Libanon Miljø

Giftfatene som ikke ville forsvinne


Libanon hjemsøkes av søppelfjell og mystiske blå fat. En endeløs miljøkatastrofe utenfor Beiruts kyst viser Libanons politiske blindspor og utbredte korrupsjon.
Av

En stormfull morgen gryr over søppelteppet som dekker stranda Zouk Mosbeh nord for Beirut. Denne bunnløse miljø- og helsekatastrofen har nok en gang utløst en opphetet politisk debatt. Noen mener at avfallet som strekker seg så langt øyet kan se, har blitt brakt hit med elvene fra fjellandsbyene styrt av det kristne Falangistpartiet. Andre er snare med å kritisere de nasjonale myndighetene og mener at havet har gulpet opp søppelet fra fyllplassen i forstaden Bourj Hammoud. Fyllingen langs vannkanten, som nå skal saneres og utvides, blir likevel presentert som løsningen på søppelkrisen Libanon har opplevd i flere år.

«I virkeligheten kommer avfallet både fra fjelldalene som kommunene tilgriser og fra kystfyllingen bygd i all hast hvor søppelet driver ut i havet», sier Joslin Kehdy fra borgerinitiativet Recycle Libanon. Den tidligere matbloggeren i London slapp alt han holdt på med for å delta i folkebevegelsen Tala’at Rihatkum («Dere stinker»), som startet i august 2015 i protest mot likegyldige politikere som lot flere tonn råtnende søppel hope seg opp i sommervarmen. Åtte måneder etter de store demonstrasjonene, som ofte ble brutalt slått ned,1 «Lebanon: Police violence against protesters», Human Rights Watch, New York, 22. august 2015. la regjeringen fram en plan med tre nye kystfyllinger i Beirut-regionen og et forbrenningsanlegg. I tillegg skulle søppelhåndteringen desentraliseres.

45 meter høyt søppelberg

Sammen med en gruppe frivillige har Kehdy ryddet Zouk Mosbeh hver helg siden desember 2015. Så snart det er uvær er søppelteppet tilbake. Et sisyfos­arbeid de fleste miljøvernere kjenner til, men som ikke legger noen demper på engasjementet. Overalt lager innbyggerne konkrete, miljøvennlige løsninger. Selskapet Recycle Beirut ble dannet samtidig med Recycle Libanon. Det sorterer og resirkulerer nå hundre tonn avfall hver måned med syriske flyktninger som ansatte. Ziad Abichaker, direktør for Cedar Environmental, har innført et system for null avfall i byen Beit Mery, hvor alt fra organisk avfall til plast blir resirkulert. Han håper å utvide systemet til hele landet. Miljøaktivistene har blitt lei av å vente på at politikerne skal finne en løsning på problemet, som har røtter helt tilbake til borgerkrigen (1975–1990).

Under borgerkrigen ble to uregulerte og provisoriske fyllplasser etablert langs kysten utenfor hovedstaden: Normandy (oppkalt etter et luksushotell i nærheten) og Bourj Hammoud, forstaden i nord som opprinnelig var en leir for armenere som hadde flyktet fra folkemordet i Tyrkia i 1915. Alt mulig ble kastet i fyllingene – bilvrak, batterier, medisinsk avfall. Etter borgerkrigen ble Normandy fylt igjen av Solidere, Libanons byutviklingsselskap som daværende statsminister, forretningsmannen Rafik Hariri, opprettet i 1994.2 Om Rafik Hariris nyliberale visjon for gjenoppbyggingen etter borgerkrigen, se Hannes Baumann, Citizen Hariri: Lebanon’s Neoliberal Reconstruction, C. Hurst & Co., London, 2016.

Det nesten 45 meter høye søppelberget i Bourj Hammoud – like høyt som en femten etasjers boligblokk – ble ikke offisielt stengt før i 1997. Da lanserte daværende miljøminister Akram Chehayeb en sjuårig tiltaksplan for å erstatte den uregulerte fyllingen med et ordentlig avfallsdeponi i Naameh sør for Beirut. Siden har søppelberget blitt liggende urørt.

Dumping og badeforbud

I 1987 ble et ukjent antall blå fat fulle av giftig avfall dumpet utenfor kysten av Beirut. I en rapport forteller Greenpeace at «15 800 fat i ulik størrelse og tjue konteinere med giftig avfall ble ulovlig eksportert fra Italia til Libanon. Væpnede menn fra høyremilitsen Libanesiske styrker dekket over operasjonen, bestukket med en andel av pengene et italiensk selskap hadde betalt til libanesiske forretningsmenn».3 Fouad Hamdan, «Toxic attack against Lebanon», Greenpeace Mediterranean, Malta, august 1996. Fatene ble spredt over hele landet og havnet i fabrikker, steinbrudd og på fyllingene. Etter at skandalen ble kjent, lovet den italienske regjeringen at alt avfallet skulle hentes tilbake. Men, skriver Greenpeace, «bare rundt 5500 fat ble lastet om bord i fire båter i havna i Beirut i 1988–1989. Over 10 000 fat og innholdet i flere konteinere ble værende i Libanon eller dumpet utenfor kysten.»

