Pinsevekkelse i Brasil

Karismatiske personligheter kan sikre partiene mange stemmer i valgsystemet i Brasil. Dermed får evangeliske kirkesamfunn stadig mer innflytelse i politikken.

«Hvis Marina ikke tar stilling innen mandag, skal hun få den verste skyllebøtta jeg noensinne har gitt en presidentkandidat.» Twittermeldingen til den innflytelsesrike predikanten Silas Malafaia lørdag 30. august har fått mye oppmerksomhet. Marina Silva rykket opp som presidentkandidat etter at Det brasilianske sosialistpartiets kandidat Eduardo Campos døde i en flystyrt 13. august. Dagen før twittermeldingen hadde hun lagt fram programmet sitt og sagt at hun ville trosse tabuet og gå inn for en felles ekteskapslov dersom hun ble valgt.

I praksis har homofile par kunnet gifte seg siden mai i fjor, etter en kjennelse i brasiliansk høyesterett. «Dette er en rettspraksis som konservative dommere fort kan bryte. Så lenge vi ikke har en lov er vi ikke sikret rettighetene våre,» sier Jean Wyllys, landets eneste åpent homofile medlem av nasjonalforsamlingen. Da Marina la fram programmet, konkretiserte hun endelig den «andre politikken» hun har lovet. Dette var desto mer oppsiktsvekkende siden presidentkandidaten også er praktiserende medlem av den konservative pinsekirken Guds forsamling.

Bare timer etter twittermeldingen gjorde Silva retrett. «Du har løyet, du har skapt falske forhåpninger hos millioner av mennesker, du fortjener ikke det brasilianske folkets tillit,» uttalte Wyllys, som riktignok støtter en annen presidentkandidat, men hadde rost Silvas program. Kanskje har Silva for tette forbindelser til pinsebevegelsen, samtidig har alle kandidatene – ikke minst sittende president Dilma Rousseff – etablert egne «evangeliske komiteer» for å sanke stemmer blant Brasils mange millioner pinsevenner, en stadig voksende velgergruppe.


Medisin og moral

Det har skjedd en revolusjon. I 1970 oppga 92 prosent av befolkningen at de var katolikker, ifølge det brasilianske statistikkbyrået IBGE. I 2010 sank tallet til 64,6 prosent. «Brasil er det eneste store landet som har opplevd en radikal endring av det religiøse landskapet på så kort tid,» sier José Eustaquio Alves, demograf ved ENCE, den nasjonale høyskolen for statistikkvitenskap i Rio de Janeiro. De evangeliske kirkene vokser, i første rekke pinsevenner og ny-pinsevenner, mens andelen tradisjonelle protestanter (lutheranere, baptister og metodister) er stabil. Protestantenes andel har økt fra fem til 22 prosent på førti år. Med 123 millioner katolikker er Brasil fremdeles verdens største katolske land. «Men ikke så mye lenger,» sier Alves, som har beregnet at de to gruppene vil være jevnstore innen 2030.

«Før andre valgrunde vil vi sette oss ned med de to kandidatene og si: ’Vil du ha vår støtte?’»
Silas Malafaia, predikanten i Forsamlingen av Guds seier i Kristus

Forvandlingen er tydeligst i byene. Cinelândia-plassen i Rio de Janeiro er oppkalt etter kinoene som dukket opp på begynnelsen av 1900-tallet. Nå er nesten alle kinoene borte. Plakater med Marlon Brando og Cary Grant er byttet ut med neonopplyste Jesus-bønner og kirkenavn: «Den universelle kirke», «Gud er kjærlighet», «Verdenskirken for Guds rike». Slik ser det ut i alle Brasils storbysentra.

I småbyene er det annerledes: Her dukker det opp en mengde små forsamlingshus, gjerne kilt inn mellom et bilverksted og en bar. I århundrer har latinamerikanske småbyer vært kjennetegnet av et torg i midten, med kirken og rådhuset. Men med økt tilflytting har byene vokst raskt, og geografien har endret seg. Pinsebevegelsen har vært flink til å tilpasse seg, «i motsetning til katolikkene», sier Cesar Romero Jacob, professor i statsvitenskap ved Det pavelige katolske universitetet i Rio de Janeiro.

I delstaten Amazonas bygges det ut langs jordbruksgrensen og ligner et slags Ville Vesten. Den franske geografen Hervé Théry underviser ved universitetet i São Paul og er ekspert på nybyggerområdene i Brasil. Han beskriver det slik: «Hver gang jeg kommer til et nyetablert sted, er det tre plankeskur, et apotek og et gudshus, så man får alltid tak i medisiner og moralsk støtte.» Théry ser samme utvikling i forstadsområder hvor myndighetene har gitt opp. «De evangeliske kirkene tilbyr en form for sosialhjelp og fritidsaktiviteter, og de lytter faktisk til folk, noe den katolske kirken praktisk talt har sluttet med. Det er en av forklaringene på suksessen,» sier han.


Skreddersydd budskap

Mens over 75 prosent av innbyggerne i sentrum av Rio oppgir at de er katolikker, faller andelen til 30 prosent i forstedene. I Rio «er segregering en viktigere årsak til endringen enn fattigdom,» mener Cesar Romero Jacob.

I forstedene er situasjonen kaotisk. Bygninger reises uten godkjenning og er helsefarlige, helsestasjonene ligger langt unna og det finnes ikke kloakkanlegg. Transportmidlene kontrolleres av mafia-nettverk med koblinger til lokale politikere, mens sikkerheten er overlatt til narkosmuglere og militser rekruttert blant tidligere politifolk.

Og det er ingenting å gjøre der. Elaine Souza bor i Queimados i utkanten av Rio. Hun har ingen fritidsaktiviteter å tilby tenåringsdatteren sin. Souza er 32 år gammel og døpt katolsk, men er en av de mange som har konvertert det siste tiåret. Hun er rengjøringshjelp og bruker nesten fem timer daglig på å komme seg til og fra jobben i Copacabana med offentlige transportmidler. Men hun får i alle fall se stranda. «Mange i nabolaget mitt har aldri har satt sine bein der». Der hun bor finnes det verken bibliotek eller park. «Ikke engang et bakeri», sier hun. Bare to bitte små barer, der menn drikker opp lønna med cachaça, Brasils nasjonaldrikk.

For Elaine Souza er det evangeliske forsamlingshuset i nabolaget ikke bare et sted hun kan gå til når hun har det vanskelig. Det er også det eneste stedet som tilbyr sosiale aktiviteter. Der setter de opp forestillinger til morsdag og jul, lager mat sammen og oppmuntrer unge til å fortsette skolegangen. Ved å ta med datteren dit håper Elaine å spare henne for det klassiske scenariet i forstaden: forelskelse i lokal narkolanger, altfor tidlig graviditet, avbrutt skolegang.

Tilstrømmingen til forsamlingshusene vitner om populære gudstjenester. Dette er noe helt annet enn at en prest, ofte uten tilknytning til lokalsamfunnet, står og banker inn budskapet. På pinsevennenes møter synger man og lytter til vitnesbyrd som fungerer som en kollektiv katarsis. Alle føler at det handler om dem. Mens Vatikanet sender ut ett felles budskap som formidles av prester med lang utdanning og i en bestemt alder – innenfor kriterier som utelukker kvinner og krever sølibat – er pinsevennene fleksible.

Her kan hvem som helst kalle seg predikant: Det holder å utstråle en viss karisma, ha studert en smule teologi (tre måneder er nok i mange kirker) og å ha «fått kallet». De store pinsekirkene, som Guds forsamling, utøver riktignok en viss kontroll. Men en predikant som ønsker å løsrive seg, kan etablere sitt eget gudshus og skreddersy budskapet sitt til en bestemt samfunnsgruppe. Noen preker nøysomhet, andre lovpriser materiell rikdom. Det finnes til og med et tempel som kalles «Snøball» og retter seg mot surfere, og kirken for «Kristi atleter», for fotballfans. «Vi ser en segmentering etter markedsføringsprinsipper,» sier Mario Schweriner, ekspert på forholdet mellom religion og økonomi på Escola Superior de Propaganda e Marketing (ESPM) i São Paulo.


Ny middelklasse

Til tross for stor sosial ulikhet ønsker den katolske eliten å beholde status quo og har slått ned på frigjøringsteologer i egne rekker som har argumentert for klassekamp. De har stadig mindre appell i lavere lag av befolkningen. «I stedet for å forespeile folk et paradis i det hinsidige som belønning for de ofrene de gjør i livet, står pinsebevegelsen for en hedonistisk materialisme som lover framgang her og nå,» forklarer sosiolog Saulo de Tarso Cerqueira Baptista, professor ved delstatsuniversitetet i Pará.

