EU-kommisjonens leder José Manuel Barroso mener grekernes mange ofre «åpner dørene for en bedre framtid». Den framtiden er det vanskelig å skimte i dagens Athen.
Forhistorie
I 2007 lanserte unge greske akademikere en bevegelse kalt G700 i protest mot at en hel generasjon var tvunget til å klare seg på 700 euro i måneden. Fem år senere framsto det som var uakseptabelt da som en uoppnåelig drøm, og organisasjonen annonserte at den ville bli lagt ned: «Siden bevegelsen ble lansert, har G700-medlemmenes framtid endret seg radikalt. […] Det vi kalte 700 euro-terskelen, vår sosiale referanse, er blitt knust av alt som har skjedd. […] For de som fortsatt deltar i våre aktiviteter, er 700 euro i måneden nå en gigantisk sum.» Det er slutt på kravet om verdighet: «I dag handler våre personlige mål bare om å overleve.»1
Vinter
Høsten 2013 nådde arbeidsledigheten 30 prosent. Ikke-registrerte arbeidsledige, studenter som aldri har jobbet og andre som faller utenfor arbeidslivet utgjør nå 56,4 prosent av arbeidsstyrken.2 Siden 2008 har lønningene i offentlig sektor falt med 25 prosent.
Juletid
Manolis drev et lite byggefirma i mer enn tjue år. Han spesialiserte seg på ferdigstilling av bygg og innredet kontor- og industribygg. «Jeg tjente opp mot 6000 euro i måneden,» minnes han. «I perioder jobbet vi dag og natt, også i helgene. Jeg måtte til og med takke nei til oppdrag.»
Han nølte lenge før han erklærte seg konkurs senhøsten 2012. To år tidligere hadde han sagt opp sine tre ansatte. Da trodde han at krisen ville være forbigående og at ordrene ville ta seg opp i løpet av et par år.
I 2011 måtte han flytte, som så mange andre grekere. Leiligheten han bodde i med sin kone Lina og deres to barn var for liten til å huse Manolis’ mor. Etter at kona mistet jobben, ble familien avhengig av morens pensjon på 1000 euro i måneden.
Da han slo firmaet sitt konkurs, solgte han varebilen for «en tredel av det den var verdt» og erstattet den med en stasjonsvogn. «Jeg var arbeidsledig uten dagpenger [selvstendig næringsdrivende som har gått konkurs får ikke arbeidsledighetstrygd] og tenkte jeg kunne arbeide svart. Jeg ville bruke stasjonsvognen til å frakte materialene mine og verktøyet mitt. Jeg hadde tatt vare på alt.»
Etter et år mistet Manolis alle illusjoner. Han hadde trodd han skulle klare seg, selv med bare fem arbeidsdager i måneden, men også det viste seg å være uoppnåelig, foruten da han jobbet en måned med å bygge et hotell i Østerrike. Han fikk bare 60 prosent av det en østerriksk arbeider ville fått for arbeidet.
«Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg holder ut. Jeg hadde regnet med å renovere en fasjonabel leilighet nord i Athen, men jobben er blitt utsatt.» Da nyttårsfeiringen i 2013 nærmet seg hadde ikke Manolis fått utbetalt det forventede forskuddet på 200 euro for en jobb verdt 500 euro.
Gjelden vokser, han skylder rundt 10 000 euro til trygdekassen, og like mye i skatt og til banken. «Hver morgen tar jeg meg selv i å gå og mumle alene hjemme,» forteller han meg i desember 2013. «Jeg gruer meg til julen, som vi må feire i en kald leilighet.» En venn ga ham like etter en bærbar ovn og en gassflaske. En nabo «lånte» ham 200 euro på julaften.
Men 2014 starter dårlig for Manolis. Nye sparetiltak truer med å redusere morens pensjon. «Godt nytt år, og god helse!» sier han og smiler: I likhet med en tredjedel av befolkningen, har han ikke lenger noen helseforsikring. I mai 2010 beklaget Andreas Loverdos, helseministeren i Georgios Papandreous regjering, at «folk ikke dør [men] lever videre i mange år […] etter at de går av med pensjon».
Kultur
Tariffavtalen for teaterskuespillere opphørte i desember 2013. Bransjens arbeidsgiverorganisasjon foreslo å betale skuespillerne fra 3,25 til 5,54 euro i timen.3 Før var forberedelsene lønnet, nå vil lønnen bare bestå av gleden av å få lov til å spille teater.
«Plutselig død»
Natten 16. og 17. desember 2013 demonterte telefoni- og nettleverandøren Hellas On Line (HOL) kundesenteret sitt. Rundt halv tre om natten var lokalene tømt for utstyr og møbler.4 Dette blir stadig mer vanlig og har fått et eget navn: stengning ved «plutselig død».
