Tenkningen som avfødte internett


Det er over to tusen år siden Heraklit sa at «alt flyter». Og 25 år siden de to franske filosofene Gilles Deleuze og Felix Guattari skrev boken Tusen platåer – kapitalisme og schizofreni.1 Denne boken er et svært sentralt verk for ny kulturell og politisk tenkning. Boken kom nå i dansk oversettelse nøyaktig ti år etter Deleuze døde (Se også seminar både i København og Oslo i november, side 2 og 4). Tusen platåer er et fascinerende verk som dessuten inneholder tankemodeller for tilblivelsen av vårt mest utbredte fenomen – internett. De to tenkerne var den gang fremsynte nok til å ane hvilket kommunikasjonssamfunn som var på vei – og det lenge før PC'en eksisterte.
Det siste tiårets «nettverksrevolusjon» kom egentlig med internett. Mange forsto ikke hva som kom – ikke en gang Microsofts Bill Gates i begynnelsen. For eksempel kunne man ved årsskiftet 1994/95 lese i Time Magazine hvorfor internett ikke kunne bli en suksess: «Det er ikke laget for kommersiell bruk, og er lite inkluderende for nye brukere.» I Newsweek fant man i 1995 artikkeltitler som «THE INTERNET? BAH!»2
Men hvilken kolossal mobilisering som skjedde! Hva sto bak opprettelsen av 600 milliarder websider på internett på under 4000 dager? Ingen gigantisk markedskampanje. Det er heller ingen kommersielle reklametriks som nå har lokket frem over 50 millioner bloggere (de som skriver web-dagbøker) i det siste. Annenhvert sekund kommer en ny: En, to – der kom en til.
I dag har enhver internettoppkoblet skjerm tilgang til et enormt mangfold av musikk og video, ordbøker, oppslagsverk, værmeldinger, satellittbilder, webkamera-overvåking, nyheter, nyhetsarkiv, tv-programmer, offentlige skjemaer, aksjekurser, sportsresultater, bibliotekskataloger, trafikkrapporter med mer. Ifølge Kevin Kelly i magasinet Wired, er bare 40 prosent av internett kommersielt. Online-kulturen selve Kulturen.
Om noen for ti år siden hadde foreslått å finansiere en lignende multimediavirksomhet, hadde det nok ikke rukket med all verdens investeringskapital. Poenget er at enormt mange setter seg foran skjermen frivillig. For eksempel alle som «møtes» på eBay, et globalt loppemarked der man på internett «auksjonerer» bort ting – for tiden 50 millioner auksjoner, årlig 1.4 milliarder. Og brukerne gjør alt arbeidet selv – de fotograferer gjenstander, lager nettannonser, poster produkter, eller lar digitale «varer» automatisk nedlastes.
Det er lenge siden tiden med små interne nettverk av nerder og teknofile. 600 milliarder eksisterende websider betyr faktisk 100 sider per levende person globalt. Siden 2002 er det flere kvinner enn menn som bruker internett. Gjennomsnittsalderen er 41 år. Én milliard mennesker har internettforbindelse. Veksten er så enorm at land som Kina vurderer å opprette andre internett, da USA i dag har kontroll over trafikken på nettet (se Ignacio Ramonet, side 32).
Men hvordan kunne noe så gigantisk skje på ti korte år? Søker vi forklaringer innen samfunnsvitenskapen er sosiologen Manuel Castells sine undersøkelser nærliggende. Han grunner nettverksamfunnets fremvekst på endringer innen økonomi, teknologi og politikk.3 Nettverksamfunnet baserer seg på industrialismens arvtaker: informasjonalismen. Denne er kjennetegnet ved tre ting: For det første informasjonsutvekslingens økte omfang og hastighet på grunn av ny digital teknologi. For det andre de nye kombinasjonsmulighetene digitaliseringen gir, den aksellerende veksten med meningsfull informasjon med hypertekst og informasjonskobling på World Wide Web. Og for det tredje nye raske distribusjonsmuligheter via internetts mange dataformater, nettkanaler, trådløse nett, og bruk av mobiltelefonens SMS.
Basert på informasjonalismen har dagens nettverksamfunn blitt den dominerende formen for samfunnsorganisering – slik mennesker kommuniserer innen produksjon, konsum, og underholdning. Den nye økonomien er bygd på nettverkene. De globale finansmarkedene bygger sine investeringer og vurderinger på digital informasjon. Og den nye virtuelle virkeligheten henviser vår livsverden til i en global hypertekst av lyd, bilde, ord – til et vell av digitale montasjer og kommentarer.