Denne retorikken fungerer desto bedre fordi de fleste politikere har gitt opp kampen mot urettferdighet. «Når et samfunn ikke klarer å finne sosiale, politiske eller økonomiske løsninger på problemene sine, får problemene gjerne en overnaturlig karakter: De blir til onde ånder som skjuler seg overalt i livet vårt, og må fordrives,» sier Baptista. Arbeidsløshetens demon jages bort ved å vifte med fagbrevet under gudstjenesten, og demonene bak alkoholismen, mislykket skolegang eller utroskap, flykter under predikantens helbredende hånd. Ja, Jesus kan til og med helbrede kreft og aids.

For å øke velviljen er det likevel best å betale tiende, dizimo, til predikanten. Alle betalingsformer duger: kontant, sjekk og bankkort. Dette er en selvfølge for de fleste medlemmene. «Jeg vet at hvis jeg blir arbeidsløs, vil en bror eller en søster i Kirken komme med mat og en gassflaske til meg, og de vil hjelpe meg med å få ny jobb,» sier Elaine Souza. Hun legger til at betaling av tiende ofte fører til innsparing på dårlige vaner som alkohol og sigaretter.

«Når man betaler dizima, bekrefter man sin tilhørighet der hvor staten er fraværende og familiene går i oppløsning,» sier Cesar Romero Jacob. Predikantene er for øvrig flinke til å utnytte framveksten av en ny middelklasse (40 millioner mennesker er løftet ut av fattigdom det siste tiåret). Ifølge Denise Rodriguez, professor i statsvitenskap ved delstatsuniversitetet i Rio de Janeiro, framstår «materiell vellykkethet som et bevis på at man er utvalgt av Gud. Hvis en person tjener stadig bedre, vil han eller hun bli fristet til å takke kirken for framgangen, og engasjere seg enda mer i den.»


Evangelisk kommers

Miljøet har sine egne koder, som igjen skaper et marked: Man kler seg i evangeliske klær, lytter til evangelisk musikk, ser på evangelisk tv. I den fattige São Paulo-bydelen Brás, som har en stor tekstilindustri, gjør evangelisk mote stor suksess. Det ledende merket er Joyaly og ble lansert tidlig på 90-tallet. «På den tiden måtte kvinnene gå med lange uformelige skjørt. Det fikk moren min til å begynne å sy klær selv,» forteller Alyson Flores, som leder bedriften sammen med designersøsteren Joyce.

«Noen regler må vi følge: ingen utringninger, ingen gjennomsiktige stoffer, og skuldrene skal være tildekket,» sier Joyce og viser fram tegningene sine. «Men vi ser ikke ut som bestemødre av den grunn. Det er slutt på mørke farger og plagg med dårlig snitt! Jeg henter inspirasjon fra europeiske kolleksjoner og tilpasser til de religiøse kravene,» tilføyer hun smilende. På 2000-tallet økte Joyaly omsetningen med nesten 30 prosent i året. Når veksten er lavere i dag, skyldes det at de har fått mange konkurrenter. «Kvinnene i de evangeliske kirkene er blitt flere, og de blir stadig mer sikre på seg selv: De vil være vakre samtidig som de viser sitt åndelige valg offentlig,» sier Flores-søstrene begeistret.

Noen kilometer unna, i Liberdade, det japanske strøket i São Paulo, er en hel gate, La Conde de Sardezas, viet evangelisk kommers. Her får man kjøpt T-skjorter, kapser og kaffekopper som priser Jesus, samt evangeliske leker. Selve motoren i salget er likevel Bibelen, Brasils mest solgte bok. «Flere av kundene mine har 20–30 stykker, de samler på dem,» sier Antionio Carlos, som driver butikken Total Gospel. En storselger er «Kvinnebibelen» med egne bønner om familie og ekteskap, samt den forgylte «Gigantbibelen» som folk kan ha på utstilling hjemme i stua.


Makt i nasjonalforsamlingen

I et land med utstrakt piratkopiering er markedet for kristen musikk et unntak. 15 av de 20 mest solgte platene er med religiøse artister, noen katolske, de fleste med bakgrunn fra pinsebevegelsen. I tillegg til tradisjonell gospelmusikk prises Jesus til sambarytmer, sertanejo (den lokale countryvarianten), rock og rap. Artistene kan være alt fra alvorlige predikanter, tjukkaser med cowboyhatt til liksomuskyldige smånymfer. Platebransjen så tidligere på denne nisjen med forakt, men alle plateselskapene har nå sin egen «gospel-label», etter mønster av gigantene Sony og EMI. «Da jeg begynte med dette, pleide vi å synge i garasjen. Nå vil alle studioene ha oss, og vi har radiokanaler som bare spiller vår type musikk,» sier 42 år gamle Eyshila, en av de store stjernene på dette markedet. Hun er gift med en predikant og reiser land og strand rundt og holder konserter for tusenvis av mennesker som synger med på hennes siste hit, «Jesus, o Brasil Te Adora» («Jesus, Brasil vil elske deg»). Eyshila kommer ut på «Central Gospel Music», plateselskapet til predikant Silas Malafaia. «Pinsebevegelsen har utviklet en kommunikasjonsstrategi som bruker underholdningsindustrien for alt den er verdt,» sier Valdemar Figueiredo Filho, professor ved ESPM-universitetet i Rio de Janeiro: «De store predikantene skaffer seg først en kirke, deretter en radiostasjon, en tv-kanal, et plateselskap. Alle virksomhetene bygger opp under hverandre, og predikantene blir berømte,» forteller han.

Det er Den universelle kirke for Guds rike, populært kalt «Universal», som har ledet an. Kirken, med biskop Emir Macedo i spissen, driver nå to forlag, et turistbyrå og et forsikringsselskap og deler ut gratisavisa Folha Universal som ukentlig kommer ut i et opplag på 1,8 millioner – til sammenlikning har den prestisjetunge avisa Folha de São Paulo et opplag på rundt 300 000. Dessuten eier Universal-kirken Rede Record, landets nest største tv-kanal, og har gjort det siden 1989. Kanalen sender imidlertid bare religiøse programmer på kveldstid. Universal «leier» ellers sendetid på andre kanaler, en praksis mange konkurrerende kirker har kopiert. Det samme gjelder på radio: «Universal» leverer innhold til over 40 stasjoner.

Figueiredo Filho har regnet ut at pinsebevegelsen kontrollerer over en fjerdedel av FM-stasjonene i Brasil og leier over 130 timers sendetid ukentlig på fire landsomfattende kanaler. Kanalen Rede 21 vier 22 timers sendetid i døgnet til predikantene. «Det er en omgåelse av lovens intensjon,» sier en opprørt João Brant. Han representerer Intervozes, en ikke-statlig organisasjon som kjemper for demokratisering av mediene. «Vi snakker om offentlige konsesjoner som kanalene leier ut uten godkjenning,» fortsetter han og minner om at Grunnloven normalt sett ikke tillater dette. «Selv om man skulle betrakte disse religiøse programmene som reklame, kan de ikke oppta mer enn en fjerdedel av den totale sendetiden,» sier han. Hvert år møter Intervozes opp i Kongressen for å kreve en klarere lovgivning. «Og vi støter alltid på samme problem: Lovforslagene stoppes av kristne delegater,» sier Brant.

For tyngdepunktet til de evangeliske kirkenes makt er i nasjonalforsamlingen. Der har alle parlamentarikere som er «brødre i troen», dannet en «evangelisk fraksjon» på tvers av partipolitisk tilhørighet. Denne fronten har nå 73 representanter (av 513 totalt) og tre senatorer (av 81 totalt). Hver onsdag morgen møtes de i en sal i Kongressbygningen for å be sammen, med sang og prekener.


Gjensidig tillit

De har fått økt innflytelse på grunn av en særegenhet ved det brasilianske valgsystemet: Antall seter et parti får, beregnes ut fra antall stemmer til kandidatene og antall stemmer til partiet (velgerne kan velge en av de to måtene å stemme på), og totalen deles på antall seter for hver delstat. I praksis vil det si at dersom en bestemt kandidat får veldig mange stemmer, kan hans eller hennes parti oppnå flere seter med en slik utregning. Dette er en gavepakke til karismatiske ledere, særlig når de kan opptre på tv. De kalles gjerne puxadores de voto, «stemmestøvsugere».

