Third Cinema

Den tilfangetatte araberen henger opp ned. Bundet opp etter føttene. Naken. Han forhøres av soldatene. Hodet heller til den ene siden, armene henger utstrakt. Og lyden er overdøvende – europeisk kristen orgelmusikk. Der araberen henger blant torturistene, ligner han Jesus på korset, opp ned. Det kristne lidelsesmotivet gjenkjennes i det sidevendte hodet …

Er vi i Irak, i Abu Ghraib? Nei, scenen stammer fra hva som nevnes som den beste politiske film noensinne -– Slaget om Alger (1965). Filmen ble vist under festivalen Film Fra Sør nylig i Oslo, samt på seminaret «Politisk film» (Norsk filmklubbforbund.)

Film Fra Sør er på 17. året en betydelig filmfestival. Arrangørenes beundringsverdige innsats sørget for 140 filmer, men med filmenes noe variable karakter kunne det kanskje vært færre. Likevel var de filmatiske høydepunktene tydelige – noe for enhver øst- og sørvestvendt smak. Festivalen åpnet med Slaget om den forbudte by, fra Tang-dynastiet (år 928) – det keiserlige Kina estetisk iscenesatt med enorme slagscener og tyrannisk kammerspill så det holdt. Filmen som nå går på kino, er Kinas mest påkostede så langt – en Hollywoodsk blockbuster. Festivalen startet med det storslagne, og avsluttet med den lokale «mor-gutt» Paris-filmen Flight of the Red Ballon, regissert av verdenskjente Hou Hsiao-hsien [se artikkel] – vi kunne i denne og andre filmer nærmest kjenne varmen fra stjernefotografen Mark Lee Ping-Bing, en fargene og lysets mester, også fysisk her han var på Oslo-besøk.

Verdensdelene passerte: Fra åpningens Gong Lis kinesisk-asiatiske ansikt, via afrikanske og latinamerikanske inntrykk, til sluttens Juliette Binoche sin fransk-europeiske pågåenhet.


FILM FRA SØR ER i selskap med mange i Norge som er opptatt av politisk film: Oslo dokumentarkino, Cinemateket, Bergen internasjonale filmfestival, Tromsø internasjonale filmfestival, Kosmorama i Trondheim, og nå i november også Oslo internasjonale filmfestival. Lenge etter det politiske 70-tallet, er det igjen stuerent å bry seg om politisk film og dokumentar. Men hva er så spesielt med filmsjangeren, og hvordan skiller vi mellom film og film?

For det første: Storfilmer som nevnte Slaget om den forbudte by tilhører de populære kjente kommersielle Hollywood-aktige storsatsningene – kalt «First Cinema». Dette er gjerne borgerlige dramaer, filmer man lever seg inn i. Populære filmer som appellerer til dine følelser og identifisering. En normativ film-offentlighet basert på rammen med nasjonen–familien–individet. For det andre: Den mer kritiske «Second Cinema» utfordrer derimot sanser og intellekt – her har vi kunstfilmen, auteurfilmen, estetisk utfordrende og filosofisk distanserte filmer [se intervju med Munch-regissør Peter Watkins side 11/13]. Dette er den franske bølgen, neorealismen, filmauteurenes ismer, filmeksperimentene – en Jean-Luc Godard og slike. Mang en film-fra-sørs estetiserte, eksotiske filmer hører i kategorien. Vær samtidig oppmerksom på at noen asiatiske regissører tilpasser seg vestlige auteur-sjangre – der den Andre gir avkall på sin egen historie, og lager film tilpasset Vestens blikk på Østen. Edvard Saids orientalisme på import …


MITT HOVEDTEMA HER er politisk film – «Third Cinema». Eksempelvis forannevnte Slaget om Alger – av samme Said omtalt som tidenes beste film om koloniopprør:

Den algeriske motstandskampen overfor den franske kolonimakten startet i 1954, og endte med selvstendigheterklæringen sommeren 1962. Filmen ble spilt inn kort etter frigjøringen, og baserte seg på et grundig historisk kildearbeid og utallelige intervjuer – selv om filmen gir noen historiske feil.1

Filmen er godt forankret i 60-tallets reportasjestil med håndholdt kamera og bruk av zoom. Og folk som hadde deltatt i frigjøringsbevegelsen (FLN) deltok faktisk som skuespillere. Filmen etterstrebet innholdsmessig en objektivitet – derfor ble begge stridende parter gitt rikelig oppmerksomhet, selv om sympatien klart lå hos de undertrykte. Den «objektive» distansen bærer således trekk av Second Cinema – og tiltrakk seg derfor også dette auteur-publikummet.

Filmens fortelling følger hovedpersonen, den lutfattige proletaren Ali [se bildet], tyven som blir stoppet av franske middelklasse-jyplinger, og utledd. Han slår ned en av dem, og havner så i fengsel atter en gang. Her våkner han til politisk kamp, da han ser en politisk fange henrettes i fengselsgårdens franske giljotine. Ute av fengsel blir han en av opprørets lederskikkelser. Det varer fra 1954–57, før disse ressurssvake opprørerne (FLN) til slutt møter sin død under overmakten – de utsendte franske veltrente og nådeløse elitesoldatene [se bildet].

