Nei til all sensur

Ytringsfriheten finnes bare når den også gjelder ytringer man avskyr. Angrepene mot den overlever dessuten lenge etter at angriperne er glemt. I en nesten panisk stemning etter terrorangrepene 11. september 2001, var det bare én amerikansk senator, Russel Feingold, som stemte mot Patriot Act og lovens arsenal av frihetsfiendtlige tiltak som ble vedtatt av en samlet Kongress under påskudd om krig mot terror. 13 år og én president senere er disse unntaksbestemmelsene fortsatt i kraft i USA.

Vi vet at innenriksministre bryr seg mer om orden og sikkerhet enn om frihet. Hver trussel driver dem til å kreve nye repressive tiltak som en nervøs eller rasende befolkning vil støtte. I januar forbød Frankrike, i preventivt øyemed, flere folkemøter og kulturarrangementer som krenker «respekten for menneskets verdighet». Innenriksminister Manuel Valls reagerte på de antisemittiske tiradene til den kontroversielle komikeren Dieudonné,1 «som ikke lenger er morsom» og gjør noe som «ikke lenger er kreativt», og truet: «Jeg vil ikke utelukke noe, inkludert strengere lover.»2 Men en demokratisk stat bør ikke så lett akseptere at ministeren med ansvar for politiet offisielt bestemmer hva som er morsomt og kreativt – selv når det verken er det ene eller det andre.

I juli 1830 utstedte Charles 10 et dekret som fjernet pressefriheten. En av støttespillerne hans forsvarte den gang gjeninnføringen av forhåndssensur, som erstattet domstolenes etterhåndssensur, slik: «Når loven grep inn, var skaden gjort; langt fra å reparere skaden, skapte straffen også debatt og skandale.»3 Dagen etter det kongelige dekretet, ble avisene likevel gitt ut uten forhåndsgodkjennelse, takket være ulike smutthull. Folk strømmet til for å lese og diskutere dem. Like etter ble Charles 10s regime styrtet i en revolusjon.

Nå har rebellene og de fordømte tusenvis av følgere på Twitter. Med Youtube kan de arrangere folkemøter henslengt på sofaen i stua. Hvis vi forbyr kulturarrangementer eller offentlige møter, fordi de krenker «menneskets verdighet», må vi ikke også straffe spredning av det samme budskapet på sosiale medier? Det ville gitt de profesjonelle provokatørene en aura av å være ofre for «systemet». Og gitt næring til deres mest paranoide anklager.

En tidligere sosialistisk minister har reagert på Valls’ initiativ og er bekymret for et «stort tilbakeskritt som innfører et slags preventivt regime, det vil si en moralsk forhåndssensur av det frie ord». Sympatisk nok avsluttet han med å si at: «I denne saken har avskyen og sinnet mot det skjendige fått de beste sinn til å vakle.»4

Oversatt av R.N.