Norges mest internasjonale avis

USA /

Det amerikanske unntaket


Donald Trump har fremmedgjort mange kvinnelige velgere, mens Clinton forsøker å framstille seg som et forbilde for kvinnefrigjøring. Men unge kvinner har liten tro på politiske endringer.
Av

Idet hun bøyer seg fram åpner blusen seg litt, i utringningen har hun tatovert: She thought she could, so she did. Etter noen år i det offentlige med dårlig lønn fordi hun ikke hadde utdannelse, bestemte Tiffany Runion seg for å gå tilbake til skolebenken. Hun begynte på universitetet i den lille byen Toledo i Ohio. Her valgte hun sosiologi og kjønnsstudier. Etter fem år med hardt arbeid, mange ofre og en gjeld som vil hjemsøke henne lenge, har hun nå fått et yrke – sosialarbeider – og prosjekter. Runion er en typisk millennial, 16- til 36-åringene som sa «vi er de nye feministene!» til det gamle feministikonet Gloria Steinem da hun kritiserte dem for å stemme på Bernie Sanders framfor Hillary Clinton i Demokratenes primærvalg.

Bare fire land har ikke betalt fødselspermisjon: Papua Ny-Guinea, Swaziland, Lesotho, og USA.

Hun måtte bli mor før hun forsto det amerikanske unntaket: ingen betalt fødselspermisjon, ingen offentlige barnehager, ikke noe organisert barnepass før barna blir fem år og begynner på skolen. Og kvinners rettigheter er stadig truet – spesielt abort. Runion blir hes av å liste opp alt som er galt for kvinner i USA: «At verdens mektigste land ikke klarer å ta vare på borgerne sine gjør meg opprørt!»


Amerikanske holdninger

Amerikanske kvinner trekker ofte fram to tornefulle saker: ulik adgang til helsetjenester og minstelønn. I USA dør flere kvinner i barsel enn i noe annet i-land. Og mødredødeligheten synker ikke, den har snarere doblet seg siden slutten av 1980-tallet. I dag dør 42,8 fødende afro-amerikanske kvinner per 100 000 levende-fødte barn, ifølge organisasjonen Black Women’s Roundtable. Tallet er lavere for hvite kvinner, men likevel relativt høyt: 12,5 mot 5 i Norge. Årsaken er at mange kvinner ikke har sykeforsikring, sier Terry O’Neill fra National Organization for Women (NOW), fordi de ikke er rike nok til å kjøpe helseforsikring eller ikke fattige nok til å få gratis legehjelp. Kvinnene utgjør nesten halvparten av den amerikanske arbeidsstyrken, men hele to tredje-deler av lønnsmottakerne som får minstelønn – som har stått stille på 7,25 dollar siden 2009.

Bare fire land i verden har ikke betalt fødselspermisjon: Swaziland, Lesotho, Papua Ny-Guinea og USA. Hvis det finnes en tilbakevendende klage fra amerikanske kvinner er det fødselspermisjonen. Fram til nå har føderal lov bare pålagt bedriftene å gi tolv uker permisjon (ubetalt) til gravide, samt å garantere at de fortsatt har jobb å gå tilbake til.

Et opprør spirer hos millennials, men opprøret har ennå ikke vist seg i gatene. «Det offentlige skal ikke blande seg inn i privatlivet! Denne tanken er seiglivet i USA,» sier Virginia Valian, professor i psykologi ved Hunter College i New York. Men den unge generasjonen er i ferd med å bli mer bevisst: «Når vi spør dem sier stadig flere: ’Dette er ikke det livet jeg vil ha.’ Mennene våger ikke å si det like direkte som kvinnene, av frykt for å skade karrieren, men de mener det samme,» sier Valian. Det amerikanske unntaket skyldes andre holdninger enn i Europa, mener statsviteren Karlyn Bowman ved den konservative tenketanken American Enterprise Institute: «Jeg liker godt det franske systemet, men her er vi mye mer individualistiske. Vi krever ikke nødvendigvis at staten skal gripe inn, selv om det går i den retning.» Ordet ’sosialisme’ framkaller ikke samme frykt som før, noe som forklarer oppslutningen den selverklærte sosialisten Sanders hadde hos de unge i Demokratenes primærvalg.


Paradoksale familieverdier

I Toledo forteller Meghan Cunningham (32) at hun ikke ville klart seg uten hjelp fra familien. Da hun var reporter for avisen Toledo Blade, fødte hun en lørdag morgen: «Jeg sluttet å jobbe dagen før, på fredagen! Nesten alle kvinner gjør som meg: De sparer maksimalt med dager til tiden etter fødselen, som de hovedsakelig tar ut som betalt ferie.» Problemet er så stort at komikeren John Oliver tok det opp på programmet sitt, Last Week Tonight, på morsdagen i fjor: «De har gitt oss livet, de har oppdratt oss, de har gjort oss til det vi er i dag. På mødrenes dag har vi bare et råd til dem: Kom dere tilbake på jobb for f…!»

