Turismens år null

Plutselig skjedde det et mirakel: Den grumsete væsken i Venezias kanaler forvandlet seg til klart vann. Turistene hadde flyktet fra den nedstengte byen, som vanligvis kveles av tilreisende og beleires av cruiseskip. I den ukontrollerte masseturismens stille fravær kunne alle i slutten av mars se skadene den påfører omgivelsene. Og vi kunne drømme om en verden hvor fritiden brukes til aktiviteter som er mindre destruktive for planeten. Masseturismen var blitt den nye fienden.

Bakenfor denne konstateringen av det åpenbare problemet med ekstrem tilstrømning, som innbyggerne daglig opplever i byer som Barcelona, Venezia og Dubrovnik, skjuler det seg en ubønnhørlig sosial dom. Turisten, det er de andre: «reisens idiot», som sosiologen Jean-Didier Urbain sier. Et høyrøstet, skrålende, overfladisk og vulgært flokkdyr, en invaderende art i ubesudlede omgivelser. De store turistflokkene ødelegger umiddelbart det autentiske og uforstyrrede landskapet som den motsatte figuren elsker å kontemplere: den reisende. Turisten vekker den kultiverte klassens angst for den gemene hop, og mer generelt, for trengsel og «massifiseringen» av privilegier den en gang hadde helt for seg selv. (…)