Lumske menn i horisonten. Charles Bronson helt til høyre. Fra Ondt blod i vesten (1968).

Stor tromme

Ennio Morricone red inn i den aller største solnedgangen i sommer. Filmkomposisjonene han etterlot oss brakte inn fremmede klanger i sin tid. De endte med å fortone seg som essensen i sjangeren.

Før man helt forsto ord som «episk» eller «mytologisk», kunne man likevel ane hva den slags var, om man for eksempel slumpet innom en film av italienske Sergio Leone, hvor fornemmelsen geleides av himmelropende klang, kor og øvrige innslag fra filmkomponisten Ennio Morricones eklektiske repertoar, gjerne med et nostalgisk grunntema. Vi er avhengig av hukommelsen, på godt og vondt. Noen av oss glemmer altfor mye, andre har erindringer de gjerne skulle blitt kvitt, minner som kan velle opp i det som i Martin Kellermans Rocky kalles en skamsköljning. Leones menn har tyngre bagasje enn flaue damehistorier å drasse på. Det vil si, de er flaue nok, men det er likevel det minste problemet, slik de hjemsøker Robert De Niros «Noodles» i Ondt blod i Amerika (1984), eller Gian Maria Volontés «El Indio» i For en neve dollar mer (1965). Lik Charles Bronsons klagende munnspill i Ondt blod i Vesten (1968) har disse traumene blitt musikalske ledemotiv, noen av dem vel så minneverdige som de kjente titler Leone og Morricones samarbeid etterlot oss siden gjennombruddet For en neve dollars i 1964.

Ennio Morricone red inn i den aller største solnedgangen 6. juli, 91 år gammel. Etter flere nominasjoner fikk han omsider sin Oscar for musikken til Quentin Tarantinos The Hateful Eight i 2016. Før det hadde han bidratt til et vanvittig antall filmer, med Roland Joffés The Mission (1986) og Brian De Palmas The Untouchables (1987) blant de mer kjente titler. Til tross for en omfattende CV de færreste, om noen, har full oversikt over, så er det nok for samarbeidet med landsmannen Leone han vil huskes best, og da først og fremst westernfilmene. Samarbeidet ble avsluttet i 1984 med den verdige bautaen Ondt blod i Amerika, et gangsterepos som skulle bli Leones siste spillefilm før han døde i 1989. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Paternalistens fall

Neste sak

Albania på vaklende føtter

Mer Film

Den enlige mor og huset

Herself er en sympatisk beretning om en enlig mors kamp, funderet i en virkelig boligkrise i samtidens Dublin, hvor hen ved ti tusind mennesker kæmper med at finde en varig bolig.

Usjarmerende diskresjon

Noen har filmet noe og sendt det videre. Overgrepet blir ikke spesifisert som en voldtekt. Likevel er det åpenbart rape revenge-motivet som driver Emerald Fennells debutfilm, der subsjangeren har fått en tidsmessig oppgradering av struktur og miljø.

Blikket rettet mod mennesket

Er man nysgerrig på mennesket i al sin mærkværdige mangfoldighed, er dokumentarfestivalen HUMAN i Oslo et godt sted at opholde sig.

Bakenfor pandemien

The Covid Diaries, videodagbøkene til fem unge mennesker i New York, kan sies å være en bagatell, men ikke desto mindre en sympatisk sådan.

0 kr 0