Fra Tel Avivs avantgarde

TEGNESERIER. Det israelske serieskaperkollektivet Actus Tragicus forteller frodig om terrorfrykt, myndighetenes manipulasjon og Holocaust som inntektsgrunnlag. Vi har sett på de viktigste utgivelsene gjennom kollektivets ti år.

august 2005

Actus Tragicus ble etablert i 1995, og fungerer både som serieskaperkollektiv og forlag med base i Tel Aviv. Med originale fortellinger forankret i israelsk samtid og et design- og kunstorientert billedspråk har Actus (som de gjerne kaller seg for korthets skyld) markert seg som en av de viktigste nyskaperne innenfor internasjonale tegneserier.

De fem serieskaperne er i alderen 38-53 år, og bare én av dem er ikke utdannet ved Bezalel Academy of Art & Design i Jerusalem. Omtrent annethvert år har alle fem pleid å arbeide frem et felles prosjekt, og flere av disse antologiene er utgitt direkte på engelsk. Det har gitt Actus et rett nok meget begrenset, men desto mer entusiastisk, internasjonalt publikum. «Might I humbly suggest that we acknowledge Actus as one of the most compelling group projects in all of comics today,» fastslår kritikeren Bart Beaty i det toneangivende amerikanske tidsskriftet The Comics Journal (gjengitt i boken Happy End).

Utgivelsen som ga Actus kultstatus var antologien Jetlag i 1998. Det var første gang israelske tegneserier fikk en bred presentasjon i Vesten. Tegnerne hadde bearbeidet hver sin historie av den nå velkjente forfatteren Etgar Keret. Seriene handler om en virkelighet som går av hengslene, som når en magiker mister kontroll over kunstene eller en gutt ser sparegrisen bli levende.
Tegningene er ambisiøse og eksperimenterende, med forankring i både europeisk stilrenhet á la Tintin og 80-tallets amerikanske avantgarde i magasinet RAW, og dessuten billedkunstens Pop art. Stilvariasjonene er fascinerende, fra malt stil, via barokk strekføring til det naive. Stileksperimentene skaper en uengasjerende distanse, som gjør at historiefortellingen blir stiv og flere av seriene er mer egnet til å se på enn å leses. Det er også for tydelig at seriene er basert på skjønnlitteratur, med utbroderende fortellertekster som ofte gjør tegningene overflødige.
To mer vellykkede utgivelser er Happy End (2002) og Dead Herring (2004). Her fungerer tekst og tegninger bedre sammen, og eksperimenteringen er mer på tegneseriens premisser fremfor å skulle dytte billedkunstens uttrykksmåter inn i serierutene. Happy End er en bok i lite format med seks serienoveller, en fra hver av Actus-tegnerne samt tyske Anke Feuchtenberger. Felles for seriene er at man skal ende opp med en lykkelig slutt, men de er ambivalente når det gjelder hvem slutten er god for. Dead Herring har ikke noe fast tema, og er et album i stort format. Det er flere utenlandske bidrag, bl.a. amerikanske Art Spiegelmans 11. september-reaksjon In the Shadow of No Towers og tyske Henning Wagenbreths lavoppløselige satire Plastic Dog, som gjør utgivelsen til en av de beste serieantologiene de siste årene. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal