Må veggmaleriene til en kommunistisk kunstner finansiert av New Deal ødelegges for å bekjempe rasismen i USA?1Se Evelyne Pieiller, «Quand le New Deal salariait les artistes», i «Artistes, domestiqués ou révoltés?», Manière de voir, nr. 148, august–september 2016. Det mener noen aktivister i California, som har pekt seg ut de 13 maleriene i Victor Arnautoffs Life of Washington, som attpåtil har et eksplisitt antirasistisk budskap som i sin tid var revolusjonært. På over 150 kvadratmeter går verket ut mot hykleriet i de dydige erklæringene til George Washington og de andre amerikanske grunnlovsfedrene.
Tross dets antirasistiske budskap vedtok skolestyret i San Francisco 25. juni etter press fra aktivistene enstemmig å male over verket som har utsmykket veggen på den videregående skolen George Washington siden den ble innviet i 1936. Imot skolenavnet som hyller USAs første president, dristet Arnautoff seg til å framstille Washington som slaveeier og den som startet de første utryddelseskrigene mot de nordamerikanske urfolkene.
Overraskende nok er det ikke Donald Trump som med en eller annen krakilsk twittermelding har krevd destruksjonen av veggmaleriet, som ikke bare avkler den amerikanske nasjonalfortellingen, men dessuten er laget av en kommunistisk maler som endte sitt liv i Sovjetunionen. I stedet har folk på den amerikanske «venstresiden», Trumps mest innbitte fiender, påtatt seg oppgaven å være inkvisitorer i hans sted.
Anbefalingen om å male over kom fra en «refleksjons- og aksjonsgruppe» skolestyret i San Francisco hadde nedsatt. Gruppen argumenterte først mot Arnautoffs malerier med absurde påstander om at de «glorifiserer slaveri, folkemord, kolonisering og ideen om den hvite manns sivilisatoriske kall, de hvites herredømme, og undertrykkelse».
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Men denne fortolkningen holdt ikke vann, for den sosialrealistiske tradisjonen Arnautoff var inspirert av, er utvetydig. Derfor måtte skolestyret gi en annen begrunnelse, som ikke er mindre bekymringsfull, nemlig at Life of Washington, som blant annet avbilder liket av en indianer drept av kolonistene, «traumatiserer elevene og folk i lokalsamfunnet».
Dermed må man velge om man skal minne om slaveriet og folkemordet eller glemme det. For hvordan forsikre seg om at en kunstner som tar opp et lands historie ikke vil forstyrre «folk i lokalsamfunnet», folk som uansett daglig blir konfrontert med reelle eller billedlige voldsscener? Er ikke Pablo Picassos Guernica eller Francisco de Goyas Tres de Mayo like voldelige og traumatiserende?
For øyeblikket har kontroversen i San Francisco først og fremst engasjert den mest identitetsbesatte delen av den amerikanske venstresiden. Men med tanke på at denne dydens fortropp med en viss suksess allerede har eksportert noen av sine mest besynderlige kjepphester, er dere herved advart.
Oversatt av redaksjonen
- 1Se Evelyne Pieiller, «Quand le New Deal salariait les artistes», i «Artistes, domestiqués ou révoltés?», Manière de voir, nr. 148, august–september 2016.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