Systemet er riktignok fordelaktig for alle med et kjent fjes, ikke bare fra den evangeliske leiren. Kandidaten som oppnådde flest stemmer (1 350 000) under valget i 2010, var klovnen Tiririca. Han hadde ingen politisk erfaring, men var veldig populær. At han fikk så mange stemmer, innebar at koalisjonen hans fikk inn 24 andre representanter – som ikke ville blitt valgt på egen hånd. I årets valgkamp kjemper 270 predikanter, alle kjente tv-fjes, om en plass i nasjonalforsamlingen. Det slår rekorden fra 2010 da de var 193. Slik håper de på 95 seter i nasjonalforsamlingen og å øke representasjonen med 30 prosent.

En slik måte å drive valgkamp på gjør det lettere å få valgt inn religiøse representanter. En annen faktor er gjensidig tillit: «En bror stemmer på en bror,» oppsummerer Denise Rodrigues. En kandidat som er medlem av en evangelisk kirke, betraktes som mer «pålitelig» av andre troende. Medlemmer av de evangeliske kirkene er flittigere kirkegjengere og har ofte mindre utdanning fordi de kommer fra lavere samfunnslag, noe arbeidene til Cesar Romero Jacob viser. Derfor er de kanskje mer mottakelige for det deres «åndelige veileder» sier.


Stanser lovforslag

Silas Malafaia, predikanten fra Forsamlingen av Guds seier i Kristus som fikk presidentkandidat Silva til å bøye av i spørsmålet om felles ekteskapslov en måned før første valgomgang, er klar over hvilken makt pinsebevegelsen har. På spørsmål om egen innflytelse sier han rett ut: «Det er helt uinteressant for meg å stille som kandidat. Jeg liker å operere i politikkens kulisser. Lokalt får vi inn dem vi vil ha. Ved forrige kommunevalg lanserte jeg en kandidat som var helt ukjent for allmennheten, men en kjent figur i de evangeliske miljøene: Han var blant dem som fikk flest stemmer.» Ved alle forholdstallsvalg (særlig parlamentsvalget) gjør pinsebevegelsen det skarpt. «Slik er det ikke med mandatene som krever flertall, siden pinsebevegelsen er langt unna å representere halvparten av landet. Der må det forhandles,» sier Figueiredo Filho.

Og det har pinsevennene tenkt å gjøre. «Før andre valgrunde vil vi sette oss ved forhandlingsbordet med hver av de to kandidatene og si: ’Vil du ha vår støtte? Da må du skrive under på et dokument og forplikte deg til å avvise det eller det lovforslaget.’ Det er slik det politiske spillet fungerer,» sier Malafaia. Den som vinner presidentvalget, blir nødt til å inngå kompromisser med den evangeliske fraksjonen i nasjonalforsamlingen.

Her sikter de evangeliske representantene seg alltid inn mot komiteer som arbeider med verdispørsmål. I inneværende valgperiode har de 14 av 36 plasser i menneskerettighetskommisjonen, hvor de kan gripe inn mot lovforslag som handler om homofili, abort, narkotika og seksualopplysning. Mer diskré er tilstedeværelsen deres i komiteen for teknologi og kommunikasjon (14 av 42 plasser), men der stanser de alle lovforslag om radio- og tv-konsesjoner som kan begrense deres mediemakt.


Skremme bort sekulære

«Siden vi fortsatt bare har 15 prosent av setene i nasjonalforsamlingen, inngår vi allianser med andre grupper for å få gjennomslag for våre synspunkter,» sier predikant Paulo Freire, som leder den evangeliske fraksjonen. Den sikreste støtten kommer fra katolske representanter som ikke ønsker verdiliberalisering. Men alliansene kan også være et resultat av hestehandel: Man gir støtte til agrobusiness-fraksjonen i en sak mot at de støtter evangelikerne i en annen. «Noen ganger lar vi være å møte opp når det skal stemmes over en viktig sak for regjeringen og lammer parlamentet slik at forsamlingen ikke er beslutningsdyktig,» sier Freire uanfektet.

I Dilma Rousseffs presidentperiode har de evangeliske kirkene stoppet et undervisningsopplegg mot homofobi og en video rettet mot lesbiske og homofile om bekjempelse av aids. Like effektive har de vært i spørsmålet om abort: «Kvinnebevegelsen er tvunget på defensiven, i stedet for å kreve bedre rettigheter må de forsvare det lille de har oppnådd,» sier Naara Luna, forsker ved delstatsuniversitetet i Rio de Janeiro. «På 90-tallet var 70 prosent av lovforslagene om abort et skritt i retning av legalisering; på 2000-tallet gikk 78 prosent av forslagene motsatt vei.»

