Angela Davis i videoen «When I See You, I See Us.»
/

«Når jeg ser dem, ser jeg oss»

Etter protestene i Ferguson har den gamle solidariteten mellom svarte amerikanske aktivister og palestinerne gjenoppstått.

Den korte svart/hvitt-videoen viser en rekke ansikter, noen med rastafletter, andre med slør eller kefije. De holder alle opp plakater med påskrifter som «Slutt å drepe oss» og «Gi oss vår menneskelighet tilbake». Bildene fra Ferguson i Missouri av svart sinne mot at politifolk ikke blir straffet for drap, veksler med raseriet i de okkuperte territoriene. Palestinerne sier «Black Lives Matter», mens de svarte amerikanerne kaller undertrykkelsen av palestinerne rasisme. Mye forener dem, også helt konkret, som at amerikanske Combined Systems, som leverte tåregass og andre våpen til politiet i Ferguson, også leverer utstyr til de israelske okkupasjonsstyrkene i Gaza og på Vestbredden.

Den tre minutter lange filmen fra 2015 har blitt mye delt på sosiale medier. Den gir en stemme til mange ukjente, men også til kjente svarte amerikanere som aktivisten Angela Davis, som har skrevet boka Freedom is a Constant Struggle: Ferguson, Palestine, and the Foundations of a Movement (2016), filosofen Cornel West, skuespiller og regissør Danny Glover (som spilte Nelson Mandela i en tv-film i 1987), sangeren Lauryn Hill og forfatteren Alice Walker. Juristen Noura Erakat som står bak prosjektet, underviser i USA og vet at disse personene allerede er kjent for sin dissens og har stor innflytelse. Filmens tittel When I See Them, I See Us gjenspeiler en sterk solidaritet mellom afroamerikanske aktivister og palestinerne.1«When I see them, I see us», Black Palestinian Solidarity, www.blackpalestiniansolidarity.com. Begge folkene opplevde i 2014–2015 mye statsvold, men båndet mellom dem har en lang og turbulent historie.

Jakten på et hjem

Seksdagerskrigen i 1967 og Israels erobring av Vestbredden og Gaza var utslagsgivende også for den amerikanske borgerrettsbevegelsen, som da forlot ikke-voldslinjen og sin kristne forankring. Black Power-bevegelsen hentet fram igjen internasjonalismen og antikolonialismen til de svarte aktivistene på 1930- og 1940-tallet – det gjaldt både kommunister som Paul Robeson og nasjonalister som Marcus Garvey og Malcolm X. Sistnevnte besøkte Jerusalem i 1957 og Gaza i 1964 og la med det fundamentet for en transnasjonal og kosmopolitisk frigjøringskamp. I essayet «Zionist Logic» i september 1964 fordømte han «kamufleringen» av den israelske koloniseringen og han mente volden ble fordreid til godhet av en amerikansk strategi han kalte «dollarismen».2Malcolm X, «Zionist logic», The Egyptian Gazette, Kairo, 17. september 1964.

Seksdagerskrigen i 1967 var utslagsgivende for den amerikanske borgerrettsbevegelsen.

Israel og USA ble også satt i gapestokken av andre toneangivende borgerrettsgrupper som Student Nonviolent Coordinating Committee (SNCC) og Black Panthers. Frigjort fra tidligere generasjoners bibelske forankring, fjernet disse unge svarte frigjøringsforkjemperne seg fra afroamerikanernes spontane sympati for Israel, ansett som det hellige land og tilfluktsted for et tidligere undertrykt og historisk martyrisert folk. Utferden fra Egypt hadde vært en yndet bibelmetafor for de svarte siden 1600-tallet og opprettelsen av staten Israel framsto for dem som et tegn. I 1948 skrev forfatteren James Baldwin: «Den mer fromme svarte ser seg selv som en jøde […] og venter på at Moses skal lede ham ut av Egypt.»3James Baldwin, «From the American Scene: The Harlem Ghetto: Winter 1948», Commentary, februar 1948. Baldwin som selv utvandret fra USA og besøkte Palestina allerede i 1961, uttrykte her de svartes dype medfølelse for et folk som lette etter et fedreland, et «hjem», et land med røtter og historie. Ingen forsto bedre enn den svarte amerikaner jødenes jakt på et frihetens land. Men han visste også hva frarøvelse og tvangsfordrivning betød.

