Førti år med havdeling

70 prosent av planeten er dekket av sammenhengende hav, som i uminnelige tider har vært åsted for både handel og konflikt. Nesten like lenge har de vært mer eller mindre lovløse områder. Inntil for førti år siden.

desember 2022
Fra den vietnamesiske delen av det omstridte Sør-Kina-havet. Foto: Frank Fischbach, Shutterstock.

I en tid hvor diplomatiet skranter og de internasjonale institusjonene stort sett viser seg å være maktesløse, skiller en bauta i folkeretten seg ut: FNs havrettskonvensjon, som nå fyller førti år. Konvensjonen ble enstemmig vedtatt 30. april 1982 og signert i jamaikanske Montego Bay 10. desember samme år. De 320 artiklene og ni vedleggene i konvensjonen var en diplomatisk bragd. «Havets grunnlov» ble den omtalt som av Tommy Koh, den singaporske lederen for FNs tredje havrettskonferanse (1973–1982), mens FNs daværende generalsekretær, Javier Perez de Cuellar, mente at den var «århundrets viktigste internasjonale juridiske redskap». Førti år senere er det ingen tvil om at konvensjonen har vært en suksess: 167 stater, samt EU-kommisjonen, har ratifisert den. Blant de få statene som ikke har ratifisert den, finner vi de kystløse statene, USA, Israel og noen land i Latin-Amerika, samt Tyrkia, Iran og Syria.

Konvensjonen gjenspeiler også tidsånden på 1970-tallet, da avkoloniseringen rystet en verdensorden delt mellom øst og vest. Mange av utviklingslandene var nylig blitt uavhengige da FNs tredje havrettskonferanse startet, og de ønsket at konferansen skulle bidra til deres krav om en ny internasjonal økonomisk orden. De fikk kontroll over sine havområder med nyvinningen eksklusiv økonomisk sone, som ga dem suverene rettigheter og jurisdiksjon over et område opptil 200 nautiske mil (370 km) ut fra kysten. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal