Kunstens kritiske frirom

For ti år siden snakket den amerikanske professoren Neil Postman – kjent for boken Vi morer oss til døde – på amerikansk tv om hva populismen gjør med oss. Han fortalte meg senere om reaksjonene: En dame kritiserte professoren for ikke å ha brukt slips. Dessuten ringte en mann fra Texas og lurte på om Postman var i slekt med naboen – som lignet professoren.

I Oslo åpner nå utstillingen Populisme som en reaksjon på en billedmettet virkelighet.¹ Utstillingen skal være seg bevisst det politiske, slik eksperimentell og kritisk kunst kan «kile seg inn i våre visuelle vaner og foreslå andre bilder av oss selv og av politikken.»² Utstillingen inneholder ikke populær kunst, men en kunst som er kritisk til tidens populistiske stemninger og ideologier – eksempelvis massemedias formidling av politikk, markedspopulisme, kulturindustri, nasjonalisme og fremmedfrykt. Utstillingen og tilhørende seminarer³ undersøker hvilke former for politisk eller økonomisk virkelighet som produseres og modelleres i dagens samfunn. (Se eksempler fra Populismeutstillingen i hele denne utgave av Le Monde diplomatique – som Circus Portikus på denne side).

Dette er vel og bra, men er det lenger mulig å oppnå kritisk distanse til det populistiske og markedsliberalistiske mediesamfunnet? Nettopp i et billedmettet samfunn er det vanskelig å finne kritiske og demokratiske frirom. Spesielt der kapital og kunst eksisterer i skjønn forening – der børs og katedral for lengst har lært seg tango. Eksempelvis startet det norske Næringsdepartementet og Kulturdepartementet sitt program Tango for to under Stoltenberg-regjeringen. Nåværende regjering gjentok dette nå i mars med den nye Stortingsmeldingen om Kultur og Næring der kulturminister Valgerd Svarstad Haugland uttaler: «Norge bør utnytta potensialet for kulturbasert næringsutvikling betre i framtida.»⁴
En ny «studiebok» med tittelen Kunst og kapital – Nye forbindelser mellom kunst, estetikk og næringsliv⁵ har sitt utspring i et kurs på Handelshøyskolen BI i Oslo. Her beskrives nye hybride former for markedsføring: Som smart kombinasjon av redaksjonelt stoff og reklame i nyhetsmedia. Produktplassering i spillefilm (eksempelvis Dina-glassene fra Hadeland Glassverk i Jeg er Dina-filmen, og i samme film var formidlingen av norsk natur støttet av Norsk Turistråd med en million kroner). En del sponsorer endrer opprinnelige kunstprodukter til reklameprodukter.
Samtidig visker den nye hybridiseringen eller sjangerblandingen ut skillet mellom sektorene vitenskap, økonomi og kunst – som moderniteten hadde delt opp. Med den følgende postmoderne epoke, svekkes både kunstens frihet fra oppdragsgivere, politikkens frihet fra religiøs innblanding og vitenskapens frihet fra moralen.
Sammenblandingen har noe populistisk over seg – kunsten blir korrupt. Eksempelvis er en del norske forfattere positive til inntektsbringende «produktplasseringer» i sine romaner. Og fageksperter mottar gjerne skjulte penger for å gi «objektive» uttalelser om produkter. Dessuten låner man positiv omtale fra idrettsfolk, popstjerner og skuespillere mot skjult betaling. Alle slike «urene» budskap lurer forbrukeren. (…)