Satrapis selvstendige stil

Tegneserieboken Persepolis er en av det siste tiårets største kunstneriske og kommersielle triumfer, og ble også utgitt på norsk for to år siden (se anmeldelse i LMD nr. 6 2005). Marjane Satrapi vakte oppsikt som den første iranske tegneserieskaperen utgitt i vesten, men Persepolis har også i seg selv enestående kvaliteter som selvbiografisk prosjekt. Det var grunn til å frykte dype sår i den svært personlige tonen og nesten minimalistiske tegnestilen når serien skulle filmatiseres med dollar fra Tilbake til fremtiden og Jurassic Park. Med Satrapi selv som medregissør er den premiereklare filmen tvert imot stilistisk sober og med en fin balanse mellom det personlige, eksotiske og allment relevante.

Satrapi påpeker i filmens engelske presseskriv at siden bokutgivelsen har Iran bare kommet enda mer i verdenssamfunnets søkelys. «Persepolis har blitt noe mer enn at jeg forteller min historie. Temaet er universelt, direkte og nødvendig,» mener hun. Filmen gir henne rett i det, og skildrer suverent hvordan det rigide regimet gjør befolkningens private atspredelser til kvasiskjulte undergrunnsfenomen.

Persepolis var som eneste tegnefilm nominert til Gullpalmen ved årets Cannes-festival. Filmen har premiere i Frankrike og Belgia mot slutten av juni, og skal deretter lanseres over hele verden. Det er også produsert en versjon med engelsk tale. Noen norsk premieredato er ennå ikke kjent.

Overraskende nok er heller ikke Satrapis medregissør Vincent «Winshluss» Paronnaud noen erfaren filmskaper. Han har laget to korte animasjonsfilmer, O’Boy, what nice legs (2004) og den prisbelønte Raging blues (2003), men er først og fremst tegneserieskaper kjent for sort humor og politisk ukorrekt satire med den dekadente figuren Monsieur Ferraille. Persepolis er dessuten den første helaftens filmen produsert av franske 2.4.7. Films. De amerikanske partnerne Kennedy/Marshall Company er atskillig mer garvet. Kathleen Kennedy har produsert Spielberg-filmer som E.T., Tilbake til fremtiden, Jurassic Park og München. Det sier mye om det kommersielle potensialet bransjen ser i Satrapis personlige beretning.

Persepolis gir et unikt innsyn i iransk samfunn, kultur, religion og sosiale liv, samtidig som Satrapi forteller en allmenngyldig historie om ei ung jente som forsøker å forstå verden rundt seg. Satrapi vokste opp i Teheran under Ayatollah Khomeinis islamske styre. Filmen skildrer også ungdomsårene på skole i Østerrike og hjemkomsten til Iran som voksen på nittitallet.

Satrapi skildrer seg selv som en veslevoksen og frimodig jente. Filmen starter under Den islamske revolusjonen i 1979, da hun var ni år gammel. Før revolusjonen gikk Satrapi på en konfesjonsløs fransk skole, og ble både vestlig orientert og politisk radikal. Samtidig som hun er en del av det miljøet hun vokser opp i og skildrer, betrakter hun det som en kritisk outsider.

Sekvensen fra skoleoppholdet i Østerrike er en nokså tradisjonell skildring av kulturkollisjoner, men likevel interessant fordi Satrapi her må kjempe mot å bli satt i bås med den fundamentalismen hun nettopp har dratt fra Iran for å unnslippe.

Filmen er, i likhet med tegneserien, fortalt rett frem uten kompliserende krumspring. Den selvsagte blandingen av alvor og humor gjør fortellingen frodig og engasjerende. Stikk i strid med filmbransjens 3d-iver, er tegningene diskrete og flate – endog i sort/hvitt. Bakgrunnene har fått mer detaljer og det er brukt enkelte gråtoner for å gi dybdefølelse. Figurene er imidlertid akkurat like enkelt karikert som i tegneserien. Elementene fungerer godt sammen. Det er sjelden å se en tegnefilm med et så selvstendig, og likevel tilgjengelig, stiluttrykk som Persepolis.
Se klipp fra Persepolis og bakgrunnstoff på filmens nettside www.myspace.com/persepolislefilm.

Persepolis anskueliggjør motsetningene mellom det offentlige og private livet i et religionsbasert totalitært samfunn, som når Satrapi og to venninner drister seg til et besøk på McDonald's-kloningen Mc-Rani (illustrasjon fra filmen, © 2.4.7. Films).