Hvor lenge kan NATO fortsette?

Etter at Storbritannia ble med i det europeiske fellesmarkedet og åpnet veien for en stadig utvidelse av EU, har det vært vanskelig å få øye på noen reell utenrikspolitikk i unionen. Her synes mer å bety mindre, med EUs omstendelige kompromisser i stedet for tydelige standpunkt og en selvutslettende atferd i stedet for demonstrasjon av styrke.

Et flertall av dagens EU-land har deltatt i USAs imperialistiske eventyr (16 av medlemslandene var involvert i krigen i Irak). EU bistår også den amerikanske innblandingen i Latin-Amerika, med blant annet den absurde anerkjennelsen av opposisjonen som Venezuelas lovlige regjering. Unionen later som om den motsetter seg Trump-administrasjonens mange innfall, men snur raskt når USA truer med straff (for eksempel økonomiske sanksjoner mot selskaper som handler med Iran). EU hadde langt større innflytelse i Midtøsten før utvidelsene. Om Charles de Gaulle i sin tid var imot Storbritannias medlemskap i fellesmarkedet, fordi han mente at landet ville bli USAs trojanske hest i unionen, har amerikanerne ikke lenger noen grunn til å frykte brexit. For med årene er EU blitt USAs trofaste tjener.

USAs dominans er enda pinligere på forsvarsområdet. Her er NATO, en levning fra den kalde krigen, amerikanernes maktmiddel. Grønt lys fra Det hvite hus er nok til at et medlemsland kan kolonisere et annet (Tyrkia har okkupert en del av Kypros i 45 år) eller behandle et naboland som en «sikkerhetssone» – den tyrkiske hæren, NATOs nest største, har nå invadert Nord-Syria for å utrydde det kurdiske selvstyret der. USA godtar det så lenge Recep Tayyip Erdoğans regime fortsetter å overvåke den russiske grensen i Svartehavet, kjøpe 60 prosent av sine våpen fra USA og oppbevare amerikanske atomstridshoder. Det gjør også NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, en amerikansk marionett med det lite flatterende kallenavnet «Norges Tony Blair». Alt han har å si er at han forventer at «Tyrkia handler med den største forsiktighet og i koordinasjon med andre allierte, slik at vi kan bevare framskrittene vi har gjort mot vår felles fiende, Daesh [IS]».

Dagens kaos i Midtøsten ble skapt da USA invaderte Irak i 2003 under falske påskudd. Siden startet amerikanerne, sammen med flere NATO-medlemmer, en krig i Libya i 2011, før de, denne gang på egen hånd, trakk seg ut av atomavtalen inngått med Iran i juli 2015 – en avtale som var et av USAs sjeldne øyeblikk av fornuft i dette tiåret. Da USA i oktober overlot de syriske kurderne til den nådeløse tyrkiske hæren uten å rådføre seg med sine europeiske «allierte» i NATO, som hadde soldater på bakken, skrev Trump en usedvanlig ærlig melding på Twitter: «Jeg håper de alle har det bra, vi er 11 000 kilometer unna!» At man forsetter å føye seg etter denne uberegnelige lensherren som bare er opptatt av sine egne interesser, er en innrømmelse av at Europa ikke lenger er mer enn et protektorat. Skal Europa ha noe håp om å bli noe annet, må det forlate NATO.