Et Europa vi ikke lenger vil ha

Eurogruppens renkespill mot Hellas avslører et dysfunksjonelt EU. En tvungen føderalisme presser seg fram i Europa, mens fiendskapet mellom EU-landene paradoksalt nok er større enn på lenge.

En ung og energisk bevegelse ville forandre en nasjon og vekke Europa. Eurogruppen og Det internasjonale pengefondet (IMF) knuste håpet deres.

Hendelsene i Hellas har vært et sjokk for EU-tilhengere. Etter sjokket trer tre lærdommer fram. For det første, EUs stadig mer autoritære vesen, ettersom Tyskland uten motvekt påtvinger unionen sin vilje og sine besettelser. For det andre, unionens manglende evne – til tross for at den er grunnlagt på et fredsløfte – til å trekke den minste lærdom av historien, selv nyere og voldelig historie, nå som den er mest opptatt av å straffe dårlige betalere og gjenstridige elever. Og, sist men ikke minst, utfordringen dette hukommelsesløse eneveldet skaper for de som så på EU som et eksperiment for å overskride nasjonale rammer og fornye demokratiet.

I begynnelsen overøste det europeiske integrasjonsprosjektet borgerne sine med de materielle godene som kom som et utilsiktet resultat av konfrontasjonen mellom øst og vest. Like etter krigen ble unionen drevet fram av USA, som lette etter et marked for varene sine og et forsvar mot sovjetisk ekspansjon. USA hadde forstått at om den såkalt frie verden skulle kunne konkurrere mot «folkerepublikkene» i Warszawapakten, måtte de vinne befolkningenes hjerter og sinn med sosial godvilje. Nå som dette strategiske tauet ikke lenger eksisterer, styres EU som en bank.


Et dysfunksjonelt EU

Enkelte av den kalde krigens aktører, som NATO, overlevde Berlinmurens fall ved å finne seg nye monstre å krige mot på andre kontinenter. EU-institusjonene har også funnet seg en ny motstander. Freden og stabiliteten de gleder seg sånn over, forutsetter nå, mener de, politisk nøytralisering av befolkningen og tilintetgjørelse av den lille nasjonale selvstendigheten de ennå besitter. Her kommer det føderale prosjektet til syne, med tvungen integrasjon og begravelse av traktatenes demokratiske spørsmål. Ideen er ikke ny, men det greske tilfellet viser hvor brutalt dette nå gjennomføres.

«Hvor mange divisjoner har Vatikanet?» skal Stalin ha svart da han avviste en fransk leder som innstendig oppfordret ham til ikke å provosere paven. Åtti år senere synes landene i eurogruppen å ha tenkt det samme om grekerne. Regjeringen som plaget dem ville ikke kunne forsvare seg, mente de, og tvang den til å stenge bankene sine og stoppe alle kjøp i utlandet.

I utgangspunktet burde ikke denne typen renkespill være mulig mellom land som er med i samme union – som møtes i samme institusjoner, velger samme parlament og har samme valuta. Likevel påtvang eurogruppens medlemmer, sikre på sin knusende overlegenhet og med Tyskland i spissen, et svekket Hellas et diktat som alle innrømmer vil forverre landets problemer. Episoden avslører hvor dysfunksjonelt EU er.


Hellas vil betale for dette

Da Syriza vant valget i januar hadde de rett i (nesten) alt. Rett i å knytte den greske økonomiens kollaps til innstrammingene som sosialdemokratene og høyresiden hadde vekslet på å organisere i fem år. Rett i å forsvare at ingen stat med en ødelagt produksjonssektor kan forvente å komme seg på beina igjen dersom den må bruke stadig mer penger på å tilbakebetale kreditorene. Rett i å minne om at det er folket som er øverste myndighet i et demokrati. Og at folket blir fratatt denne myndigheten hvis den samme politikken blir påtvunget dem uansett hva de bestemmer.

Tre uslåelige kort, men bare hvis motstanderne dine følger spillereglene. I de europeiske rådsmøtene har disse trumfkortene blitt brukt mot spillerne, som blir kalt sydlige marxister: De er så virkelighetsfjerne at de våger å så tvil om den tyske ideologiens økonomiske postulater (se side 14–15). Fornuftens og overbevisningens våpen er maktesløse i slike tilfeller. Hva hjelper det å forsvare sin sak foran eksekusjonspelotongen? I de mange månedene den greske finansministeren Yanis Varoufakis deltok i «forhandlingene», så han at hans europeiske kolleger stirret stivt på ham som om de tenkte: «Du har rett i det du sier, men vi skal knuse deg likevel»1

Men om Tysklands plan om å degradere Hellas til et protektorat under eurogruppen har vært en i hvert fall midlertidig suksess, skyldes det også den feilslåtte optimismen hos store deler av den greske venstresiden. Helt fra begynnelsen av satset de optimistisk og håpet de kunne endre EU: De satset på at franske og italienske ledere ville hjelpe dem å overvinne den tyske høyresidens monetære tabuer. De satset på at de europeiske folkene, som også lider under sparepolitikken, skulle pense sine egne regjeringer over på den keynesianske linjen som Hellas så på seg selv som Europas veiviser for. De satset på at denne vendingen skulle være mulig innenfor eurosonen – i så stor grad at de ikke forberedt noen plan b. Og ikke minst satset de på at jevnlige antydninger om et «russisk alternativ» av geopolitiske grunner ville dempe Tysklands ønske om å straffe Hellas og få USA til å dempe Tysklands hevngjerrighet. Ikke en eneste av disse forhåpningene syntes på noe tidspunkt å ha vært en vinnende vei. Dessverre kan man ikke slåss med fioler og sprettert mot en panservogn.

De greske lederne gjorde seg skyldige i sin uskyldighet. De trodde at kreditorlandene skulle være mottakelige overfor det greske folkets og spesielt de unges demokratiske valg. Men valget 25. januar og folkeavstemningen 5. juli, skapte snarere en indignert forbløffelse blant tyskerne og deres allierte. De hadde fra da av bare et mål: å straffe opprørerne og de som hadde latt seg inspirere av dem. Kapitulasjon var ikke lenger nok, den måtte følges opp med unnskyldninger (Syriza-regjeringen har innrømmet at dens økonomiske valg brøt partnernes tillit) og erstatninger: Privatiseringer av offentlige verdier tilsvarende en fjerdedel av landets BNP må til for å gjøre kreditorene til lags. Alle later som om de er lettet: Hellas vil betale for dette.


Junckers teorem

«Tyskland vil betale for dette,» sa Georges Clemenceau etter første verdenskrig, etter at hans finansminister Louis Klotz hadde hvisket det til ham. Uttrykket var blitt selve mottoet for franske sparere som hadde lånt penger til staten under den blodige krigen. De var selvsikre, fordi de husket at Frankrike i 1870 hadde betalt hele tributten Bismarck krevde, selv om den var høyere enn det krigen kostet tyskerne. Denne tidligere hendelsen inspirerte statsminister Raymond Poincaré da han ble lei av ikke å få erstatningene som var bestemt i Versailles-traktaten, og besluttet å okkupere Ruhr-området i januar 1923.

Den britiske økonomen John Maynard Keynes forsto straks hvor nytteløse slike ydmykelser og beslagleggelser er: Grunnen til at Tyskland – som Hellas i dag – ikke betalte, var at de ikke kunne betale. Kun eventuelle overskudd på handelsbalansen kunne fått bukt med landets gigantiske gjeld. Men Frankrike nektet sin rival økonomisk gjenoppliving. Det kunne ha gjort Tyskland i stand til å «betale», men kanskje ville det også finansiert den tyske hæren, med fare for en ny runde med blod. En økonomisk suksess for den greske venstresiden ville garantert ikke hatt så dramatiske menneskelige konsekvenser for europeerne. Men den ville felt de europeiske ledernes argumenter for sparepolitikken.

Et år etter beslagleggelsen måtte Poincaré øke inntektsskatten med 20 prosent for å finansiere Ruhr-okkupasjonen. For en skattefiendtlig høyreleder som ustanselig hadde utbasunert at Tyskland skulle betale, var det et smertefullt paradoks. Poincaré tapte valget, og etterfølgeren hans trakk troppene ut av Ruhr-området. Ingen kan fortsatt forestille seg konsekvensene av denne ordren i et europeisk land som nå kveler Hellas for at landet skal betale avdragene for en gjeld som selv Det internasjonale pengefondet (IMF) sier er «fullstendig ikke-bærekraftig».

Men straffeiveren til landene i eurogruppen har allerede tvunget dem til å forplikte seg til å utbetale tre ganger mer (86 milliarder euro) enn det som ville vært nødvendig hvis pengene hadde blitt utbetalt fem måneder tidligere. For i mellomtiden har den greske økonomien kollapset i mangel på likviditet.2 Staheten til Tysklands finansminister, Wolfgang Schäuble, vil dermed bli like dyr som Poincarés. De to deler oppfatningen av at en hittil mislykket politikk vil gi motsatt resultat om man bare fortsetter enda hardere. Den evinnelige ydmykelsen av den greske regjeringen statuerer likevel et eksempel for kommende oppviglere – kanskje i Madrid, Roma eller Paris? Det minner om «Junckers teorem», som EU-kommisjonens leder formulerte fire dager etter Syrizas valgseier: «Det finnes ikke noe demokratisk valg mot EU-traktatene.»3


Ikke så forhatt siden 1945

Er ikke en seng for liten for 19 drømmer? Å innføre i løpet av noen få år en felles valuta for folk som verken har samme historie, politiske kultur, levestandard, venner eller språk er et nærmest imperialistisk prosjekt. Hvordan kan en stat fortsatt utforme en økonomisk politikk og sosialpolitikk underlagt offentlig debatt og demokratiske avgjørelser hvis den ikke kan gjøre noe som helst med pengepolitikken? Og hvordan skal folk som iblant ikke kjenner hverandre akseptere samme solidaritet som forbinder Florida og Montana? Alt hviler på en hypotese: Tvungen føderalisme skal binde de europeiske nasjonene tettere sammen. Femten år etter euroens fødsel har fiendtligheten aldri vært større.

Da Alexis Tsipras 27. juni annonserte folkeavstemningen, lignet språket han brukte en krigserklæring. Han hånte «[eurogruppens] forslag til det greske demokratiet, som er et ultimatum». Og han anklagde enkelte av sine «partnere» for å ønske å «ydmyke et helt folk». Grekerne ga massiv støtte til regjeringen sin. Tyskerne samlet seg i blokk bak fullstendig motsatte krav. Kan den europeiske familien knytte sine medlemmers skjebne enda tettere sammen uten å løpe faren for nytt husbråk?

For fiendskapet angår ikke bare Hellas og Tyskland. «Vi vil ikke være en tysk koloni,» insisterer Pablo Iglesias, partileder for Podemos i Spania. «Jeg vil si til Tyskland: Nå er det nok! Å ydmyke en europeisk partner er uhørt,» unnslapp det fra Italias statsminister Matteo Renzi, som har vært bemerkelsesverdig diskret i denne saken. «I middelhavslandene, og til en viss grad i Frankrike, har Tyskland ikke vært så forhatt siden 1945,» sier den tyske sosiologen Wolfgang Streeck. «Den økonomiske og monetære unionen som skulle konsolidere den europeiske enheten en gang for alle, står nå i fare for å sprenges i fillebiter.»4