Ting er i ferd med å endre seg. Ikke på føderalt nivå, ennå, men lokalt. I april ble San Francisco den første byen som pålegger seks uker betalt fødselspermisjon fra neste år.1 California, Rhode Island og New Jersey (og snart delstaten New York) har alle lovfestet delvis betalt permisjon for nybakte foreldre. Mange selskaper har protestert høylytt, mens andre ser at det er i deres interesse å la medarbeiderne komme seg etter fødselen. Facebook, Microsoft og Yahoo har allerede 16 uker betalt fødselspermisjon.

Amerikanske menn har ikke mer utdanning, men de har tatt monopol på de best betalte yrkene.

En annen stor bekymring for amerikanske mødre, som ofte blir nevnt som et karrierehinder, er barnepass. «Jeg fikk ikke opp øynene før jeg adopterte datteren min. Før var jeg ikke engang i stand til å se problemene knyttet til kjønnet mitt! De private barnehagene er svindyre, og skole-vesenet er basert på at en av foreldrene er hjemme,» sier Anna Allen, som leder en ikke-statlig organisasjon i New York og er alenemor til en jente på tre år. Hun betaler 2100 dollar i måneden for barnepass, like mye som hun betaler i husleie. Når disse to utgiftene er dekket har hun ikke mye igjen å leve for. «Her hyller vi støtt og stadig familieverdier, men vi forsvarer dem ikke. Det henger ikke på greip. I virkeligheten holder vi fast på et patriarkalsk system,» sier hun.


«Frie til å velge»

«Kjønnsproblemene» er ikke den fremste bekymringen til Sandra Pagan, alenemor til fem i Bronx. Det virkelige spørsmålet er ifølge henne sosial ulikhet og klasse. «Hvordan få mer penger for å klare meg?» 38-åringen fra Puerto Rico stiller seg dette spørsmålet hver morgen når hun står opp klokka fem for å ta seg av familien før hun drar til sin lille brillebutikk. «Til ingen nytte. Hele lønna mi forsvinner til avgifter, skatt og barnepass. Jeg spør meg selv hver dag om det er vits å fortsette å jobbe.» Alternativet er å leve på en mager sosialhjelp og matkuponger.

Er det tilfeldig at de amerikanske kvinnenes yrkesdeltakelse har falt etter år 2000? For et kvart århundre siden var USA på sjetteplass blant OECD-landene. I dag ligger landet på 17. plass.

Både Sanders og Hillary Clinton gjorde inntektsulikhet til en kampsak i Demokratenes primærvalg. Kvinner tjener 21 prosent mindre enn sine mannlige kolleger, ifølge det føderale statistikkbyrået.2 Lønningene har stagnert for kvinner etter 2001 (kilde: Heidi Hartmann, Institute For Women’s Policy Research). Lønnsgapet er enda større for svarte og latinamerikanske kvinner (36 prosent og 44 prosent). Men hos millennials er gapet bare ti prosent, noe som gir håp om en bedring.

Å være noe annet enn en hvit middelklassemann med god helse er en utfordring i USA.
Roxane Gay, feminist

Amerikanske menn har ikke mer utdanning, snarere tvert imot, men de har tatt monopol på de best betalte yrkene. Kvinnene er ofte henvist til yrker som sykepleiere og lærere. Men står karriere øverst på dagsorden?

«Den dominerende teorien er at de velger å slutte å jobbe når de får barn,3 Amerikanske kvinner får i snitt 1,9 barn. De relativt høye fødselstallene skyldes i stor grad de søramerikanske innvandrerne. men det stemmer ikke. I de fleste tilfeller blir de presset ut av arbeidsgiveren,» sier Valian. Bowman er ikke enig: «Mange foretrekker å bli hjemme når de får barn hvis de kan,» mener hun. «Behovet for offentlige barnehager er utvilsomt enormt, men jeg tviler på at det en dag vil bli en realitet, for kostnadene er gigantiske!»

De konservative er ikke rede til å gi etter for kravene. Aldri før har mistroen mot den føderale staten vært så stor. Elizabeth Bergman (32) er økobonde på deltid i Ohio, og republikaner på sin hals. Hun gikk over til Det libertarianske partiet i år, fordi hun ikke kan fordra Donald Trump. Hennes store frykt er økte skatter. Hun mener amerikanske kvinner ikke har noe å klage over. De er frie til å velge, de må bare stå for valget. «Jeg har begynt å studere igjen for å bli psykolog. Den dagen jeg får barn vil jeg ha fleksibel arbeidstid. Det er et valg jeg tar,» insisterer hun. «Jeg vil selvsagt merke det på lønna at jeg jobber deltid, men det er et bevisst valg.» Er hun representativ for sin generasjon? «Jeg tror ikke det,» sier hun og ler.


