Et hav av muligheter

BBNJ-traktaten, om vern av biologisk mangfold i internasjonale farvann, er gjenstand for intense forhandlinger i disse dager. Faren er at den bare vil bli en intensjonsavtale, for så langt har ikke problemet vært mangel på vedtak og diplomatisk godvilje, men en manglende vilje og evne til å følge opp og håndheve tiltak for å sikre livet i havet. Den drastiske nedgangen i mengden fisk og havpattedyr blir i prinsippet anerkjent som et omfattende og akutt problem. Spørsmålet er hvem som vil gi avkall på inntekter, og hvem som skal påta seg utgiftene med å overvåke, beskytte og restituere havet.

Om framtiden for havene er uviss – og dermed i prinsippet åpen – tyder alt på at havet har sett langt bedre tider. Vi fisker mer intenst, med større trålere og lengre liner, men fangsten går nedover. Noen steder er fiskefeltene redusert til en sørgelig rest, slik som de en gang så bugnende torskebestandene på Canadas vestkyst. Mens verdenshavenes hvaler er fredet i de fleste land og fangsten er høyst begrenset etter press fra allmuene, er verdens andre slekt av kjemper – haiene – i ferd med å bli fullstendig utraderte. Skal vi tro offisielle tall, er den destruktive bruken av bunntrål blitt redusert sammen med andelen av vraket fangst, men selv ut fra fiskeindustriens egne rapporter er nesten alle fiskestammer i verden enten overfisket eller fisket tett opp mot tålegrensen der populasjonen kan holde seg konstant. (…)