De siste årenes terror­handlinger har ført til mye hat mot Frankrikes muslimske samfunn. Her fra en moske i byen Saint-Etienne. FOTO: Laurent Cipriani, AP Photo / NTB Scanpix.
Frankrike / Irak / Syria Jihadisme

Jihad og utopikrise


2000 franske fremmedkrigere har dratt til Syria og Irak, og Frankrike har opplevd flere brutale terrorangrep de siste årene. Nå raser debatten om drivkraften til jihadistene: radikal islam eller en radikalisme som bruker islam som påskudd?
Av og Posted on

I flere år, og særlig etter angrepene i Paris i januar og november 2015, har fenomenet med jihadister som er født eller har vokst opp i Vesten blitt mye diskutert og debattert. Hvert nye angrep i Europa eller USA setter i gang igjen debatten om hvor ondskapen kommer fra og hvordan man kan stanse den. Ideen om at islam som religion og kultur ene og alene har skylden forsurer det offentlige ordskiftet, selv om de som mener det er i mindretall, spesielt i politikken. I en tid hvor sosiale medier fungerer som ekkokammer for slike enkle forklaringer, forsøker franske spesialister – islamvitere, statsvitere og konflikteksperter – å gi et mer nyansert bilde.

Når vi spør sosiologen Fahrad Khosrok­havar, som har jobbet lenge med radikalisering, om jihadistenes motivasjon sier han ikke straks islam, selv om de som utfører jihad (hellig krig eller selvanstrengelse, alt etter hvordan man tolker det) påberoper seg religiøse beveggrunner. Jihadismen Frankrike opplever i dag har ifølge ham røtter i den «dype krisen i de vestlige samfunnene, som jihadismen utgjør kulminasjonen av». Mange unge har blitt trukket til Den islamske stat (IS) av en «utopikrise, en mangel på et politisk utløp i samfunn hvor de sosiale ulikhetene blir stadig større». Sosial urettferdighet skaper i dag en både populistisk og jihadistisk radikalisering, mener Khosrokhavar.

Marginal doktrine

Statsviteren Laurent Bonelli er med på en feltstudie over fengslede franske jihadister. Han nevner også «fraværet av en stor politisk fortelling» som kunne utgjort et alternativ til jihadist-ideologien for personer som føler seg undertrykt. «Jihadist-argumentasjonen unngår sosiale spørsmål. Den sier at det eksisterer et undertrykkende system, men viser da til ’ikke-muslimer mot muslimer’.»

Statsviteren Myriam Benraad, som har skrevet boka L’État islamique pris aux mots («Den islamske stat tatt på ordet», 2017), ser på jihadismen som en «politisk reaksjon» mot skjevhetene i den arabisk-muslimske verden og innbyggernes hat mot Vesten, som de mener har mye av skylden for situasjonen. «For å forstå jihadismen må vi se den som en ideologi og se på tilhengernes argumentasjon og verdenssyn», forklarer hun.

Men dreper ikke jihadistene i Allahs navn, kaller de seg ikke islams soldater? Er ikke jihadist-tekstene som det flyter over av på nettet, gjennomsyret av koransitater?

Fahrad Khosrokhavar mener islam her bare er en stråmann for en regressiv og repressiv utopi som brukes til å legitimere vold: ny-wahhabismen, eller salafismen, som har som mål å vende tilbake til den «rene» tidlige islam. Firedoblingen av oljeprisen på 1970-tallet gjorde Saudi-Arabia til en økonomisk stormakt i Midtøsten og ga kongedømmet midler til å spre dette fundamentalistiske synet, som oppsto på Nadjd-platået på 1700-tallet.

Statsviteren Hasni Abidi, som er bosatt i Sveits, men også underviser i Frankrike, mener de franske ekspertene har et problem: «Fransk akademia er enstemmig i at islam, som religion, ikke er årsaken til jihadismen, men sliter med å forsvare denne ideen fordi de ofte ikke kjenner til islamsk teologi. Det er ikke et helhetlig forskningsfelt: Det finnes ikke nok professorater i islamologi i Frankrike og Europa. Bare en omfattende, dyptpløyende og komparativ kunnskap om religionen kan gi begreper og argumenter til å vise nøyaktig hva som gjør jihadismen til en avledning.»