Også valgkampen i 2010 var dominert av abortdebatten. Mellom de to valgomgangene ble Dilma Rousseff presset av religiøse krefter til å offentliggjøre et brev hvor hun bedyret at hun «personlig» var mot abort. I år har debatten om felles ekteskapslov vært mest framtredende. «Marina Silva vil garantert få en stor andel evangeliske stemmer, men hun bør ikke framstå som for avhengig av de religiøse gruppene. Da vil hun miste stemmer fra andre grupper og tape valget,» påpeker Figueredo Filho.

Å innynde seg hos de evangeliske kirkene uten å skremme bort katolikkene og de sekulære er strategien alle kandidatene følger. Også Lula Silva brukte den da han stilte som presidentkandidat for fjerde gang i 2002 og valgte José Alencar som visepresidentkandidat. Millionæren Alencar nøt ikke bare tillit i næringslivskretser, han var også medlem av Det liberale partiet (PL), på den tiden et av de mest evangeliske partiene. Siden den gang har Arbeiderpartiet (PT) nærmet seg pinsevekkelsen stadig mer, og til og med gitt dem ministerposter. Senator og biskop i Den universelle kirke, Marcello Crivella, ble for eksempel tilbudt posten som fiskeriminister i Rousseff-regjeringen fra 2012 til 2014.


Kirker for homofile

Figueredo Filho mener kritikken mot de evangeliske kirkene er hyklersk. «Katolikkene hadde i sin tid stor makt, men den var mindre synlig. Biskopen hadde direkte linje til guvernøren, mens pinsebevegelsen har fått sine kandidater valgt,» sier han. Da Dilma Rousseff og mesteparten av det politiske establissementet var til stede ved innvielsen av den gigantiske Salomo-kirken til Den universelle kirke i São Paulo 31. juli, var det en stor sak i media. Besøk i Vatikanet blir derimot betraktet som en helt alminnelig foreteelse. «Den katolske kulturen er forankret i den brasilianske kulturen. Med de evangeliske kirkene ser vi en endring i estetikken som oppleves som ubehagelig all den tid det religiøse landskapet fortsetter å forandre seg raskt,» sier han.

En del av befolkningen mener at religion ikke har noe i politikken å gjøre – og disse kan snu ryggen til Marina Silva hvis hun virker for tett knyttet til pinsebevegelsens ledere. Stadig flere oppgir at de ikke tilhører noe trossamfunn – hvilket ikke nødvendigvis betyr at de ikke er troende. Denne andelen var under én prosent på 70-tallet, 4,7 prosent i 1991 og åtte prosent i 2010. En fersk undersøkelse Pereira Passos-instituttet har utført i favelaen i Rio, viser at en tredel av unge mellom 14 og 24 oppgir at de ikke tilhører noe trossamfunn. Selv i de evangeliske kirkene har antall troende som sier at de ikke er knyttet til noen institusjon, økt fra 0,3 prosent til 4,8 prosent i perioden 2000–2010. Forskerne stusser over fenomenet. «Det er kanskje et tegn på at enkelte pinsevenner ikke identifiserer seg med ledernes radikale språkbruk,» sier Romero Jacob.

Selv om det brasilianske samfunnet fremdeles er svært konservativt, har det vært flere demonstrasjoner til forsvar for kvinners og homofiles rettigheter. «Jesusmarsjene» trekker hundretusener av mennesker, men det gjør også gay-paradene – med sine tre millioner er paraden i São Paulo den største i verden. Det har også dukket opp «inkluderende» evangeliske kirker for homofile som møter en kald skulder hos de tradisjonelle bevegelsene. «Den voldsomme språkbruken til religiøse ledere, både evangeliske og katolske, er også en reaksjon på at Brasil er i endring og blir åpnere, tross alt,» mener Maria Luiza Heilborn, forsker ved Latinamerikansk senter for seksualitet og menneskerettigheter (CLAM) ved delstatsuniversitetet i Rio de Janeiro. Paradoksalt nok er det kanskje nettopp fordi Brasil blir et stadig mer komplekst samfunn at man diskuterer betydningen av sekularitet, og at oppfatningen av at religiøse krefter griper inn i politikken får så stor plass i samfunnsdebatten.

Oversatt av G.E.

Lamia Oualalou er journalist.