Dobler dosen

Grekerne har på sin side vekket fiendtlige følelser. «Hvis eurogruppen hadde fungert som et parlamentarisk demokrati, ville du allerede vært utenfor, for så å si alle partnerne ønsker det,» skal EU-kommisjonens leder Jean-Claude Juncker ha sagt til Tsipras.5 Og i tråd med en velkjent konservativ mekanisme, denne gang på internasjonalt nivå, ble de fattige oppmuntret til å erkjenne at de lever på de andre, og særlig når disse var enda fattigere enn dem. Slik preket Estlands utdanningsminister for sin «partner» i Athen: «Dere har gjort for lite, for sakte og uendelig mye mindre enn Estland. Vi har lidd mer enn Hellas. Men vi stanset ikke opp for å syte, vi handlet.»6 Slovakene var fornærmet av pensjonsnivået i Hellas, et land som den sjenerøse tsjekkiske finansministeren gjerne skulle sett «gå konkurs for å rense lufta».7

Sommerens festival for det sosiale EU ble avsluttet av EUs økonomi- og finanskommissær, den franske sosialisten Pierre Moscovici, som gjentok den samme «anekdoten» i alle mikrofoner han fikk rettet mot seg: «På et møte i eurogruppen sa en sosialistminister fra Litauen til Varoufakis: ’Det er svært sympatisk at dere vil øke sosialstøtten med 40 prosent, men sosialstøtten deres er allerede dobbelt så høy som vår. Og dere vil øke den med penger dere skylder oss, med gjeld!’ Dette er et nokså sterkt argument.»8 Spesielt sterkt ettersom Moscovicis eget parti for bare et år siden annonserte: «Vi vil ha et EU som beskytter sine arbeidere. Et sosialt progressivt EU, ikke et EU som knuser arbeidstakerne.»

Under et møte i EU-rådet 7. juli antydet flere statsledere for Tsipras hvor mye han irriterte dem: «Vi orker ikke mer! I flere måneder har vi ikke snakket om annet enn Hellas! Det må bli tatt en avgjørelse. Hvis du ikke er i stand til å ta den, tar vi den for deg.»9 Det ble gjort et par dager senere. Bør vi ikke se dette som et litt brutalt forspill til den kommende føderalismen? «Vi må gå videre,» var i hvert fall konklusjonen Hollande trakk 14. juli. Gå videre ja, men i hvilken retning? Vel, den vanlige: «økonomisk styring», «et budsjett for eurosonen», «konvergens med Tyskland». For i EU dobler man dosen når medisinen har ødelagt den økonomiske og demokratiske helsen til pasienten. Nå som eurosonen, ifølge den franske presidenten, «igjen har vist sitt samhold med Hellas […] gjør omstendighetene at vi må sette opp farten».10


Et EU vi ikke vil ha

Stadig flere venstreaktivister og fagforeningsfolk mener tvert imot at det er bedre å stoppe opp og tenke seg om. Selv for de som frykter at en euro-exit vil ramme EU-prosjektet og vekke nasjonalismen, er krisen i Hellas et skoleeksempel på at fellesvalutaen står i direkte motsetning til folkesuverenitet. En slik selvfølgelighet vil på ingen måte demme opp for ytre høyre, men snarere styrke det, fordi ytre høyre alltid vil gjøre motstandernes demokratiske moralprekener til latter. Og hvordan tro at fellesvalutaen en dag kan tilpasses en sosial progressiv politikk, etter å ha lest veikartet som en enstemmig eurogruppe sendte til Tsipras for å pålegge venstrestatsministeren umiddelbart å sette en brutal nyliberal politikk ut i livet?

Gjennom historien har Hellas tidligere satt store universelle spørsmål på dagsordenen. Denne gangen har landet avslørt noe som virkelig ligner et EU vi ikke vil ha.

Oversatt av R.N.
  • klokker1

    Problemet er at den såkalte venstresiden fortsatt tror på et «sosialt Europa». Corbyn maser også om dette. Det er en illusjon.