Filmen har mange ganger vært brukt i undervisning av soldater, slik den følger avansert gjennomgår fransk anti-terror taktikk (ikke bare i Nord-Irland, men også nylig av Pentagon før Irak-invasjonen2). Dessverre vet både den tids franskmenn, mellomtidens britiske soldater og vår tids amerikaneske politikere at torturerer man lenge nok, så sprekker fangen til slutt: Om de nesten drukner deg, forbrenner huden din, eller gir deg nok voldsomme elektriske støt – slik vi ser i Slaget om Alger. Uten disse grufulle metodene, hadde nok ikke alle FLNs terrorceller til slutt blitt avslørt i 1957.

Den algeriske motstanden oppsto riktignok igjen i 1960 med omfattende massedemonstrasjoner, og franskmennene ga seg til slutt. Filmen ble lenge forbudt i Frankrike. Da den ble frigitt våget få å vise den, da enkelte kinoer ble bombet av høyreekstreme kretser. Men den ble og blir hyllet verden over – spesielt i motstandsgrupper (eks. Black Panther) og akademisk-intellektuelle miljøer (eks. Berkeley).


THIRD CINEMA ER fremdeles et politisk virkningsfullt middel. Denne filmsjangeren kan være et middel for å nærme selve historien som prosess, dens endringer, motsigelsesfullhet og konflikter. Jeg mener den er sterkest der filmen gir en viss bakgrunn i undertrykkelsenes økonomiske, kulturelle og politiske strukturer.

I Film Fra Sør og Oslo Dokumentakinos hovedfilm, John Pilgers War on Democracy var dette mangelfullt. Her vises en for ensidig framstilling av de fattige venezuelanerne og de amerikanske overgriperne. Dog er det interessant å bevitne en tidligere CIA-offiser erklære at selvfølgelig gjør USA hva som helst for å sikre sin egne interesser og nasjonale sikkerhet (dvs. rikdom), og hvordan han bagatelliserer antall drepte i Latin-Amerika. Men at Hugo Chavez skulle være så sympatisk? Vel. Det er jo kjent at også han betjener seg av sterke fiendebilder for å opprettholde sin egen popularitet – de som har hørt hans lange taler i Castro-stil vitner om dette.

Til forskjell fra «intellektuelle» Pilgers, var den viste filmen The Devil came on Horseback (2007) til den tidligere amerikanske soldaten Brian Steidle mer imponerende: En enkeltperson som har fått så nok av elendighet, at han bruker all sin tid på å dykke ned i den – for å fortelle verden om overgrepene: Dokumentarfilmen – i kraft av at han var militær observatør tok han tusenvis av bilder fra Sudan – avslører den bestialske volden i Darfur-provinsen (barnelik, etterlatte, gravide kvinnelik, kroppsdeler, nedbrente hus, … ). Det var tydelig hvor passivt resten av verden fremdeles forholdt seg til 200 000 drepte, selv om Steidle kom til orde på en rekke tv-kanaler, og møtte USAs utenriksminister Rice. Hvor mye folkemord tåler vi før vårt ressurssterke internasjonale samfunn griper inn? Steidle fløy i helikopter med sitt kamera, men skulle ønske han hadde maskingevær, da han under seg fulgte jeepene med morderne som kjørte ut av nedslaktede og brennende landsbyer. Saken er viktig, man føler Steidles fortvilte engasjement.

En annen Third Cinema-film vist var Slavery: A Global Investigation. Er du klar over at det i dag anslås at 27 millioner mennesker lever som slaver, under voldelig oppsikt og godt bortgjemt – dobbelt så mange som 400 år med det afrikanske slaveriet?

To andre filmer imponerende filmer: Ghost of City Soleil (Asger Leth, Haiti, 2006) og Sierra (Colombia, 2005) bruker observasjonell og intervjuende dokumentar, blant fattigstrøkenes væpnede bander (Begynte egentlig volden på Haiti da USA eksporterte sin subsidierte ris, med væpnet eskorte som gjerne skjøt ned protesterende bønder? Vi følger unge menn som dør tidlig, av hverandres eller militærets kuler. Akkurat som Algers Ali, levde de ikke lenge.

Elendigheten dokumenteres og dokumenteres på film: Kongo – her voldtar de paramilitære kvinnene til fienden. Nigeria – syvåringer kidnappes som barnesoldater. Kina – prisen på et jentebarn er et par tusen kroner.