Imot hvitt herredømme

Okkupasjonen av enda mer palestinsk land i 1967 utslettet de afroamerikanske aktivistenes sympati med sionist-prosjektet. Etter å ha identifisert seg med jødene i sin egen undertrykkelse, følte de seg nå nærmere araberne. Mens Martin Luther King flere ganger forsvarte Israels eksistens, fordømte to av hans forbilder, Ghandi og ghanesiske Kwamé Nkrumah, offentlig sionismen i forbindelse med deres kamp mot kolonialismen. Kings opprørske barn i SNCC publiserte i 1967 en appell om solidaritet med palestinerne.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Anti-imperialismen til den nye generasjonen svarte aktivister var i stor grad en «etnifisert» solidaritet med andre ikke-hvite folk. De så seg også som fanger i en indre koloni, og de mest nasjonalistiske gikk inn for en slags tostatsløsning i Amerika. Denne ideen om at disse folkegruppenes situasjon speilte hverandre ga opphav til det historikeren Alex Lubin har kalt en «afro-arabisk politisk forestillingsverden».4Alex Lubin, Geographies of Liberation: The Making of an Afro-Arab Political Imaginary, The University of North Carolina Press, Chapel Hill, 2014. Kort etter Israels framstøt tok Black Panthers kontakt med Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO). For PLO virket det nyttig å knytte palestinaspørsmålet til antikolonialisme, antirasisme og antikapitalisme, og å universalisere kampen og forankre Palestina i den lange historien om koloniundertrykkelse og retten til jord.

Anklager om anti-semittisme skulle etter hvert diskreditere afroamerikanernes kritikk.

SNCC ble umiddelbart anklaget for antisemittisme, i likhet med Black Panthers like etter. Vel vitende om at det kunne finnes antisemittisme blant medlemmene, tok begge organisasjonenes talspersoner tydelig standpunkt: «Vi er ikke imot jøder og vi er ikke antisemitter. Vi mener bare at Israels ledere ikke har krav på disse landområdene.»5Sitert i Douglas Robinson, «New Carmichael Trip», The New York Times, 19. august 1967.

I 1970 avviste Huey Newton på vegne av Black Panthers noen marginale utsagn fra enkeltaktivister og forsvarte organisasjonens revolusjonære internasjonalisme mot hvitt herredømme, ikke mot jødene. Newton understreket samtidig retten til selvbestemmelse for et folk kvalt av militarisme og den israelsk-amerikanske «reaksjonære nasjonalismen».6Huey P. Newton, «On the Middle East», i To Die For the People, Random House, New York, 1972.

Endring hos intellektuelle

Koalisjonen mellom svarte og amerikanske jøder som hadde vært viktig i borgerrettskampen (1954–1968), sto nå i fare. Alliansen hadde vært alt annet enn anekdotisk. Siden opprettelsen av National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) i 1909 og fram til rabbi Abraham Joshua Heschels engasjement sammen med Martin Luther King hadde progressive jødiske ledere spilt en sentral rolle i den svarte frigjøringskampen.7Murray Friedman, What Went Wrong? The Creation and Collapse of the Black-Jewish Alliance, The Free Press, New York, 1995. Under kampanjen Freedom Summer i 1964 for å registrere så mange svarte velgere som mulig i Mississippi, var jødene i flertall blant studentene som dro til sørstatene for å hjelpe de svarte.

