Bob Woodward (høyre) med journalistmakker Carl Bernstein i Washington Posts redaksjonslokaler 7. mai 1973. Mannen som fikk Pulitzerprisen for Watergate-opprullingen synes å ha en mindre maktkritisk linje i dag. Foto: AP / ntb scanpix.
Media Journalistikk

Hva skjedde med Bob Woodward?

Bob Woodward sto bak historiens mest omtalte gravesak i 1974. Siden har journalistikken hans gått i en helt annen retning.

Posted on

Under Super Bowl-finalen i amerikansk fotball 3. februar betalte Washington Post tv-kanalen CBS ti millioner dollar for å vise en ett minutt lang reklamesnutt. I reklamefilmen leste skuespiller Tom Hanks følgende tekst: «Når vi går til krig, når vi utøver våre rettigheter, når vi når våre største høyder, når vi sørger og ber, når våre naboer er i fare, når landet vårt er truet, finnes det noen som samler inn fakta for å gi deg saken uansett hva det koster, fordi å vite gjør oss mektigere, å vite hjelper oss å bestemme, å vite holder oss frie.» Så kom en tekstplakat: «Washington Post – demokratiet dør i mørket.»

Reklamen var ikke helt sannferdig. For de virkelige varslerne de siste årene, som Chelsea Manning, Julian Assange og Edward Snowden, som har gitt oss informasjon uansett hva det har kostet dem, blir langt oftere jaget av det amerikanske rettsvesenet enn Super Bowl-annonsøren. I 1972 skrev Washington Post seg inn i historiebøkene da avisen ga det legendariske tospannet Carl Bernstein og Bob Woodward midlene til å grave fram en sak som tvang den mektige Richard Nixon til å gå av som president. Nå må avisens kredibilitet være nokså møllspist når den går til det skritt å betale flerfoldige millioner for en PR-kampanje.

 

På kne for Bezos

Avisens journalistiske troverdighet er åpenbart ikke hva den en gang var. Det er Woodward selv et eksempel på. Et halvt år før avisen inviterte seg selv til Super Bowl, utga han en ny bok, Fear: Trump in the White House, om Trumps første måneder som USAs president.1Bob Woodward, Fear. Trump in the White House, Simon Schuster, New York, 2018. Denne gangen satte stjernejournalisten seg ikke i særlig fare, for kritikken av Trumps manier og løgner er blitt en industri. Boka ble en umiddelbar suksess og solgte over to millioner de første ukene etter lansering, og gjorde den allerede velstående Woodward enda rikere.

I Fear klarer han ikke å motstå fristelsen til å knele for sjefen sin, verdens rikeste mann.

Og Woodward er utvilsomt glad i penger. En mer etisk bevisst gravejournalist ville nok unngått honorarer på 50 000 til 100 000 dollar for foredrag2«Bob Woodward», All American Speakers, www.allamericanspeakers.com. for lederne i moralske fyrtårn som Citibank eller American Frozen Food Institute. En mer samvittighetsfull journalist ville nok også ha nølt med å påta seg lobbyoppdrag for forsikringsbransjen og legemiddelindustrien, og kanskje heller ikke ment at staten må slutte å «overregulere» disse bransjene slik at «markedskreftene» får gjøre «sin uvurderlige jobb». Kanskje ville han også unngått å si at den offentlige helseforsikringen for eldre må reduseres for å gjenspeile «realitetene i det 21. århundret».3Ken Silverstein, «Bob Woodward’s Moonlighting», Browsings, 12. juni 2008, https://harpers.org.

Watergate-helten har selv opplyst at inntektene fra disse oppdragene går til den veldedige stiftelsen som bærer hans navn. Veldedigheten har ikke bare gitt ham store skattefritak, den har også og først og fremst gått til privatskolen i Washington som barna hans gikk på.

«Med sine 75 år, to Pulitzer-priser og 28 bøker, hvorav tolv bestselgere, er Bob Woodwards omdømme ulastelig», skriver den franske avisen Libération. «Selv de som tidligere har vært mål for hans nådeløse gravejournalistikk anerkjenner hans høye etiske standard.»4Frédéric Autran og Charlotte Oberti, «Un costard taille Woodward pour Trump», Libération, Paris, 6. september 2018. Avisen burde kanskje sendt påstanden til sin egen faktasjekk-redaksjon. For Woodward er ikke nådeløs mot alle.

I Fear klarer han ikke å motstå fristelsen til å knele for sjefen sin, verdens rikeste mann: «Alle som er ansatt i eller tilknyttet Washington Post har grunn til å være takknemlige for at Jeff Bezos, Amazons grunnlegger og direktør, eier Washington Post. Han har viet mye tid og penger for å gi avisen ekstra redaksjonelle ressurser til å lage dyptpløyende gravesaker.»5Bob Wodward, Fear, se over. Disse, får vi anta, inkluderer hans egen granskning av de første månedene av presidentskapet til Trump, Bezos’ notoriske fiende.