Faren for at en sammenstilling av islam og jihadisme kan forsterke fordommer mot muslimer bør ikke legger føringer for analysen, mener flere spesialister. Blant andre journalisten og forfatteren Pierre Puchot, som har vært med på å skrive en bok om emnet, Une histoire du jihad en France (2017). Han mener vi må erkjenne at jihadismen også har et religiøst fundament, selv om jihadistenes tolkning av Koranen skiller seg fra den det store flertallet av muslimer har.

«I tretti år har jihadistene hatt sine dogmatikere og støttet seg på et stort korpus av Koran-tekster og -fortolkninger. Legg merke til forstørrelseseffekten hos nyfrelste eller folk som radikaliseres raskt uten å ha en fortid med religionsutøvelse og som ikke har vokst opp i en praktiserende familie. Det kan bare skje fordi det finnes en doktrine, riktignok marginal, men tilskåret nok til å overbevise og bli spredd.»

Religiøs korrigering

Antropologen Dounia Bouzar leder Senter for prevensjon mot sekteriske avsporinger knyttet til islam (CPDSI), som jobber for å hjelpe familier hvor barna står i fare for å radikaliseres. På bakgrunn av 13 000 telefoner organisasjonen hennes har mottatt de siste månedene, konkluderer hun med at islam ikke er «en årsak til terrorisme, men et middel for dem som rekrutterer til terror». Hun forteller at «40 prosent av familiene har ingen muslimske referanser» – fem prosent er til og med jødiske. Barna deres blir radikalisert «uten noensinne å ha gått i moskeen».

Man kunne innvende at det ikke bare dreier seg om moskeer. Utover å høre på ekstremist-imamer på nett, leter mange terrorister etter å rettferdiggjøre sine handlinger med en personlig tolkning av Koranen. Og når de selv ikke leter etter argumenter, leverer IS propaganda på nett eller via sine ververe.

«Faren er å framstille europeiske jihadister som religiøst uvitende», advarer Pierre Puchot. «Åpenbart har noen av dem ikke lest Koranen og kan ikke arabisk, men andre har funnet de tekstene som passer dem.»

Det skorter dessuten på religiøs korrigering. Som Hasni Abidi forklarer er teologiske tekster som punkt for punkt gjendriver jihadist-argumentasjonen sjeldne, spesielt i Frankrike, og ungdommene som leter etter et «perfekt» islamsk samfunn anser dem som propaganda fra fienden, enten det er vestlige eller arabiske makter.

Mangel på førstehåndskilder

Sosiologen Michel Wieviorka, som har skrevet en bok om Khaled Kelkal som i 1995 sto bak fem bombeangrep i Frankrike for den algeriske islamistgruppen GIA, mener at «det ikke finnes ekstremvold uten tro». Selv om «jihadisten ’oppdager’ troen i siste øyeblikk», selv om hans kunnskap om religionen er basert «på en fordreining av tekstene», selv om «andre faktorer spiller inn i overgangen fra tanke til handling». Hun anerkjenner likevel at det finnes unntak og trekker fram Anders Behring Breivik som i 2011 drepte 77 mennesker «uten religiøs motivasjon». Vi kunne også nevnt nazistenes ekstreme vold.

Fahrad Khosrokhavar mener de unge franske jihadistene støtter seg på en fantasireligion: «De bruker en i stor grad imaginær islam for å helliggjøre sitt hat mot samfunnet». De leser i Koranen slik det passer dem: «De setter to krigersurer – ’Hærfanget’ (sure 8) og ’Bruddet’ (sure 9) – opp mot andre tolerante surer.»