Koalisjonen hadde hatt sine spenninger og det kom stadig anklager om paternalisme – fra de utdannede jødene mot de underkuede svarte. Men bruddet kom først med Palestina-spørsmålet. I boka The Crisis of the Negro Intellectual (1967) angrep den amerikanske samfunnskritikeren Harold Cruse grunnlaget alliansen mellom amerikanske jøder og svarte bygde på, nemlig at de to folkene var like undertrykte. De amerikanske jødene, skrev Cruse, hadde makten og brukte den til blant annet å tenke vår frigjøring i vårt sted. Hvor var denne empatien for den undertrykte når det var på høy tid å fordømme den israelske okkupasjonen av Palestina, spurte han. «Hva mener de jødiske intellektuelle i tidsskriftet Commentary om sionismen?» Svaret på dette spørsmålet, mente han, ville gi de svarte et svar på hvor godt fundament partnerskapet med de amerikanske jødene var bygget på.

Henvisningen til det nykonservative tidsskriftet Commentary viste holdningsendringen hos mange jødiske intellektuelle på slutten av 1960-tallet, hvor folk som Norman Podhoretz nasjonalt gikk ut mot de svarte og trakk sin støtte fra dem, mens de internasjonalt støttet Israel vilkårsløst. De forsøkte å forene disse to standpunktene og hevdet at den amerikanske liberale og universalistiske samfunnsmodellen – den som gjorde at jødene kunne amerikaniseres – var truet både i USA og Israel av de som ropte opp om rasismen og undertrykkelse.

Anklager om antisemittisme

FNs generalforsamlings resolusjon 3379 fra 1975 fordømte nettopp sionismen som en form for «rasisme og rasediskriminering».8Resolusjonen, vedtatt med 72 land for og 35 imot (med 32 som avsto fra å stemme), ble annullert av resolusjon 46/86 (16. desember 1991), som Israel krevde for å delta på Madrid-konferansen. Det skapte enda mer polemikk i USA. USAs FN-ambassadør, Daniel Patrick Moynihan, var spesielt rasende, selv om han var langt fra ukjent med rasediskriminering. To år tidligere hadde akademikeren og Lyndon B. Johnson-rådgiveren skrevet en berømt rapport der han anbefalte en mer ambisiøs sosialpolitikk for svarte amerikanere, som han hadde vist var strukturelt ekskludert fra samfunnet. Nå var han blitt nykonservativ og hånte svarte amerikanere som våget å kalle Israel rasistisk.

Palestina-spørsmålets resonans hos svarte amerikanere må dermed ses i lys av de nye interne styrkeforholdene i USA etter borgerrettsbevegelsen. Bevegelsen fikk aktørene til å se med et nytt blikk på gamle spørsmål i landets historie – først og fremst den amerikanske republikkens imperialistiske natur og ekskluderingen av fargede minoriteter. Å vise sin støtte til Palestina var å vise sin rett til dissidens mot denne amerikanske makten som etter å ha konfiskert land og makt fra svarte, meksikanere og indianere, lot det samme skje om igjen i Midtøsten. Bevisst dette ekkoet av nasjonal historie, engasjerte amerikanske jøder og arabere seg etter 1968 i bevegelser for politisk selvhevdelse inspirert av den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Det var for eksempel da rabbi Meir Kahane, framtidig høyreekstremist som i 1968 startet Jewish Defense League, laget begrepet jewish power.

Mange studenter engasjerte seg mot apartheid-regimet i Sør-Afrika, i likhet med i folk i de fattige strøkene, hvor mange svarte aktivister fortsatt var aktive. Det sørafrikanske regimet, et symbol på kolonialisme og kapitalisme, ble støttet av USA og Israel, som dermed tydelig hadde valgt side med undertrykkerne. Som et ekko begynte mange å snakke om «israelsk apartheid».9Se Alain Gresh, «Apartheidsamarbeidet», Le Monde diplomatique, august 2009. Som for Sør-Afrika krevde de svarte aktivistene boikott, kritikk og deinvestering fra alle amerikanske institusjoner, fra lokale universiteter til utenriksdepartementet.

