Barnas troskyldige toleranse

Guttene Azur og Asmar vokser opp sammen i 1700-tallets Frankrike, men filmens toleransetema har en moderne klangbunn. Blonde, blåøyde og kristne Azur er sønn av slottets adelsmann, mens mørke og muslimske Asmar er barnepikens sønn. De oppdras nesten som brødre. Azur sendes vekk på skole, og da han kommer tilbake har Asmar og moren reist. Oppsatt på å finne fe-prinsessen barnepiken fortalte guttene så mange historier om, drar han etter dem til Nord Afrika. Asmar er også oppslukt av den magiske prinsessen, og de to guttene blir rivaler i jakten på henne.








Slik åpner regissør Michel Ocelot sin nye filmfabel, Azur og Asmar. Etter fjorårets premiere i Cannes har denne fransk-italiensk-belgisk-spanske samproduksjonen nå i sommer og høst kommet på kino i en rekke europeiske land. Det gjør den dessverre ikke i Norge, ettersom Scanbox har bestemt seg for å lansere den direkte på DVD om et halvt års tid. Enn så lenge kan filmen ses på festivaler eller importerte DVD-utgivelser.

Produksjonsmessig er dette Ocelots mest ambisiøse film, med et budsjett rundt 80 millioner kroner og seks års produksjonsperiode. All animasjonen ble uvanlig nok produsert på ett sted, i Paris. Outsourcing til land i Øst-Europa og Asia er billigere og svært vanlig. Også Ocelot har produserte sine tidligere filmer parallelt i flere land. I et intervju gjengitt i filmens franske pressepakke medgir han at han tror oppsplittingen gikk utover kvaliteten. Ikke det at han mener fransk animasjon som sådan er overlegen andre land. Men fordi han ikke kunne styre produksjonen selv direkte når den ble spredt på flere steder.


KVALITETEN PÅ TEGNINGENE og animasjonen i Azur og Asmar har Ocelot i alle fall grunn til å være fornøyd med. Filmens digitale animasjon er som en vakkert illustrert barnebok som på forunderlig vis blir levende. Den ligner verken på den sjangerdominerende 3D-animasjonen eller de mer tradisjonelle karikaturtegningene Ocelot brukte i Kirikou-filmene. Ocelot og produksjonsdesigner Anne-Lise Lourdelet-Koehler dropper strektegninger helt. I stedet komponeres figurene av sterke fargeflater, mens miljøtegningene er langt mer detaljerte med stedstypiske bygninger og andre gjennomarbeidede bakgrunner. De to stilnivåene gir figurene en allmenngyldig kvalitet, samtidig har miljøet et umiskjennelig nordafrikansk preg.

Kulturelle konfrontasjoner og forsoning – filmens hovedtema – kommer også til uttrykk i filmens fortellermåte og -stil. Ocelot har hentet inspirasjon fra så ulike steder som berbernes klær og juveler, flamske malere som Van Eyck og mellomkrigstidens plakatkunstnere. Han har dessuten valgt å ikke tekste de sekvensene av filmen der figurene snakker arabisk. På den måten vil han vise møtet med en ny kultur fra førstepersonsperspektiv. Noen ganger blir vi som tilskuere, med hensikt, forvirret – men for det meste veksler språket i dialogene slik at meningen kommer fram. Et på mange måter dristig, men desto mer vellykket, fortellergrep.

Franske Ocelot, som delvis vokste opp i afrikanske Guinea, fikk verdensomspennende suksess med de to fabelfilmene om Kirikou, den lille afrikanske gutten som berger landsbyen sin. Azur og Asmar er også fortalt som et eventyr, men det er reelle og aktuelle problemer som ligger til grunn for dens moralske insistering på toleranse, respekt og vennskapets verdi. Formulert fra filmens barneståsted: hvorfor kan ikke kristne og muslimer bare være venner? Spørsmålet er like troskyldig som filmens svar er grunnleggende kulturkritikk: skillelinjer etter kultur, rase eller nasjonalitet er tillærte konstruksjoner. Ocelots fredsfabler er mentale motbilder.

© norske LMD

http://www.azuretasmar-lefilm.com/