Erdogan har inngått en pakt med ytre høyre-partiet MHP i håp om å sikre seg nok stemmer i valget neste år. Her fra et AKP-møte 17. november. Foto: ADEM ALTAN, AFP PHOTO / NTB Scanpix.
Tyrkia Nasjonalisme

Erdogans nasjonalistflørt


Erobring av byen Afrin fra de kurdiske styrkene i Syria 19. mars har styrket Erdoğans krigerske propaganda. Han nøler nå ikke med å angripe NATO verbalt for å smiske med nasjonalistene, som han håper skal få ham gjenvalgt.
Av Posted on

Den 13. mars vedtok Tyrkias store nasjonalforsamling en reform av valgloven. Parlamentssesjonen som varte til langt ut på natten ble preget av slåssing mellom ultranasjonalister alliert med Partiet for rettferd og utvikling (AKP, flertall i parlamentet) og folkevalgte fra det største opposisjonspartiet, Folkets republikanske parti (CHP). Lovforslagets 26 artikler gjenspeiler president Recep Tayyip Erdoğans ønske om å øke sin makt og ikke overlate noe til tilfeldighetene i det neste valget, i en tid med brutal undertrykkelse etter kuppforsøket 15. juli 2016.

3. november 2019 holdes det første valget til nasjonalforsamlingen og presidentembetet siden grunnlovsreformen i april i fjor, som gjorde slutt på parlamentarismen i landet. Erdoğan har lært av det relative nederlaget i folkeavstemningen om grunnlovsreformen, hvor bare 51,3 prosent stemte for. Det var langt færre enn forventet, og i de store byene stemte flertallet imot. Han ønsker derfor å bli gjenvalgt med langt større oppslutning – for å få den nødvendige legitimiteten og prestisjen til å kunne feire den tyrkiske republikkens hundreårsjubileum i 2023 med pomp og prakt. Ambisjonen gir seg utslag i strengere kontroll med valgprosessen og forsterkning av den nye alliansen mellom hans islamsk-konservative parti (AKP) og Nasjonalistisk handlingsparti (MHP), det ultranasjonalistiske, antikurdiske og europafiendtlige partiet som ga ham støtten han trengte til grunnlovsreformen i fjor.

Valgreformen gjør at stemmesedler uten offisielt stempel kan telles med i stemmeopptellingen, noe som tidligere ikke har vært tillatt for å unngå valgfusk. I april i fjor godkjente valgrådet i underkant av 1,5 millioner slike stemmesedler, til opposisjonens store fortvilelse. Opposisjonen har siden ofte påpekt at dette tallet samsvarer med avstanden mellom de som var imot og de som var for å innføre et presidentstyre som gir Erdoğan nærmest uinnskrenket makt. CHP og de åtte allierte partiene i opposisjonen mener denne endringen er «en invitasjon til fusk og en alvorlig trussel mot frie og regelmessige valg».1 Hürriyet, Istanbul, 14. mars 2018.

«Når landet står på spill, er alt annet detaljer»

For å erstatte velgerne han har mistet, må Erdoğan også finne ny støtte. AKPs tradisjonelle grunnfjell er fremdeles trofast, men medlemmene og tilhengerne av Fethullah Gülens Hizmet-bevegelse har ikke lenger tiltro til Erdoğan etter å ha blitt utsatt for regjeringens klappjakt. Andre velgere har skiftet mening etter flere skandaler som involverer presidenten og kretsen hans. I tillegg har mange konservative kurdere som stemte på AKP hoppet av.

For Erdoğan finnes erstatningen hos ultranasjonalistene. 22. februar inngikk han, i presidentpalasset i Ankara, en pakt med MHP-leder Devlet Bahçeli. Etter flere uker med forhandlinger ble de to partiene enige om en valgallianse i det kommende valget, ettersom reformen nå tillater slike samarbeid. Erdoğan er sjelden gjerrig på komplimenter og lovpriste MHPs «patriotiske stilling» under kuppforsøket i juli 2016. Han hyllet også utgangspunktet for pakten, nemlig at «når landet står på spill, er alt annet detaljer».

Bahçeli har på sin side lovet at MHP skal støtte Erdoğans kandidatur. Denne støtten vil kanskje viske ut at den tidligere økonomiprofessoren har vært knyttet til den høyreekstreme ungdomsbevegelsen De grå ulver og i mange år var en innbitt motstander av AKP med krass kritikk og iblant regelrette fornærmelser.

Valgkalkyler eller overbevisninger

Valgalliansen med AKP er en redning for MHP. For med valgreformen får partier som er med i en allianse sende representanter til nasjonalforsamlingen selv om de havner under sperregrensen på ti prosent. Ifølge de fleste meningsmålingene er det lite som tyder på at partiet vil klare seg på egen hånd i valget neste år. Alliansen med AKP vil dermed gi det seter i nasjonalforsamlingen uansett resultat.