I 1979 mistet borgerrettsaktivisten Andrew Young sin stilling som USAs FN-ambassadør etter at han hadde møtt PLOs ledelse året før. President Jim Carter var allerede irritert på ambassadørens reservasjoner mot hans proisraelske politikk, men fikk med avsettelsen møte svarte amerikanske lederes sinne. James Baldwin skrev i ukeavisen The Nation 29. september samme år: «Staten Israel ble ikke skapt for å redde jødene, den ble skapt for å redde vestlige interesser. […] Palestinerne betaler for den britiske kolonipolitikkens ‘splitt og hersk’ og for den kristne skyldfølelsen som har hjemsøkt Europa i tretti år.» Men fordi spørsmålet var mer innenrikspolitisk enn geopolitisk, trakk mange svarte umiddelbart fram de amerikanske jødenes rolle i avsettelsen. Det kom anklager om antisemittisme som etter hvert skulle diskreditere afroamerikanernes kritikk av sionismen.

Brutalt speilbilde

På 1990-tallet svant forbrødringen mellom palestinerne og afroamerikanerne hen, i mangel av en mektig nok radikal svart bevegelse i USA. De fremste svarte lederne graviterte mot demokratisk moderasjon, de siste revolusjonære i Black Panthers forsvant og med håpene om fred i Midtøsten etter Oslo-avtalen i 1993 stilnet imperialismekritikken som hadde preget så mye av den svarte frigjøringsbevegelsen.

Solidariteten med palestinerne kom ikke ordentlig tilbake igjen før i 2015–2016, da opprøret i Ferguson ble slått ned av det samme politiet som ble anklaget for brutal vold mot og drap av ubevæpnede svarte. Black Lives Matter har tatt opp fakkelen etter SNCC og på ny satt rasespørsmålet inn i en global kontekst. Sosiale medier har også gjort det mulig å gjenopplive solidariteten – med blant annet Facebook-gruppa Blacks for Palestina (B4P). I 2017 arrangerte antirasistiske Dream Defenders en tur for svarte kunstnere til de okkuperte områdene, samt seminarer på amerikanske universiteter, hvor oppfordringene til boikott av Israel regelmessig skaper strid.10 Se Alain Gresh, «Dokumentaren som måtte stanses», Le Monde diplomatique, september 2018.

Initiativene er foreløpig bare drevet av en håndfull studentaktivister, men en ny generasjon ser nå likhetstrekk mellom de svartes kamp og palestinernes. Den unge rap-stjernen Vic Mensa fra Chicago besøkte de okkuperte territoriene i 2017 og fortalte om besøket i en kronikk med overskriften «Hva Palestina lærte meg om amerikansk rasisme».11 «Vic Mensa: What Palestine taught me about American racism», Time, New York, 12. januar 2018. Her beskriver han det brutale speilbildet idet han ser en ung palestiner bli anholdt av en israelsk soldat. Først er han lettet over at det ikke er han som er tatt, så innser han at det er åpenbart «who was the nigger».

Oversatt av redaksjonen

Sylvie Laurent er forsker tilknyttet Harvard og Stanford, foreleser ved Sciences Po Paris.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Klassekamp i Frankrike

Neste sak

Folk og dyr og animasjon

Andre saker om Palestina

Et folk i bur

Situasjonen på Gaza blir stadig verre. I 13 år har Israel sperret palestinerne inne i den

Israels glasstak

På tross av progressive lover på 1990-tallet er israelske kvinners rettigheter og levekår truet av machokultur,

Alltid tilbake til start

Femti år etter seksdagerskrigen. På seks dager i juni 1967 erobret Israel Sinai, syriske Golan, Vestbredden,

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.