 

Rene heltefortellinger

I over tretti år har Woodward fulgt samme oppskrift: Han velger en ekstremt upopulær eller populær skikkelse (begge deler en garanti for en bestselger), belønner angiverne (eller informantene) sine med helterollen, og rakker ned på de som ikke vil samarbeide med ham. Alle snakker med ham som om han var en offentlig anklager, og plaprer i vei foBarardi de ikke vet hva de andre vitnene kan ha fortalt.

Gary Cohn og Rob Porter må ha vært snakkesalige, ettersom de er blitt heltene i Fear. Førstnevnte gikk fra en direktørstilling i banken Goldman Sachs til å bli Trumps økonomiske rådgiver. Som frihandelsforkjemper, i likhet med Woodward, kjempet Cohn i Det hvite hus mot sjefens proteksjonistiske innfall. I den første, heseblesende scenen i boka sniker han unna et ark i det ovale kontor. Hvis det ble signert ville det ha annullert en frihandelsavtale med Sør-Korea, noe som angivelig ville vært en potensiell katastrofe for rikets sikkerhet.

Woodward fryder seg over dette «administrative statskuppet». Etter å ha fullbyrdet dåden forsøker Cohn å gå av i protest mot Trumps unnskyldende reaksjon på den rasistiske og antisemittiske marsjen i Charlottesville. Men når sjefen appellerer til hans patriotisme, utsetter han avgangen for å gjennomføre et prosjekt de begge er enige om, nemlig å kutte skattene for de rike. Porter, den andre «motstandsmannen» på innsiden, måtte på sin side gå av etter et år på grunn av anklager om partnervold. Ifølge Woodward er han nå opptatt av «å reparere sine forhold og pleie seg selv».6Se Tim Weiner, «No heroes here», The New York Review of Books, 8. november 2018.

Woodward er alltid snill mot sine kilder. Ingen beboer i Det hvite hus har vært så åpenhjertig mot Woodward som George W. Bush. Woodward har skrevet tre bøker om den tidligere presidenten. De to første er rene hagiografier, mens den tredje er mindre flatterende og kom etter at krigslykken i Irak hadde snudd. Men når sant skal sies hadde ikke Bush alene skylden for katastrofen: Løgnene om Saddam Husseins påståtte masseødeleggelsesvåpen kunne blitt mindre fatale om ikke Washington Post – og Woodward – hadde bidratt til å spre dem.

 

Bin Salmans karisma

Tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan har heller ikke funnet noen grunn til å klage over den legendariske gravejournalisten. Tittelen på Woodwards biografi om ham, Maestro (2000), sier det meste. Men også her feilberegnet Woodward, for som sentralbanksjef var Greenspan sentral i å skape århundrets finanskrise.

Trump utlegger derimot sine tanker på Twitter heller enn til Woodward. Men takket være lekkasjer fra skuffede opportunister på innsiden, vet Woodward tilsynelatende alt om møtene i Det hvite hus, så mye at vi kan lese hva alle tenker. Hans «nyjournalistiske» fortellerteknikk med å sette anførselstegn rundt dialoger kildene hans umulig kan å ha klart å rekonstruere ord for ord gjør bøkene mer spennende, men er et eldgammelt triks for å vri fortellingen dit han vil.

Et godt eksempel er Woodwards bok om Clintons første måneder som president, som begynner med en samtale mellom Clinton-paret i 1991 i «deres dobbeltseng». Paret diskuterer om Bill skal stille i presidentvalget året etter. «Jeg mener du må gjøre det», sier Hillary. «Mener du virkelig det?» spør han. «Hva tror du vil skje?» «Jeg tror du vil vinne.» «Gjør du virkelig det?» «Ja.»

I bokas forord presenterer Woodward kunsten «å kombinere historiefagets grundighet med journalistikkens samtidighet»: «Dialogene og sitatene kommer fra minst én deltaker, eller fra notatene eller dagboknedtegnelsene til en deltaker i diskusjonen. Når noen beskrives som å ha ‘tenkt’ eller ‘følt’ noe, kommer denne beskrivelsen fra personen selv eller fra noen han har sagt det til direkte.»7Bob Woodward, The Agenda: Inside the Clinton White House, Simon Schuster, New York, 1994. Teknikken er så pålitelig at Woodward skriver at en person i Fear «halvveis ville si ‘Din feite jævel, la oss slåss her og nå’».

Til forskjell fra Obama, som «ikke var tøff nok», forstår Trump i det minste at man «ikke kan handle [normalt] i en verden med Putin-er og Assad-er». Tenk, sukker Woodward, om verden i stedet for slike bøller var befolket av opplyste ledere som «den karismatiske Mohammed bin Salman». «MBS har en visjon, en energi. Han er sjarmerende og snakker om modige, moderniserende reformer», skriver gravejournalistikkens levende legende. Like etter at boka kom ut beordret MBS drapet på Washington Post-kommentator Jamal Khashoggi.

Oversatt av redaksjonen

Serge Halimi er ansvarlig redaktør i franske Le Monde diplomatique

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Media

Moskvas myke makt

«Propagandakanalen» RT forsøker å ta opp kampen mot de store vestlige nyhetskanalene.

0 kr 0
Gå til Toppen