Konservativt og tolerant

Samfunnsutviklingen har endret kvinnenes situasjon. Bare 46 prosent av barna bor nå med begge foreldrene sine. Kvinner gifter seg stadig sjeldnere, og senere. 70 prosent av de svarte kvinnene er ugifte når de får sitt første barn, mot 30 prosent av de hvite. Det finnes nå flere enslige enn gifte kvinner.

Kvinner er også stadig oftere familiens hovedforsørger. «Enten fordi de oppdrar barna alene, eller fordi de tjener mer enn partneren,» forteller Vera Cohn, analytiker ved Pew Research Center i Washington. De er ikke redde for å heve stemmen, og politikerne enten frykter dem eller frir til dem. På noen områder er de kompromissløse: reproduktivrettigheter, likelønn. Og politikerne vet at de fleste stemmer på Demokratene.

Men i politikken har likestillingen en lang vei å gå: I Kongressen er bare 19,4 prosent av representantene kvinner, og 44 av 50 guvernører er menn. Det samme gjelder lokalt, hvor kun 18,8 prosent av byene med over 30 000 innbyggere ledes av en kvinne. Når jeg nevner disse tallene trekker mange på skuldrene. «Politikken slik den er i USA frister meg ikke. Den stemmer ikke med mitt verdenssyn,» sier Emmaïa Gelman, lærer i New York og mor til tre barn som hun oppdrar med sin kvinnelige partner.

Andre viser en uventet besluttsomhet: «En dag vil jeg stille til valg. Kanskje til kommunestyret,» sier Lucy Frank (21) rolig. Hun studerer statsvitenskap ved universitetet i Toledo, men kommer opprinnelig fra småbyen Wauseon i Ohio. «Hele familien stemmer på republikanerne,» sier hun og forteller om sin oppvekst i et konservativt og nokså rasistisk miljø på landsbygda: utskjelling av muslimer, totalforbudet mot abort «selv etter voldtekt», og alle problemene med et miljø «som nekter å stille spørsmål ved seg selv». Faren hennes sier ofte: «Vent og se, jenta mi, med alderen blir du konservativ.»

Selv om Ohio er konservativt, er folk her tolerante. Lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner (LHBT) blir akseptert, så lenge de «ikke går hånd i hånd», forteller Gina Mercurio, som driver den eneste feministbokhandelen i Toledo. Lesesalen i bokhandelen heter Steinem’s Sisters, etter Gloria Steinem som ble født i Toledo for 84 år siden. Hvert år i august arrangeres det Gay Pride her med 15 000–20 000 deltakere, uten problemer.


Tveegget sverd

Marcy Kaptur er et forbilde for mange unge kvinner i Toledo. Hun er valgt inn i Representantenes hus for 9. valgkrets i Ohio. Den elegante 70-åringen står nær Sanders og er leder for delstatens parlamentarikere. «Det fantes bare et dusin kvinnelige representanter i Kongressen da jeg ble valgt første gang. Nå er vi 104. Det går sakte, men sikkert framover,» sier hun. I likhet med mange amerikanere er hun imot kvotering. «Vi har konkurransementaliteten,» innvender hun. Den største hindringen i politikken er ifølge henne ikke kjønnsdiskriminering, men «pengenes rolle i valgkampene».

Mer tid må til før likestillingen er et faktum, men holdningene er i endring. I 1937, ti år etter at kvinnene fikk stemmerett på føderalt nivå, sa bare 33 prosent av amerikanerne i en meningsmåling at de ville stemt på en kvinne. I dag er tallet 92 prosent. Psykologen og akademikeren Peter Glick understreker imidlertid at sexismen på ingen måte har forsvunnet. «Trumps oppførsel ville aldri blitt akseptert hos en kvinne. Tabuene – for eksempel å søke makt – er fortsatt sterke, i likhet med stereotypiene om ’idealkvinnen’,» sier Glick som underviser ved universitetet Lawrence i Appleton i Wisconsin.

Disse barrierene er enda høyere for afroamerikanere. «Vi vet alt om glass-taket og hvite menns overlegenhet, men vi står overfor et tveegget sverd. Blir vi diskriminert fordi vi er kvinner eller fordi vi er svarte?» spør den arbeidsledige juristen Janet Charles og Valery Bradley som driver en bed & breakfast i Harlem.

