/

Tilbake til normalen

Biden og Harris forplikter seg ikke til å gjøre stort mer enn Obama gjorde i sine to perioder. Det vil si fint lite.

I 2008 utnevnte Barack Obama sentrumsveteranen Joe Biden til sin visepresidentkandidat i 2008, sannsynligvis for å ikke friste skjebnen med et mer radikalt valg, ettersom Demokratene allerede hadde uttrykt sitt ønske om brudd ved å velge en progressiv svart presidentkandidat, som hadde vært imot krigen i Irak, til å overta for George W. Bush. I november stiller Biden som Demokratenes kandidat, men han vekker liten entusiasme. Han har derfor måttet velge en visepresidentkandidat som kan begeistre velgerne – et symbol, ikke på en radikal, men på en «inkluderende» politikk. Dermed falt valgt på Kamala Harris, datter av innvandrere fra Jamaica og India, og gift med en jøde.

Men Bidens valg er ikke spesielt dristig. For senatoren fra California er en heller konvensjonell og opportunistisk politiker, som få forbinder med annet enn personlige ambisjoner og et talent for å samle inn penger fra milliardærer.1Michela Tindera, «Billionaires Loved Kamala Harris», Forbes, New York, 12. august 2020. Kursene på Wall Street gjorde et hopp i mars da Biden vant over Bernie Sanders i nominasjonsvalget, og steg på nytt da Harris ble annonsert som visepresidentkandidat. Harris, som krasjet brutalt i valgkampen før nominasjonsvalget og trakk seg på tampen av fjoråret før valget var kommet i gang, står nå i gjeld til mannen som har utpekt henne og som hun kan bli nødt til å ta over for. Det gjør ingenting, for hun tenker nesten likt som ham: USA er stort og vakkert, og med et par reformer vil landet bli enda bedre; USAs verdier inspirerer verden, og landets militærallianser beskytter det liberale demokratiet mot all verdens tyranner.

Biden og Harris forplikter seg ikke til å gjøre stort mer enn Obama gjorde i sine to perioder. Det vil si fint lite. Men i det minste vil de ikke av vanvare si noe lignende det Obama sa i sin seierstale etter nominasjonsvalget i 2008: «I generasjoner framover vil vi kunne se tilbake på denne dagen og si til våre barn at dette var øyeblikket da havstigningen begynte å bremse opp og planeten begynte å heles.» Da Obama overlot makten til Donald Trump åtte år senere, var barna blitt større uten at havstigningen hadde bremset opp.

Tross sine store begrensninger har Biden-Harris ett mål som vekker entusiasme, nemlig å kaste dagens president ut av Det hvite hus, og dermed rense en institusjon demokratene mener er blitt besudlet av en skurk. En av partiets lederskikkelser sammenlignet nylig Trump med Benito Mussolini – og mente i samme slengen at «Putin er Hitler».2Ifølge demokraten Jim Clayburn, som sitter i Representantenes hus, på CNN 2. august 2020. En så forhatt skikkelse som Trump burde kunne mobilisere mange velgere for Demokratene 3. november.

De fleste styrende i Europa håper også på en «normal» president i Washington. Åpenbart ute av stand til å fri seg fra det amerikanske lederskapet, inkludert når det ledes av en ignorant bråkebøtte, innbiller de seg at en demokratisk administrasjon vil være litt snillere med dem. Og at den vil gi litt troverdighet til den vanlige svadaen om demokrati, den frie verden og vestlige verdier. Men må vi glede oss over en slik «tilbakevending til normalen» bare fordi alternativet virker så apokalyptisk?

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Lykken ved at forblive fordomsfri

Neste sak

Reaksjonær vekkelse

Andre saker om Leder

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

Pengenes andre ansikt

Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som

0 kr 0