Det har skapt misnøye i opposisjonen: «Valgreformen innfører fascisme i landet vårt», mener Meral Danış Beştaş, representant i nasjonalforsamlingen for det prokurdiske, progressive Folkenes demokratiske parti (HDP) som har blitt rammet hardt av arrestasjoner og knebling. Partileder Selahattin Demirtaş, Erdoğans erklærte fiende, har sittet fengslet siden november 2016 for påståtte bånd til PKK og risikerer over 142 år i fengsel. I januar annonserte han at han ikke vil stille i det kommende valget.

Opposisjonen frykter også at hastverket med å få endret valgloven betyr at Erdoğan vil framskynde valget. Men for det må nasjonalforsamlingen oppheve unntakstilstanden som har blitt videreført hvert kvartal (sist gang i januar) siden sommeren 2016. Representantene fra HDP og CHP mistenker presidenten for å ville utnytte imperativet om nasjonal samling etter kuppforsøket og hærens angrep på de arabisk-kurdiske Folkets forsvarsenheter (YPG), den væpnede grenen til Det demokratiske unionspartiet (PYD), et parti i Nord-Syria med ideologiske bånd til PKK.

I midten av mars benektet Erdoğan at han vil framskynde president- og parlamentsvalget, men han overbeviste verken opposisjonen eller AKP-pressen. «Hvis det dukker opp en åpning, vil presidenten framskynde valget», mener en journalist i avisen Milliyet. «Det som bekymrer ham mest, er at velgerne vil snu ryggen til ham i hopetall.»

Er Erdoğan utelukkende drevet av valgkalkyler, eller finnes det et sammenfall mellom hans overbevisninger og MHPs?

Lukrativ antiamerikanisme

Historisk sett har ultranasjonalistene lenge hatt en religiøs komponent. På slutten av 1970-tallet sa partiets grunnlegger at nasjonalismen var «partiets politikk» mens islam «var dets sjel». Det hindret ikke en indre splittelse på 90-tallet der mange medlemmer kritiserte partiets sekulære tendenser. Flere sluttet seg til ulike islamsknasjonalistiske partier, som Partiet for den store enhet (BBP) som har lite til felles med AKP. En forretningsmann og tidligere AKP-representant fra Istanbul uttaler seg anonymt, men kategorisk:

«MHPs antieuropeiske retorikk står ikke langt fra presidentens ideer. Og de to partiene er i dag enige om å knuse kurderne. Erdoğan har alltid hatt nasjonalistiske tendenser, selv om han ikke er imot ideen om et grenseløst umma, ‘de troendes fellesskap’. Nå handler hele hans retorikk om å overbevise nasjonalistene om å støtte ham. Dessuten har ikke MHP gått med på noen ideologiske kompromisser i valgpakten. Det er det omvendte som er tilfellet.»

AKP-lederens seneste handlinger må ses i lys av alliansen med MHP. Militær­operasjonen i Nord-Syria, kalt «Operasjon olivengren», hindrer andre i å påberope seg nasjonalismen. Hovedmålet for angrepet er «terroristene» i YPG, men også deres «allierte leiesolder fra Vesten» – det vil si de noen hundre frivillige som kjemper sammen med de kurdiske krigerne som vant over Den islamske stat (IS) med luftstøtte fra den internasjonale koalisjonen.

10. mars gikk Erdoğan til verbalt angrep på NATO, som Tyrkia har vært medlem av siden 1952: «NATO, når skal dere velge vår side, med det som skjer i Syria?» sa han i en tale til sine tilhengere i Bolu, øst for Istanbul. «Dere ba om vår hjelp i Somalia, Afghanistan og på Balkan. Vi stilte opp. Hvor er dere når vi til stadighet blir plaget av terrorgrupper langs grensene våre?«

Allerede i 2010 ba Erdoğan om hjelp fra NATO mot PKK-basene i Nord-Irak, men han vet godt at de nye forespørslene heller ikke vil bli besvart, ettersom flere NATO-land, spesielt USA og Frankrike, støtter de YPG-dominerte Syrias demokratiske styrker (SDF) med luftstøtte, våpen og spesialstyrker. Men uttalelsene får de tyrkiske nasjonalistfibrene til å vibrere. I et land hvor en konspiratorisk roman om en krig med USA er en bestselger,2 Orkun Uçar og Burak Turna, Metal Firtina («Metallstorm»), Éditions Orient, 2005. er antiamerikanisme en lukrativ affære.

Russlandskepsis

«NATO og USA står bak organisasjonene som truer Tyrkias suverenitet og territoriale integritet», tordnet spaltisten Kurtulus Tayiz i den regjeringsvennlige avisen Akşam 13. mars. «Det er på tide å stille spørsmål ved vårt forhold til Washington og NATO.» En endring av forholdet til NATO ville vært et stort brudd. Den tyrkiske hæren var førstelinjeforsvaret mot Sovjetunionen under den kalde krigen. En nøkkelrolle tyrkiske ledere flere ganger har understreket overfor europeiske og amerikanske ledere, og Erdoğan snakker ofte om Vestens «utakknemlighet». Da amerikansk presse nylig annonserte at USA gradvis vil redusere bruken av flybasen Incirlik i Tyrkia3 Gordon Lubold, Felicia Schwartz og Nancy A. Youssef, «US pares back use of Turkish base amid strains with Ankara», The Wall Street Journal, New York, 11. mars 2018. på grunn av spenningene mellom landene (noe Pentagon benekter er tilfellet), var utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu raskt ute og sa at basen «er Tyrkias og ikke NATOs eiendom».4 Hürriyet, 12. mars 2018.

MHP støtter regjeringens krigerske retorikk mot Europa og USA, men glemmer beleilig nok at De grå ulver, den paramilitære organisasjonen som partiet har tette bånd til, var nært knyttet til CIA og NATOs hemmelige antikommunistiske stay behind-nettverk på 1970- og 1980-tallet. Partiet har også applaudert presidentens gjentatte ønske om å gjeninnføre dødsstraff.

Partiets representanter er derimot mer skeptiske til de stadig bedre forholdene til Russland og Iran. For Bahçeli er Iran «landet som har utnyttet Tyrkias problemer i regionen». Han er heller ikke videre begeistret for en framtidig «ikkeangrepsavtale» med Russland som den regjeringsvennlige avisen Sabah har meldt om (11. mars). I begge tilfellene er MHP tro mot en nasjonalistisk utenrikspolitikk. En virkelighet Erdoğan må forholde seg til.

Morgendagens fiender

Erdoğans strategi er risikabel. For det første fordi en del av islamistbevegelsen misliker hans nasjonalistiske vending. Temel Karamollaoğlu, leder for det islamistiske Lykksalighetspartiet (Saadet Partisi) som har levd i skyggen av AKP siden 2002, støtter militæroperasjonen i Nord-Syria. Samtidig forsøker partiet å samle muslimske konservative som misliker et MHP de mener er et ekstremistisk og antireligiøst parti.

Dessuten er det ikke gitt at MHP virkelig vil levere velgerne Erdoğan leter etter. Mange MHP-velgere har gått over til Det gode parti (İyi Parti), stiftet i 2007 av den tidligere MHP-politikeren Meral Akşener som kritiserer alliansen med AKP.

Akşener, som kaller seg nasjonalist og sekulær, var innenriksminister i 2008–2009 og forsvarsminister i 1996. Hun legger ikke skjul på at hun ønsker å bli president. Hennes krasse kritikk av regjeringen har også gitt henne støtte fra høyrefløyen i CHP, så vel som tidligere AKP-velgere som blir beroliget av de «religiøse overbevisningene» hun til stadighet skryter av. I februar viste en meningsmåling utført av instituttet Gezici at hun vil vinne en eventuell andre runde mot Erdoğan i det kommende valget.5 Ahvalnews.com, 25. februar 2018.

Hvis han blir gjenvalgt er det ingen som vet hva Erdoğan vil gjøre, utover å fortsette sitt innbitte forsøk på å gjøre landet til en av verdens ti økonomiske stormakter. En målsetning som, ifølge ham, «vil få verden til å glemme den syke mannen» – som Det osmanske riket ble kalt fra midten av 1800-tallet – og «vise Tyrkias livskraft». Symbolet på denne ambisjonen er de store statlige byggeprosjektene, og spesielt den nye flyplassen i Istanbul som vil bli innviet til høsten og ha en kapasitet på 150 millioner passasjerer – en verdensrekord.

Vil «høvdingen», som tilhengerne kaller ham, gå tilbake til en mer tradisjonalistisk politikk hvis han blir værende ved makten? Vil han islamisere republikkens institusjoner, slik HDP, CHP og Det gode parti frykter? Dagens allierte vil da nok en gang bli morgendagens fiender. For var ikke Erdoğan den tyrkiske lederen som var mest åpen for dialog med kurderne, før han brutalt vendte seg mot dem?

Oversatt av redaksjonen

Akram Belkaïd er journalist, franske Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Tyrkia

Besatt av makt

16. april skal tyrkerne stemme over en grunnlovsendring som vil gi Erdogan

Forbildet som falt

Samtidig som Erdogan krangler med europeiske ledere forsøker han å styrke sin

Erdogans skitne krig

Siden i fjor høst har de tyrkiske styrkenes represalier mot den kurdiske
0 kr 0
Gå til Toppen