Tegneserie Pyongyang

Nord-Korea liker ikke reggae


Hvem skulle trodd at en del av lørdagstegnefilmene som gir vestlige foreldre ro om morgenen kommer rett fra «ondskapens akse».
Av

Det er særlig franske filmselskap som setter ut produksjonen til Nord-Korea. Monopolselskapet Scientific and Educational Film Studio of Korea (SEK) har tonet ned propagandamålsetningen og styrket sitt fokus på valutainntekter. Det er godt kjent at mye av tegnefilmproduksjonen nå gjøres i Øst-Europa og Asia, men det er ganske så oppsiktsvekkende at også Nord Korea satser på slik eksport og utkonkurrerer de fleste på pris. Hvem skulle trodd at en del av lørdagstegnefilmene som gir vestlige foreldre ro om morgenen kommer rett fra «ondskapens akse».

Franske Guy Delisle laget den selvbiografiske tegneserien Pyongyang etter et to måneder langt opphold i den nordkoreanske hovedstaden i 2001. Delisle er animatør, og skal overvåke produksjonen av en ikke navngitt tegnefilmserie. Boken har nettopp kommet ut på engelsk fra det canadiske forlaget Drawn & Quarterly. Sammen med Marjane Satrapis Persepolis og Joe Saccos War’s End står Delisle fremst i en spennende tegneserietrend: personlige fortellinger fra omstridte og konfliktfylte områder.

Det er vel de færreste av oss som har god kjennskap til forholdene i Nord-Korea. Pyongyang er 180 sider erfarte opplevelser, som er både vittig og tankevekkende – men også arrogant og provoserende. Delisle bekrefter alle antagelser om et gjennomkontrollert og dypt urettferdig samfunn. Mulighetene hans til å se seg om og møte nordkoreanere er sterkt begrenset. Han fotfølges av enten en guide eller tolk, og på det internasjonalt rettede hotellet er de ansatte kinesere.

Delisle lykkes likevel med å vise regimets nesten surrealistiske prioriteringer. Byen er så godt som mørklagt for å spare strøm, men nede i T-banen er det en lysfest som matcher Las Vegas. En gedigen sportsarena og ditto kinokompleks står ubrukt utenfor de offisielle prestisjemarkeringene. Mest tragikomisk er likevel oppdraget for to andre franskmenn som bor på Delisles hotell: De skal installere senderutstyr for digitale TV-signaler, slik at Kim Jong-Il kan nå ut til utenlandske beundrere i HD-kvalitet og surroundlyd. Ikke akkurat vel anvendte millioner for et land der store deler av befolkningen sulter.

De karikerte tegningene skaper en uhøytidelig og innbydende ramme for boken. Samtidig er miljøtegningene såpass detaljerte at vi får et godt inntrykk av hvordan Pyongyang ser ut, og boken gir oss virkelig følelsen av å se og oppleve det Delisle skildrer. Fokuset på de groteske monumentene er dessuten en effektiv visuell understreking av regimekritikken.

Den subjektive fortellertonen gjør boken freidig og underholdende, men den er også irriterende. Delisle fremstår som en blasert turist, som etter den første nysgjerrigheten ikke er interessert i å forstå systemet som omgir ham eller de nordkoreanerne han tross alt møter. Mest nedlatende er han overfor tegnefilmkollegene. Den tekniske assistenten er en syngende tomsing, mens regissøren er helt uten snøring. «Important! When the father finds out the children are lost, he should not be smiling», skriver Delisle oppgitt i en av de mange scenerettelsene.

Tonen var mer sympatisk i Delisles forrige reiseskildring, Shenzhen (på fransk fra L’Association i 2000), fra en tilsvarende tegnefilmjobb i Kina. Kanskje har den voldsomme dyrkelsen av Kim Il-Sung og Kim Jong-Il gjort at Delisle har mistet respekten for vertskapet? Han skildrer denne kultusen grundig, fra obligatoriske pins med far eller sønn til bilder på alle rom og stormannsgale museum. Men han anstrenger seg aldri for å analysere hvorfor regimet består; hva som får åtte år gamle jenter til å spille trekkspill som maskiner eller tolken til å utbryte «what a great and generous man» (og mene det!) etter besøket i den evige presidents museum. I stedet konkluderer han oppgitt: «North Korea isn’t a reggae kind of country.»

Skolen The Children’s Palace samler Nord-Koreas mest begavede barn. De trekkspillende jentene er for Guy Delisle et skremmende symbol på det rigide regimet (illustrasjon fra Pyongyang, side 145).