De 360 ansatte fikk et tilbud: Si opp (og dermed gi avkall på all kompensasjon) og bli ansatt igjen i et av HOLs datterselskaper i utlandet med 20 prosent lavere lønn og uten overtidsbetaling. De fikk 48 timer til å bestemme seg. For de som takket ja, vil arbeidstiden «ikke begynne før de skrur på datamaskinen, og ikke når de kommer på jobb. Dessuten vil ikke opplæringen på arbeidsplassen lenger være lønnet,» forteller en av de ansatte.5 Kinesisk modell
For å spå framtiden er det bare å ta en tur til havna i Pireus, hvor kinesiske China Ocean Shipping Company (Cosco) siden 2010 har drevet deler av havna. De da kom krevde Cosco at arbeiderne på dokk 2 signerte individuelle «kinesiske» arbeidskontrakter. «En tilbakevending til middelalderen,» ifølge avisen Eleftherotypia. Kontraktene var åpenbart forut for sin tid, de fastsatte en betaling på 40 euro dagen for arbeiderne. Inntil til da hadde tariffavtalen fra 2009 bestemt at lønningene skulle ligge mellom 58 og 94 euro dagen, alt etter de ansattes ansiennitet og kompetanse. Coscos lønn på 40 euro inkluderer også «bonuser og diverse tilskudd for nattarbeid, ferier, overtidsarbeid og transportkostnader.»6 Framtiden
I november sto følgende jobbtilbud i en Athen-avis: På Kreta søkes det etter «værelsespiker, uten lønn, mot kost og losji».7 Fagforeninger
Mens samfunnet går over i overlevelsesmodus, dør også kravene fra fagforeningene ut. Først var de defensive, deretter ble de stadig mer fragmentert mellom bransjene og selskapene, for å ende opp som brede, ofte vagere, politiske krav. For eksempel kravet om at troikaen (Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen og Det internasjonale pengefondet) må forlate landet.
Etter de mange tusen demonstrasjoner som satte landets livsrytme mellom 2010 og 2013, har mobiliseringen kollapset. I likhet med de politiske partiene mistet fagbevegelsen befolkningens tiltro. Den blir forbundet med fortiden. Hva er dessuten vitsen, spør stadig flere seg, med å gå ut i gatene når ingen av de tidligere demonstrasjonene har klart å hindre landet i å nedbygges?
Samvirkeforetak
Yannis har vært journalist i 25 år. Før han fikk sparken høsten 2010, tjente han 2000 euro netto i måneden. I et år fikk han en arbeidsledighetstrygd på 450 euro. Takket være kompensasjonen fra sin tidligere arbeidsgiver, klarte han seg. I hvert fall fram til januar 2012. Da var det slutt på alle oppsparte midler.
«Jeg trodde jeg skulle finne meg en ny jobb raskt,» forteller han meg. «Siden jeg kjenner journalistmiljøet svært godt, tenkte jeg at nettverket mitt ville hjelpe meg.» Men han fikk bare ett tilbud, fra noen tidligere kollegaer som skulle lansere Redaktøravisen. Den skulle egenfinansieres som et kooperativ. De inviterte Yannis til å bli med, noe som innebar å skyte inn 1000–2000 euro og jobbe i tre måneder gratis. Journalistbransjen er i krise, sa de tidligere kollegaene, framtiden tilhører denne typen initiativer. Yannis takket nei.
Høsten 2012 fikk han ny jobb i en stor avis som hadde funnet en ny investor. Han skrev under en arbeidskontrakt som ga ham en månedslønn på 1000 euro. «Etter fire måneder ble ikke lenger lønningene utbetalt i tide. Kontrakten min gikk ut, selvfølgelig. Det samme gjorde tariffavtalen fra 2009. Den ble ikke lengre fulgt uansett. Før krisen hadde avisen 800 ansatte. Nå er bare en fjerdedel igjen. En gang måtte jeg jobbe tre uker i strekk uten en eneste fridag.»
I slutten av 2013 skyldte avisen Yannis og kollegaene hans lønn for fem måneder. Ledelsen foreslo en «redningsplan» som reduserte lønningene med 30 prosent. De måtte dessuten skrive under på at de ikke ville gå til individuelle eller kollektive aksjoner mot avisen fram til august 2014. Yannis nektet.
Ledelsen gikk til motangrep: Siden flere av de ansatte nektet å godta den nye planen, utbetalte de ikke lønn i november. «Arbeidsmiljøet er fryktelig. ’Underskriverne’, som de kalles, beskylder oss som nektet å godta avtalen for å drepe avisen.» Men de ansatte er enige om én ting: Ledelsen er noen «svindlere».
Ledelsens siste knep er å antyde for de ansatte at avisen kan bli omgjort til en ansattstyrt bedrift. «Å gi kontrollen over til lønnsmottakerne er bare en unnskyldning for å prakke på oss all gjelden,» utbryter Yannis hissig. Likevel aksepterer de ansatte det, for det er jo uansett ikke noe bedre andre steder.