Dagens amerikanske kvinnebevegelse er preget av denne «interseksjonaliteten», av overlappende fordommer. «Bare det å være noe annet enn en hvit middelklasse-mann med god helse er en utfordring i USA,» sier den kjente svarte feministen Roxane Gay.

Den svarte studenten Morgan Newton sier det samme, desillusjonert: «De sier til oss: ’Jobb hardt og den amerikanske drømmen er din.’ Men vi er knust av gjeld og familiene våre er ødelagt av fengsel og stoff. I tillegg kan en politimann når som helst skade eller drepe oss, bare fordi vi er svarte.»


Feministklasse

Voldstallene er talende: «Hver femte kvinne i USA har blitt voldtatt, og hver fjerde har bli utsatt for vold fra partneren,»4 «The national intimate partner and sexual violence survey», Center for Disease Control and Prevention, Atlanta, 2011. forteller Meghan Rhoad, kvinnerettsforsker i Human Rights Watch. USA har ikke ratifisert FNs kvinnekonvensjon fra 1979,5 Seks FN-land har ikke ratifisert konvensjonen: USA, Iran, Somalia, Sør-Sudan, Tonga-øyene og Vatikanet. noe den første generasjonen feminister mislikte sterkt.

De millenials jeg møter sier at det «ikke er deres fremste bekymring», mens deres storesøstre mener det er et stort problem. At grunnloven ikke nevner likestilling er et annet ankepunkt.6 165 land har en grunnlov som eksplisitt nevner likestilling. Kun 32 nevner det ikke, deriblant den amerikanske. Equal Rights Amendment ble lagt fram for Kongressen første gang i 1923 og har siden blitt drøftet en rekke ganger, men har aldri blitt ratifisert av to tredjedeler av de amerikanske delstatene og dermed aldri trådt i kraft. «For meg er det et åpent sår. Vi må gjøre noe med tomrommet, det gjør oss sårbare,» sier demokraten Teresa Fedor i delstatsforsamlingen i Ohio, før hun legger til med et smil: «Det er på tide å bli voksne!»

På tross av veien som gjenstår, virker de fleste kvinnene jeg snakker med optimistiske: «Toledo har kvinnelig ordfører og universitetet ledes av en kvinne. Nasjonalt tar stadig flere kvinner mennenes plass når de går av med pensjon,» sier Shanda Gore, som leder studieprogrammet «Likebehandling og mangfold» ved universitetet i Toledo. Afroamerikaneren er den første i sin familie som har gått på universitetet. Moren hennes, som hadde 13 barn, sa ofte: «Du er heldig som er kvinne i dag!»

For at kvinner skal kunne hevde seg må de, ifølge Time-journalist Jay Newton-Small, nå «den kritiske massen» på 30 prosent. Det er tilfellet i administrasjonen, men i Kongressen har man fortsatt et stykke å gå. Men om kun 20 prosent av representantene i Senatet er kvinner har de til gjengjeld stått bak 75 prosent av de viktigste lovene de siste årene, påpeker Newton-Small i bestselgeren Broad Influence.7 Jay Newton-Small, Broad Influence: How Women Are Changing the Way America Works, Time Books, New York, 2016.

I 2030 vil babyboom-generasjonen ha gått ut i pensjon. USA vil da mangle arbeidskraft: Opptil 26 millioner arbeidsplasser vil stå ledige, mener Newton-Small. «Av økonomiske grunner må vi ty til innvandring eller kvinner,» skriver hun. «Og for at det skal virke må det skje på alle nivå.»

Utover disse prognosene er det mange små tegn som tyder på at kjønnsrollene blir stadig mindre rigide. Andelen hjemme-værende fedre (sju prosent) har nesten doblet seg på ti år. Asma Halim underviser i kjønnsteori på universitetet i Toledo og har mellom sju og ti mannlige studenter av totalt førti. «Emnet er populært. Stadig flere unge menn følger forelesningene, for de vet at det er en fordel hvis de vil jobbe i utlandet eller i en NGO.» På begynnelsen av skoleåret kommer studentene til forelesningene «nokså likegyldige, eller snarere uvitende». Halim spør dem: «Hvem her kaller seg feminist?» Vanligvis rekker halvparten av kvinnene hånda i været, men i år var det i tillegg to menn. På slutten av skoleåret stiller Halim spørsmålet på ny. Da rekker hele klassen hånda i været.

Oversatt av redaksjonen

Florence Beaugé er journalist.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra USA

Lex americana

Europeiske selskaper har de siste årene betalt over 40 milliarder dollar i

Amerikansk avsporing

Intelligensrasismen i de amerikanske mediene og Demokratenes partielite legger

prov

0 kr 0
Gå til Toppen