Det lekende alvoret

Japanske Osamu Tezuka er like sentral i tegneserienes historie som Siddhartha Gautama er for verdensreligionene. I år fullføres den engelske oversettelsen av Tezukas åttebindsverk Buddha. Den filosofiske essensen hos Tezukas Buddha er frihet, likhet og alt livs ukrenkelighet.

Sjette bind av Osamu Tezukas mangaklassiker Buddha ble utgitt nå i mai. Det amerikanske forlaget Vertical, som har spesialisert seg på å oversette japansk samtidslitteratur og tegneserier (manga) til engelsk, utgir de to siste bøkene i løpet av andre halvår. Serien er nominert som beste oversatte utgivelse til begge de to gjeveste tegneserieprisene i USA: Harvey og Eisner Awards.

Tezuka, som døde i 1989, har i Japan fått tilnavnet «Tegneseriens gud». Etter andre verdenskrig etablerte han det moderne mangaformatet med omfangsrike historier og filmatisk fortellerteknikk. Hans betydning er sammenlignet med Hergés (Tintin) innenfor europeiske tegneserier og Walt Disneys i animasjonsfilm. Tezuka var en ambisiøs historieforteller, men guddommeliggjøringen er det fansen som har stått for. Det gir et spesielt personlig utgangspunkt for Buddha-serien: Siddhartha Gautama (Buddha) var og oppfattet seg selv som et vanlig menneske, men etter hans død ble Buddhismen en religion der han ble dyrket som en gud.

Buddha er en blanding av historie, filosofi og fiksjon. Tezuka skildrer hovedpersonens fødsel på 500-tallet før vår tidsregning, og den beskyttede og velstående oppveksten hans i byen Kapilavastu nær dagens grense mellom India og Nepal. Etter å ha sett noe av urettferdigheten i samfunnet opplever han som 29-åring en identitetskrise, og prøver å finne en ny livsmening gjennom yoga og streng askese. Med mye galgenhumor viser serien hvordan han sitter på torner, holder pusten og sulter seg nesten til døde. Et hovedpoeng hos Tezuka er å vise hvordan Buddha var i konflikt med det hinduistiske presteskapet og andre maktinstitusjoner i samtiden. I flere sekvenser viser han hvordan Buddha avviser tradisjonell yoga og askese, og mener at denne dyrkingen av lidelse er like feil som higen etter materielle goder.

De fleste sentrale figurene i serien er oppdiktet. Buddha selv er også mest i bakgrunnen i flere av bøkene. Tezuka er usedvanlig flink til å skape engasjerende personkonflikter. I denne serien lykkes han også med å forankre dem i seriens tema. Hendelsene etablerer et samfunnsbilde som viser hva han mener buddhismen var et svar på, de nye oppfatningene problematiseres og etikken tydeliggjøres i en rekke konkrete situasjoner. Oppgjøret med kastesystemet er et sentralt tema særlig i de to første bøkene. Det kommer best frem gjennom sekvensene om slavebarnet Chapra, en av de fiktive figurene, som skjuler sin opprinnelige kaste og blir adoptert av en general.

Tezuka var mer humanist enn buddhist, og går langt i å menneskeliggjøre og rasjonalisere Buddha. Den mest ekstreme moderniseringen er innsikten i legevitenskap, åpenbart preget av at Tezuka selv var utdannet som lege. Han viser flere tilfeller der Buddha kurerer folk, og lar ham til og med gjennomføre en blodoverføring til en skadet mann.

Den filosofiske essensen hos Tezukas Buddha er frihet, likhet og alt livs ukrenkelighet. I serien er det særlig dyrefigurer og forholdet mellom mennesker og dyr som anskueliggjør denne respekten for liv. Tezuka forteller om hjortene som gjør en avtale med menneskene som sikrer dem mot jakt, hvis én av hjortene ofrer seg frivillig hver dag. Dermed blir det fredlig i skogen, men samtidig usikkerhet i hele flokken. En original vri på karmaloven er historien om oksen Sebu som vil bli menneske, slik at han kan studere og tenke mer avansert. Han får en åpenbaring om at han må arbeide elleve år i strekk for å kunne bli forvandlet. Så han jobber og sliter, trekker kjerrer og dytter stein. Og blir faktisk menneske.

Den rundt 3000 sider lange Buddha er bare én av mange mammutserier Osamu Tezuka laget. Serien ble opprinnelig trykt som føljetong i 1972-83. Gjennombruddet fikk han med serien Shintakarajima («Den nye skatteøya») i 1947, og fulgte opp med suksesser som dyreserien Jungle Taitei (1950) og robotserien Astro Boy (1951). Tezuka laget utrolige 600 tegneserietitler og 60 animasjonsfilmer/-episoder. Han hadde assistenter, men var hele tiden direkte involvert i seriene. Hele hans karriere preges av ønsket om å lage tegneserier for alle slags lesere i vidt forskjellige genre. Da han i 1989 døde av kreft 60 år gammel, fastslo avisen Asahi på lederplass: «Uten Tezuka hadde etterkrigstidens eksplosjon innenfor japanske tegneserier vært utenkelig.»

Figurtegningen i Tezukas serier er rund og karikert som i de amerikanske tegnefilmene og seriene han forelsket seg i som guttunge. Denne stilen kan lett gi et falskt inntrykk av at Buddha er en tegneserie for barn. Bøkene kan utmerket leses av 11-12-åringer, men serien passer vel så bra for eldre ungdom og voksne. De komiske karikeringene kan også virke merkelig i en ellers realistisk serie, men er et typisk trekk ved både Tezukas serier og de fleste senere mangaseriene. Miljøtegningene er samtidig mer realistiske og detaljerte, og både natur- og byskildringene i Buddha er flott utført.
Det som fremfor alt skiller Tezukas serie fra det jeg kjenner til av biografier og filmer om Buddha er dette lekende alvoret. Serien går på tvers av alminnelige forventninger om hvordan seriøse tema skal behandles. Gjennom stadige illusjonsbrudd, som minner en del om Bertolt Brechts fremmedgjøring, bryter Tezuka opp fortellerpretensjonene og hugger direkte tak i oss som lesere. Det er ikke bare figurkarikeringene, men også oppsmuldring av billedrutene som ramme for handlingen og bruk av seg selv som en slags kommentator. I den fjerde boken diskuterer Buddha menneskets spesielle egenskaper og det påpekes at vår resonnering og selverkjennelse er et problem. Løsningen er uventet: Buddha får et slag i hodet så kjeppen knekker. «Repeat daily and get stupid, guaranteed! Forget about death,» sier den som slår. Nederst i billedruten stikker Tezuka selv hodet opp: «What kind of biography is this?» (bind 4 s 143). Den originale sorten!

© LMD Norge