Disse selvmotsigelsene finner forskere i andre land også, spesielt i Storbritannia og USA. Emnet er vanskelig å avgrense, påpeker Asiem El Difraoui, statsviter, økonom og grunnlegger av tenketanken Candid Foundation for dialog mellom Europa og den arabiske verden. Han mener at jihadismen er et «mangehodet troll som er i stadig endring.» Sagt på en annen måte, emnet er vanskelig å gripe fordi første­håndskilder er sjeldne. «Mangelen på feltstudier gjør at spesialistene må trekke sine slutninger fra de få som finnes», mener Laurent Bonelli. «Du kan bygge et resonnement ut fra tydelige fellestrekk hos noen jihadister, men det vil ikke si at de forklarer alt, eller at alle som har disse trekkene vil tippe over i voldelig adferd.»

Statsviteren Luis Martinez er mer kategorisk: «I akademia kan Den islamske stat og dens vestlige rekrutter for tiden ikke ses som et studiefelt. Vi trenger en større spørreundersøkelse blant disse jihadistene, men det er umulig av åpenbare sikkerhetsgrunner.»

Dermed gjenstår som oftest bare fengslede jihadister, og «selv der må man være bevisst på at motivene kan ha blitt konstruert i etterkant», advarer Bonelli. Journalisten David Thomson, forfatter av boka Les Revenants (2016) om franske jihadister som har kommet tilbake fra Syria, har sammen med Pierre Puchot og Romain Caillet vært blant de første til å intervjue «aktive» jihadister.

Deformert religion

Mangelen på adgang i felten forhindrer ikke steile debatter, som den to år lange diskusjonen mellom statsviterne François Burgat, Gilles Kepel og Olivier Roy. De to siste har lenge vært i en offentlig polemikk som mange av spesialistene vi har snakket med misliker. «For Burgat dreier det seg framfor alt om kolonialisme, mens Kepel ser religion som kjernen, og Roy vektlegger radikalisering av ungdommer», sier Michel Wiewiorka

Olivier Roys syn er velkjent: Jihadisme er ikke et resultat av en «radikalisering av islam, men en islamisering av radikaliteten».1 Intervju i L’Obs, 7. april 2016. Olivier Roy har ikke svart på vår henvendelse. Eller sagt på en annen måte: «Det finnes åpenbart en radikalisering av islam […]. Så hvorfor skiller jeg mellom de to? Fordi jihadistisk radikalisering for meg ikke er en automatisk konsekvens av religiøs radikalisering. De fleste terrorister er andregenerasjons innvandrere, nylig radikaliserte og uten noen langvarig religiøs bakgrunn.»2 Samtale mellom Olivier Roy og statsviteren Haoues Seniguer, La Croix, Paris, 4. april 2016.

Gilles Kepel gir på sin side forrang til jihadismens religiøse og ideologiske dimensjon. Men han utelukker ikke andre faktorer. I sin siste bok Terreur dans l’Hexagone. Genèse du djihad français (2015) skriver han at Frankrike etter angrepene i 2015 fikk erfare en «universell jihadisme hvor sosial nød, kolonifortid, politisk skuffelse og islamsk forsterkning flettes sammen».

Som en av hans tidligere doktorgradsstudenter, som ikke ønsker å bli identifisert, forteller: «Polemikken mellom Kepel og Roy handler om hva som skal ha forrang. Vektlegger du islamisering av radikaliteten, relativiserer du debatten om islams natur. Du ser problemet som politisk og sosialt. Insisterer du derimot på at det religiøse har forrang, da går du inn på spørsmålet om islams forhold til den vestlige verden, til moderniteten. I dagens politiske situasjon i Europa er dette ikke nøytralt.»

François Burgat nekter å «snu om på virkning og årsak». For ham er det de «kontraproduktive» handlingene til institusjoner som skal legge til rette for sameksistens nasjonalt og internasjonalt, som «produserer de framtidige jihadistene». I en tale 13. november mente president Emmanuel Macron at radikaliseringen hadde fått fotfeste «fordi Frankrike har gitt opp» og i altfor mange kommuner og strøk latt «representanter for en forvrengt, deformert religion […] gi løsninger som Republikken ikke lenger kommer med».

Svar på etterspørsel

Sosiologen og filosofen Raphaël Liogier trekker derimot fram måten salafismen, som i dag er blitt «et fyllord, mellom islamisme og terrorisme», kan spille en rolle i radikaliseringen. Salafisme betegner et ønske om å «vende tilbake til levesettet til forfedrene og følgesvennene til Profeten på 600-tallet», men er i Frankrike blitt «et motefenomen» hvor troen vises med klær, skjegg og insistering på halal. Siden 90-tallet har vi sett «strenge versjoner av salafisme» som kan brukes til å rettferdiggjøre vold, sier Liogier.

På 2000-tallet ble tilhengerne «stadig mer fundamentalistiske», og mot 2010 «brukte unge i fattige strøk som ønsket å hevne seg på samfunnet denne nye iscenesettelsen av en islam utpekt som fiende» av ytre høyre og deler av politikerklassen. Men ifølge Liogier knytter disse «opprørerne» seg «verken til islam, islamisme eller salafisme». De snakker ikke arabisk, lærer seg ikke Koranen og er bare mottakelig for islamistisk ideologi «i den grad den passer med deres ønske om hevn», sier han.

Ifølge Myriam Benraad vil «det å være salafist ikke si at man ender opp med voldshandlinger eller radikalisering». I den arabisk-muslimske verden var det dessuten en tid hvor man satte salafistenes pasifisme opp mot den væpnede volden til de radikale islamistgruppene. I dagens Frankrike avviser fortsatt mange salafs, som de ofte kaller seg, all vold og ønsker å leve på siden av et altfor sekularisert samfunn.

Laurent Bonelli snakker om «mikroendringer og kjedereaksjoner» som preger livsløpene til de franske jihadistene han har studert. For ham er «deklassering, sosial urett og religiøs eller ideologisk overbevisning tett forbundet».

François Burgat legger vekt på bruddet. Den fremste variabelen til «jihad-etterspørselen» er ifølge ham en «avvisning av opphav». Overbevist om at han aldri vil bli «fullstendig fransk» blir den unge «en franskmann fullstendig på siden». Man kan her se en parallell til Khaled Kelkal, som døde i 1995, tjue år før angrepene i Paris i januar og februar 2015. Før han bega seg ut i volden, sa han at han «ikke hadde funnet sin plass» i det franske samfunnet. 3 Se «Moi, Khaled Kelkal», Le Monde, 7. oktober 1995. Det dreier seg om et intervju med Kelkal gjort av den tyske forskeren Dietmar Loch 3. oktober 1992.

Den andre drivkraften finner vi, ifølge Burgat, i «jihad-tilbudet», konstruert «som et svar på manglene som har skapt etterspørselen». Dounia Bouzar er ikke uenig: «Jo mindre plass de unge har her, jo mer leter de andre steder». Hun forteller samtidig at telefonene organisasjonen hennes mottar som oftest kommer fra middelklassefamilier. Arbeiderklassefamiliene «ringer ikke like lett et nummer de tror er drevet av politiet».

Et sted for ydmykelse

Den tidligere terrordommeren Marc Trévidic mener den «unektelig» religiøse dimensjonen hos jihadister ellers i verden virker «mindre åpenbar» for de franske jihadistene. De to dimensjonene eksisterer side om side. «Det finnes ungdom som har lyst til å ødelegge, og andre som er drevet av en religiøs overbevisning. I de sakene jeg behandlet var det aldri hundre prosent det ene eller hundre prosent det andre. Til grunn ligger utvilsomt hat og hevnvilje. Noen er ekte revolusjonære, og religionen gir dem en tydelig ramme.» De farligste, mener dommeren, er de som har fått «stoltheten sin såret og inntrykk av at de blir behandlet som mindreverdige mens de føler seg overlegne». Radikal islam – og dens synlige symboler (skjegg, klær, matregler) – gir de unge en sikkerhet. Ifølge dommeren gjelder det særlig ungdommer med algerisk bakgrunn. «Hos dem kommer fortiden i tillegg» og med det «en hevn å ta over Frankrike».

Dermed er det umulig å unngå spørsmålet om kolonihistorien. «De nevner den ikke spontant», sier Laurent Bonelli. «Noen jihadister snakker om ydmykelsen til faren, arbeidsinnvandreren, eller om styrkeforholdene mellom Vesten og Østen. Selv Palestina brukes sjelden til å forsvare handlingene.»

Med utgangspunkt i analyser av løpebaner mener François Burgat at den sentrale bestanddelen er ydmykelsen de opplever i Frankrike. Han trekker fram utnevnelsen i august 2016 av en ikke-muslim, tidligere sosialistminister Jean-Pierre Chevènement, til å lede Fondation de l’islam de France. Forestill deg at en ikke-jøde ledet en stiftelse for jødedommen? Utnevnelsen skaper fortsatt sinne hos mange franske troende og ikke-troende muslimer som anklager myndighetene for å infantilisere dem gjennom en paternalistisk styring av religionen deres.

Kroppskraft

Ifølge franske ledere skal nær 2000 franske jihadister ha dratt til Syria og Irak. Her fra Raqqa i Syria som tidligere i år ble erobret fra IS. Foto: BULENT KILIC, AFP PHOTO / NTB Scanpix.

Ifølge franske ledere har nær 2000 franske jihadister dratt til Syria og Irak. I august opplyste innenriksdepartementet at 271, hvorav 54 mindreårige, hadde vendt tilbake til Frankrike.4 Til dags dato har franske myndigheter registrert 18 500 personer som står i fare for «terroristisk radikalisering». Men et ikke ubetydelig mindretall av disse jihadistene – en tredjedel? – kommer ikke fra innvandrersamfunn med muslimsk bakgrunn. For å forstå det, mener François Burgat, må man bruke en annen verktøykasse, med andre ord den nevnte avvisningen av opphav. Uansett opprinnelse deler jihadistene samme «eventyrlyst». En annen forklaring fra Fahrad Khosrokhavar er at for marginaliserte ungdommer kan IS framstå som en mulighet for sosial forfremmelse med et arbeid og lønn.

Etter at de er rekruttert beholder mange jihadister en lite halal livsstil med alkohol, narkotika og småkriminalitet. Dounia Bouzar ser her de farligste profilene, de som lengter etter å dø som «martyrer» for å komme til paradis, hvor alt er tillatt. Marc Trévidic understreker at «jihadistisk islam krever ikke at man avstår fra synd». Som et tegn på «hykleri», drar noen til Syria for å «finne jenter». Seksuell frustrasjon, emosjonell ensomhet og mangel på nok materiell velstand til å gifte seg er «en av drivkreftene bak jihad». Ververne vet det og må «tiltrekke mange kvinner for å tiltrekke mange menn».

Når vi nevner de psykologiske bristene til enkelte jihadister, steiler François Burgat: «Det er fristende å behandle de som er symboler for revnene i det politiske vevet som en individuell eller kollektiv sykdom. Dette har alltid vært en måte for oss å nekte å se den politiske matrisen og ta vår del av ansvaret på.»

Fahrad Khosrokhavar sier at en tredjedel av de innsatte i fengslene – hvor det misjoneres aktivt for jihadisme – har psykiske problemer og halvparten burde vært innlagt. Etter angrepene i Barcelona og Cambrils 17. og 18. august ba den franske innenriksministeren Gérard Colomb psykiaterne hjelpe sikkerhetstjenestene med å «oppdage potensielle terrorister». Oppfordringen skapte store reaksjoner blant helsepersonell.

«Siden 2015 har jeg sagt at kroppsbyggermiljøene har flere potensielle jihadister enn moskeene», sier Raphaël Liogier, som selv driver med kampsport. Hos gjerningsmannen som angrep kosherbutikken Hyper Cacher i januar 2015 og han som sto bak angrepet i Nice 14. juli 2016 var besettelsen på muskler utvilsomt et kompleks knyttet til manndom, mener Liogier. «Ønsket om å vise sin kraft» kan få dem til å gå fra tanke til handling. Marc Trévidic legger til at mens «Al-Qaida ikke ville ha psykopater, så rekrutterer IS aktivt voldelige kriminelle som har drept eller er rede til å gjøre det».

Radikal og eksklusiv

Så om vi har forstått faktorene, hvordan bekjempe jihadismen? Pierre Puchot vektlegger «politiske løsninger på problemene i Midtøsten og slutt på vestlige militæroperasjoner som passer hånd i hanske med jihadistenes propaganda. Den annonserte militærseieren over IS vil ikke løse noe. Man må tørke ut jihadistenes ideologiske produksjon.»