Men dette er nå kjent stoff for mange. Min hensikt her er å fokusere på hvilke tankemodeller eller hvilken historisk mentalitetsendring som muliggjorde informasjonalismen eller nettverkssamfunnet. Sammenhengene er nok mer komplekse eller «mentale» enn hva Kelly eller Castells antyder foran. Mer filosofisk enn samfunnsvitenskapelig betraktet, så har vi de siste 20-30 årene stått overfor mentalitetsendringer som virkelig har satt seg i den vestlige verden. Tenkesett som nettopp slike bøker som Tusen platåer diskuterer.
Filosofien fra Deleuze&Guattari dreier seg om tenkning i ukjent terreng – deres tenkning ligner på temaer hos andre tenkere før dem: Baruch Spinoza kalte det «etikk», Friedrich Nietzsche brukte uttrykket «glad vitenskap», Maurice Blanchot «litteraturens rom», og Michel Foucault var opptatt av «å tenke utsiden». Deleuze&Guattari betegner gjerne sine tankemodeller eller -bevegelser for «pragmatikk», «schizoanalyse» eller «nomadologi». En tenkning som også for eksempel enhver filmregissør eller kunstner gjør når de utforsker potensialet i sine respektive medier og klarer å bryte ut av faste spor.
I de to bøkene, Anti-Ødipus4 og Tusen platåer, begge med undertittelen kapitalisme og Schizofreni, fremmes et skapende begjær. Forfatterne anbefaler oss å lese bøkene som musikk, slik man spiller litt her og der på en Ipod eller CD-spiller. Kanskje finner du tonen, lar teksten treffe en klang i deg.
Kapitlene i Tusen platåer kan leses uavhengig av hverandre. Tekstene låner begreper fra vitenskap, men bruker dem som metaforer. Bokens kreativitet og nytenkning er en nytelse, men også forvirrende – iblant kan man føle at alt flyter over av innfall og assosiasjoner hos to overflødighetshorn. For Deleuze&Guattari er det å filosofere å skape begreper. For oss er det å lese denne filosofien å skape nye sammenhenger. Du vil finne begreper som montasjer, kart, mangfold, begjærsmaskiner, rhizomer, krigsmaskiner, fluktlinjer og deterritorialisering. Begrepet «platå» er hentet fra Gregory Bateson, som i balinesisk kultur fant en begjærsøkonomi svært forskjellig fra vår orgasmeorienterte vestlige kultur. Ifølge Bateson oppnår man et «platå» når man i situasjonen lykkes å kombinere flere aktiviteter til en sterk intensitet – en intensitet som ikke ender oppløst i et klimaks.
Deres «begrepskasse» av kollasjer og montasjer utgjør en kritikk av det bestående, av det forkalkede, av enhver paternalistisk eller hierarkisk struktur. De fremmer heller det dynamiske, det bevegelige, det blivende, det midlertidige eller sammenkoblingenes intensitet.
I likhet med internett – noe Deleuze knapt kan ha hørt om rett før han døde – beskrives «rhizom» (horisontale flettverk av planter) som knoppskytende nettverk. Deres «rhizomatiske» tenkning domineres ikke av dualismer som mann/kvinne og sann/usann. De er heller trette av treet som mental metafor – slik det er typisk norsk å tenke treets dype røtter, stamme eller himmelstrebende grener. Hierarkiske trær som forgrenes, der en blir to, og to blir fire. Å gå til roten av et problem. Skape en struktur. Holde seg til stammen. Til avstamningen, til slekten. På plass.
Men Gud er død. Og treet er erstattet av plast og metall.
Deleuze&Guattari foretrekker det assosiative nettverket, som de kjennetegner metaforisk med planterikets viltvoksende forgreninger, som foldede løker, knoller og innviklede stengler. Eller dyrerikets gravere og deres underjordiske ganger, kravlende myldrende maur, og gnageres kaotiske rotteløp om hverandre. Rhizome-metaforen passer også på menneskenes mange allianser, innfall og nettverk. Rhizomet er og starter alltid i midten. Forbindelsene er midlertidige, kortlevde – her gjelder korttidshukommelsen (ikke langtidshukommelsen om familien, nasjonen, rasen, sivilisasjonen).
I rhizomenes verden består virkelighetens materie av montasjene. Her samples de kulturelle uttrykkene, slik man på internett skaper uttrykk og overflater av nye sammensetninger. Man klipper og limer, skaper lenker (koblinger, links) og navigerer. For eksempel skaper nå fellesarbeidet det globale leksikonet wikipedia.org på internett. Kunnskap og kultur er viktig ut fra assosiasjoner og allianser – der streng argumentasjon og fornuft fort virker forkalket. Således rangerer internetts søkemotorer som Google milliarder av websider gjennom deres lenker og lenkers lenker – «markedet» skapes av brukerne som velger og vektlegger kunnskapen, informasjonen og underholdningen. Det dreier seg ikke eksistensialistisk om «å være», men om å koble – om «og … og … og …».
Disse montasjearbeiderne lager helst midlertidige kart, og deterritoraliserer gjerne andres, i sin iver etter å drive med ny kartografi. Kevin Kelly sier det samme: «Kartografi har endret seg fra å være bilder for publikum til et deltagende demokrati.»
Viruslignende, mangfoldighetens multitider, former seg underveis uten en General eller et «Hovedkontor» som styrer (se også artikkelen Radikale maskiner, side 30-31). Multituden eller mylderet kan plutselig reagere eller skyte samtidig, uten generalens kommando. Dette er den postmoderne, postfordistiske, antihierarkiske tenkningen man også kan finne igjen i deler av geriljavirksomhet og terrorisme.
Deres nomadiske tenkemåte – nomadologien – er en motvekt mot den sentraliserte paternalistiske mentaliteten. Kanskje anti-ødipal, et evig opprør mot far, der man på freudiansk vis søker den fruktbare mor? Nei, da heller begjærmaskiner som positivt opererer i koblingene, i sammensetningene, i montasjen. Vår tids nomadene strekker seg mot østens ørken og oase, dens stepper og haver. Deleuze&Guattari forsøker således å skape tankens smooth spaces (glatte rom, åpne områder, fleksible organismer, bevegelighet og tilblivelse).
Er ikke dette nettopp det kommende allestedsnærværende mediesamfunnet, der det midlertidige, det medierte, og distribuerbare har forrang? En flytende, forandrende og viltvoksende kultur der tradisjonelle autoriteter som Kirke, Stat og Storkonsern blir altfor gamle kart? Fordi de gamle kartene eller historiene er skrevet ut fra de fastboendes synspunkt, eller i de enhetsstrebende statsapparaters navn. Slik folk generelt har søkt holdepunkter, fundament og grunn. Alle tings grunn. Kartografien endres nå av «undersåttene», av brukerne, av kundene.
Den politiske bevegelsen for åpen kildekode (open source) og fri programvare driver med radikal kartografi. De endrer gammel autoritær eiendomslogikk – og lar gaveøkonomien vokse.
Viltvoksende kobler- eller lenkevirksomhet, i det virkelige liv og på nettet, drives av en begærsintens virksomhet mot nye linjer, nye veier og økt sirkulasjon. Det er linjene det dreier seg om, ikke punktene. Langsmed linjene gjøres mangfoldet, der brudd og nye veier skaper og endrer kartografien. Er ikke slike midlertidig kart mer sanne, enn saltstøtter og begreper erklært med evig verdi? For mange finner fort fluktveier når det forkalkede blir for undertrykkende. Deleuze&Guattari anbefaler stadig å deterritorialisere, midlertidig, før de nye landskapene, motkulturene og kartene – igjen blir reterritorialisert av stat & kapital. Fra åpningskapittelet i Tusen platåer kan vi lese: «Gjennom en lang historie har staten vært modellen for boken og tanken: logos, filosofikongen, Ideens transcendens, begrepets indre, De lærdes republikk, fornuftens domstol, tankens funksjonærer, det lovgivende menneske og subjektet, undersåtten. Statens krav om å være det inderliggjorte bilde av en verdensorden, og om å rotfeste mennesket.»
For historien har aldri forstått nomadismen, eller anarkistens tenkemåte. Dette er friheten til å velge og fravelge allianser, om det skulle være møter i virkeliheten, eller den virtuelle virkeligheten på internett, mobiltelefon eller multimedienes grenseløse kunnskapsutveksling. Denne tenkemåten er en ny gjensidighet mellom folk, der arbeid går over i samarbeid, giverøkonomi, felles kvalitetsproduksjon – i et åpent samfunn, med åpne kildekoder og åpen politikk.
Det rhizomatiske mangfoldet trives best i friluft. Men som oftest lukes det vekk, i likhet med ugresset. La meg derfor avslutte med hva Henrik Miller skrev i et brev i 1951: «Kina er ugresset i menneskehetens kålmark. … Det er alltid ugresset som får det siste ord. … Det utfyller tomrom. Det gror imellom og midt blant de andre ting. Blomsten er vakker, kålen er nyttig, valmuen gjør vanvittig. Men ugresset er en overskridelse, en overflod; det er en leksjon i moral.»5

© LMD Norge1 Gilles Deleuze og Felix Guattari, Tusen Platåer ? kapitalisme og schizofreni (Mille Plateaux, 1980), Det danske Kongelige Kunstakademi, 2005. < BR > 2 Se Kevin Kelly, «We are the web», Wired 08/2005.
3 Se Manuel Castells, «Informationalism and network society» i Pekka Himanen, The Hacker ethic Vintage, 2001.
4 Deleuze&Guattari, Anti-Ødipus, Spartacus Forlag, 2002 (på fransk 1972).
5 Henry Miller: Hamlet, Mexico 1951