Miljøministeren mente opinionen var hysterisk og at innholdet i fatene var harmløst.

I 1988 bestilte den libanesiske helseministeren en rapport fra forskerne Pierre Malychef, Wilson Rizk og Milad Jarjoui. I rapporten var forskerne utvetydige: Flere hundre av disse fatene inneholdt høye konsentrasjoner av det dødelige stoffet dioksin, andre var fylt med det eksplosive stoffet nitrocellulose, og andre igjen med giftige tungmetaller som kvikksølv, arsenikk, bly og kadmium.

Samme år innførte myndighetene badeforbud i hele Libanon. Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen rapporterte i 1990 at noen fat hadde blitt tømt ut i naturen, malt om og solgt til barer og restauranter for oppbevaring av mat og drikkevann. Andre hadde blitt solgt til fabrikker som helte dem ut i dalene eller brente dem, ifølge en rapport fra hærens etterretningstjeneste. Resten skal ha blitt dumpet i steinbruddet Chnanir i regionen Keserwan, eller kastet i fyllingen i Bourj Hammud og langs kysten nord for Beirut, viser en rapport fra Rådet for utvikling og gjenoppbygging.

Droppet siktelser

Natt til 29. august 1994 hindret innbyggerne i en landsby i Keserwan folk fra miljødepartementet i å kaste 19 fat i et steinbrudd nær elva Ibrahim. Daværende miljøminister Samir Mokbel mente opinionen var hysterisk og – med støtte i en rapport – at innholdet i fatene var harmløst. Men Greenpeace fikk samtidig tillatelse til å ta prøver og avdekket at de inneholdt de samme giftstoffene som fatene importert fra Italia. Det ga grunn til å tro at disse 19 tilhørte de 15 800 som ble importert i 1987.

En ny etterforskning ble satt i gang. Hærens hemmelige tjenester oppdaget at flere ansatte i miljødepartementet var involvert i skandalen med de italienske fatene. To av Mokbels nære medarbeidere gikk av i februar 1995, og i juni samme år ble Mokbel selv kastet ut av regjeringen etter en omrokkering.

Det gjensto da bare å straffeforfølge de som sto bak i miljøkriminaliteten. Til alles overraskelse valgte etterforskningslederen, Said Mirza, heller å sikte legen Pierre Malychef for falsk vitneforklaring i februar 1995 etter at han sa på tv at det farlige avfallet var spredt over hele landet. Samtidig ble siktelsene mot de som hadde importert fatene droppet. Malychef fikk to uker bak lås og slå for å ha vært for frittalende. Han fikk også en rekke trusler mot seg og apoteket hans ble to ganger utsatt for bombeattentat. Daværende minister for fordrevne, Walid Jumblatt, fordømte siktelsen mot Malychef: «Det er fat på land og i havet. Libanon er, som alle land i tredje verden, en søppelplass. Myndighetene arresterte Malychef fordi han våget å snakke om fakta.»4 Fouad Hamdan, «Toxic attack against Lebanon», se over.

Ingen bevis

De blå fatene begynte å hjemsøke Libanon igjen i mars 2016, da regjeringen vedtok en ny handlingsplan foreslått av tidligere miljøminister Chehayeb, som nå var blitt landbruksminister. Planen innebar å bruke søppelberget i Bourj Hammoud som fyllmasse for landgjenvinningen som skal gi plass til to av de tre planlagte kystfyllingene for Beirut, hvor 1,4 millioner tonn nytt avfall skal lagres om fire år. I virkeligheten ble søppelet lempet opp i et dusin søppelbiler og dumpet i Middelhavet av selskapet Khoury Constructing. Etter flere demonstrasjoner fra lokale fiskere og miljø­organisasjoner, innrømmet miljøminister Tarek Khatib 13. juni i fjor foran åpne kameraer hva som hadde skjedd: «Avfallet skulle kastes i sjøen, ja, men det skulle være en molo der. Det har vært et brudd på kontraktspesifikasjonene», sa han og lovet å sørge for at fiskerne fikk erstatning.5 LBC, 13. juni 2017.