I samme ånd foreslår Hasni Abidi en internasjonal refleksjon: «Vestlige forskere har all interesse av å bli kjent med arbeidene til sine arabiske kolleger. Funnene til en forsker som Marwan Shehadeh om endringene i salafist-retorikken eller Mohamed Abu Ruman om islamsk tenkning kan gi store bidrag til å forstå jihadismen og i forlengelsen tilbakevise og bekjempe den.» Et av bidragene til disse forskerne er framhevingen av begrepet «ikke-diskuterbare eller ikke-forhandlingsbare verdier» i jihadist-diskursen. Målet for teologene er å avvise de «hellige verdiene» til jihadistene – et uttrykk brukt av forskeren Scott Atran5 Scott Atran, «Sacred values», Social Science Space, 3. april 2017. – for å få dem til å avstå fra voldshandlinger.

Fahrad Khosrokhavar mener at når «jihadistene er identifisert og nøytralisert» må man hjelpe dem å «reflektere over sin egen ferd». Før de er tjue år, forteller sosiologen, spiller ideologien «en marginal rolle, personlige problemer dominerer». Derfor er det viktig med det psykologiske arbeidet med «avradikalisering». Slik som Dounia Bouzar driver med? «Hun har all grunn til å mene at noen ungdommer er ofre for sekterisk manipulering. Men hun tar feil når hun tror at denne modellen kan brukes på alle», svarer Khosrokhavar. For det dreier seg om mer enn individuell psykologi: I Europa, forteller sosiologen, opplever en stor del av de unge ekskluderte med muslimsk opprinnelse at «de blir nektet like sjanser og nekter i retur å slutte seg til et sekulært syn på det moderne samfunnet».

Dommeren Marc Trévidic tenker først og fremst på personer som er blitt satt i husarrest med unntakstilstanden innført etter angrepet i Paris i november 2015 og de strenge terrorlovene som har avløst den. Dagens system nøytraliserer folk uten å gjøre noe senere, mener han. De kommer ut verre enn de var. Han mener man bør «styrke rettsvesenets etterforskningsevne for å samle inn objektiv kunnskap som lar oss forstå om noen er farlige eller ikke». Det samme problemet gjelder for personer dømt for terrorisme, med straffer på seks–sju år i fengsel. «Hvis samarbeidet mellom etterretningen og rettsinstansen var mer harmonisk, ville bevisene de første har samlet kunne brukes av de andre. For øyeblikket starter man hver gang på bar bakke.»

En annen stor utfordring er radikal misjonering i fengslene. For Gilles Kepel er saken allerede klar: Fengslene er ifølge ham «et ENA for jihadister», med henvisning til elitehøyskolen Ecole nationale d’administrasjon som utdanner franske ledere. I boka Prisons de France, som er basert på fem år med undersøkelser, skriver Farhad Khosrokhavar at «mellom 40 og 60 prosent av de innsatte er muslimer».6 Farhad Khosrokhavar, Prisons de France. Violence, radicalisation, déshumanisation: surveillants et détenus parlent, Robert Laffont, Paris, 2016. Han presiserer at flere typer religiøse praksiser sameksisterer bak fengselsmurene, og «jihadistisk islam» bare angår et mindretall. Den teologisk radikale og eksklusive salafististiske islamen avviser her volden, sier Khosrokhavar. For «det store flertallet av salafister i fengsel lever med en annen drøm enn jihad, nemlig hijra [utvandring til et muslimsk land], hvor de kan leve lettere med sin tro enn i det sekulære Frankrike». Å hindre radikalisering i fengslene vil kreve at man forhindrer at salafisme og jihadisme blir sett som identiske størrelser.

Oversatt av redaksjonen

Akram Belkaïd er journalist og Dominique Vidal er historiker.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Frankrike

Placeholder

Med rett til å drepe

Russiske sikkerhetstjenester har utvilsomt likvidert mange opposisjonelle i utlandet, men andre stater
0 kr 0
Gå til Toppen