Det libanesiske forskningsrådet skal utføre jevnlige tester for å sjekke at det ikke er farlige stoffer i den tretti år gamle dynga. Men når jeg kontakter forskningsorganet som er underlagt ministerrådet, vil de ikke opplyse om resultatene av prøvene. De har også nektet å dele resultatene fra vannprøvene tatt langs kysten med organisasjonen Saha Ouladna («Våre barns helse»). «Loven sier at forskningsrådet er pliktig til å offentliggjøre denne informasjonen», sier Samar Khalil fra Saha Ouladna og leder for miljø- og kjemisikkerhet ved Det amerikanske universitetet i Beirut.

«Det har ikke vært noen nylig og vitenskapelig holdbar analyse av avfallet i Bourj Hammoud som kan bevise at det ikke er giftig», sier Elias Azzi, forsker i avfallshåndtering ved Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm. «Om det finnes kjemisk forurensning kan man være sikker på at en del av de farlige stoffene har sivet ut i havet over tid og at den nye vollen bare vil forverre situasjonen.»

Søppelkonger

Wilson Rizk er siste gjenlevende av forskertrioen som gransket giftavfallet fra Italia. Hjemme har han tatt godt vare på rapporten, hvor bildene Malychef tok viser at det var giftfat i fyllingen i Bourj Hammoud. Tretti år senere ble Rizk kalt inn til retten som sakkyndig etter at «Koalisjonen mot regjeringens avfallsplan» hadde levert en anmeldelse for å stoppe prosjektet i Bourj Hammoud. «Vi trengte målinger fra flere steder i fyllingen for å vurdere hvert lag av søppelberget», forteller 70-åringen. Det ble ikke noe av målingene: «Dommeren bestemte først at anleggsarbeidene måtte stanse, men politikerne presset ham og arbeidet begynte igjen.»

På søppelfyllingen er prosjektleder Toufic Kazmouz i Khoury Constructing utålmodig: «Det går rykter om farlig avfall. Kan noen bevise at det er sant? Ingen. Vi trenger virkelig ikke disse ryktene som skremmer folk. Man må være objektiv. Selvsagt er det negative sider ved å kaste søppel i havet for å lage en fyllplass. Men det er den eneste løsningen for øyeblikket. Hvis noen har en annen, så kom med den!»

27. oktober i fjor inntok ministerrådet samme standpunkt. I likhet med fyllingen i Naameh, en akuttløsning som ble permanent, skal de to kystfyllingene i Costa Brava (opprettet i 2015) og i Bourj Hammoud utvides og levetiden forlenges til et forbrenningsanlegg står klart. Denne politikken har gitt opphav til det den libanesiske pressen kaller søppelkonger.6 «Les nouveaux rois des déchets», Le Commerce du Levant, Beirut, februar 2018. En av dem, Al-Jihad Group for Commerce and Contracting, fikk 59,5 millioner dollar for å bygge og drive søppelplassen Costa Brava, og vil nå få hundre millioner dollar for utvidelsen. Selskapet eies av forretningsmannen Jihad al-Arab, en nær venn av familien Hariri, og har også to ganger vunnet anbud om å oppgradere kompostfabrikken Coral, men har ennå ikke begynt arbeidet. Selskapets leder vil ikke svare på mine spørsmål.

Khoury Constructing har på sin side fått 109 millioner dollar over fire år for å sanere søppelberget i Bourj Hammoud og forvandle det til to nye deponier. Det offentlige har delt ut til sammen 600 millioner dollar for innsamling og håndtering av husholdningsavfall siden 2016.

Ingenting forsvinner

Summen kan bli det dobbelte med forbrenningsanlegget. På tross av at det er en teknisk løsning Danmark er i ferd med å gå vekk fra, har det danske konsulentselskapet Rambøll anbefalt det for Libanon. I en rapport som kostet de libanesiske myndighetene 850 000 dollar, råder Rambøll dem til å investere 500 millioner dollar i et anlegg som kan forbrenne 750 000 tonn i året.

Når kysten er fylt igjen og søppelplassene erstattet med et forbrenningsanlegg, kan et gammelt boligprosjekt kalt Linord endelig realiseres. Det er ingen tilfeldighet, mener Elias Azzi: «Søppelplassen i Naameh ble ikke stengt i 2015 av miljøhensyn, men for å gjenopplive Linord-prosjektet. På sikt vil nok hele kysten nord for Beirut fylles ut. Noen vil da kunne tjene på områdene som gjenvinnes fra havet.» I Libanon forsvinner ingenting og ingenting resirkuleres, men alt forvandles. Til dollar.

Oversatt av redaksjonen

Emmanuel Haddad er journalist i Beirut.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Libanon

Placeholder

På jordet i Bekaadalen

Lokket av gode lønninger tar syriske arbeidere seg over grensefjellene til Bekaadalen.
0 kr 0
Gå til Toppen