THIRD CINEMA HAR som mål å utstyre folk med erkjennelse og følelsesmessig engasjement nok til å endre sosial ulikhet. Argentinerne Fernando Solanas og Octavio Getino beskrev i sitt kjente essay Towards a Third Cinema3 (1969) at de oppfattet seg som middelklasseintellektuelle «fanget opp i motstandsbevegelser influert av arbeiderklassens politiske og kulturelle tradisjoner.» Third Cinema er mer enn teori. Her involverer intellektuelle filmskapere seg i konkret politisk kamp – noen ganger med livet og friheten som innsats. Intellektuelle ofte med en bevissthet om egen klassebakgrunn.

Men tror vi at middelklassen – slik den i dag dominerer stillingene i media, utdannelse, politikk, administrasjon og kulturindustri – virkelig vil sidestille seg med de mer folkelige lagene? I filmene Cocalero (Bolivia, 2007) om Evo Morales, og nevnte War on Democracy om Hugo Chavez, er det nok av eksempler på det motsatte: Her allierer middelklassen seg med eliten, selv om presidentene er på det fattige folkets side. De som har sett filmen The Battle of Chile (1975-78) kan også spørre seg hvorfor ikke sosialisten Salvador Allende bevæpnet sitt folk, noe folket gjentagne ganger ba om for å forsvare seg – da folk merket de bevæpnede undertrykkernes komme. Nei, her var presidenten for servil overfor den borgerlige eliten. Deretter ble 3000 drept og 27 000 såret (deriblant av tortur).


HJELPER FILMEN? Third Cinema er som Paul Willemen påpeker i The Third Cinema Question4 ikke nødvendigvis laget av eller for folket, men heller av de spesielt sosialistisk orienterte intellektuelle filmskaperne – som både av politiske og kunstneriske grunner arbeider med klassekamp. Her bidrar den politiske filmen med å engasjere, skape refleksjon og avdekke – «discover» som Mike Wayne påpeker.5

Til forskjell fra First Cinemas mer populistiske underholdningsfilm som undervurderer sitt publikum når det gjelder å vise de mer komplekse samfunnsforholdene. Og til forskjell fra Second Cinemas mer estetiske auteurfilm med en distanse som sjelden når fram til de berørte.
Muligheten ligger altså i Third Cinema: Men den mer intellektuelle filmskaperen må være klar over sin begrensede bakgrunn: «elitistisk» kulturell oppvekst; begge ben i akademisk diskurs; vant med arbeidsdeling og spesialisering; kategorisering av skillet mellom politikk, kunst og økonomi; vanen med gode materielle vilkår og kulturell status. Det er vanskelig å forlate egne klassefordeler, for som Walter Benjamin [se også side 19] påpekte, din egen klasse gir ikke så lett slipp på deg …

Regissøren er også nedsunket i komplekse samfunnsstrukturer, som er vanskelig å overskue. Derfor begrenser ofte regissøren seg til å framvise elendigheten – slik vi så flere av på Film Fra Sør og Oslo Dokumentarkino.

Og vil publikum reagere? Om dokumentarfilm har Second Cinema-regissør Alain Resnais uttalt at «handlingen da så til de grader er overført til publikum, som da etter en time føler at det har gjort alt som det hadde å gjøre og at det endelig kan tenke på noe annet. Jeg er således litt mistroisk til denne filmsjangeren.»6

Det er ikke lett å være idealist. Folk som driver med Third Cinema har heller ikke den beste økonomi. Det kreves likevel «solide teoretiske kriterier», som Tomás Gutiérrez Aleas påpeker,7 for at regissøren skal kunne formidle et komplekst miljø.

Filmen må nå et ressurssterkt publikum, og følge dem ut av salen. Slik at den bidrar til at de velhavende forandrer seg selv og verdens undertrykkende omgivelser. I en verden der en drøy milliard sulter, og nesten like mange lider av overvekt, er det god nok grunn til å engasjere seg. Om du ikke er Algers Ali, kan i det minste filmen klare å reise spørsmålet «Hva skal vi gjøre?»

© norske LMD

Fotnoter:
1 Eksempelvis påpeker Mike Wayne i Political Film, The Dialectics of Third Cinema (2001), at kommentaren fra generalen om at de tross alt hadde levd i fred med algerierne i 130 år, er feil. Franskmennene møtte kontinuerlig motstand mot sin utbytting av Algerie. Og de massakrerte f.eks. 45 000 algeriere i 1945 i Setif, som forsøkte et opprør rett etter frigjøringen i annen verdenskrig. Man trodde at franskmennene var for frigjøring ? (kilde F. Fanon, The Wretched of the Earth, 1990)

2 Se engelsk Wikipedia.

3 F. Solanas og O. Gettino, «Towards a Third Cinema: Notes and Experiences for the Development of a Cinema of Liberation in the Third World», i New Latin American Cinema, Theory, Practices, and Transcontiental Articulations, Volume One. (red.) M. T., Martin, Detroit: Wayne State University Press. Opprinnelig i det argentinske magasinet Tricontinental (1969).

4 I Questions of Third Cinema (reds) Pines og Willemen (London, BFI, 1989).

5 Se over, s 121.

6 Filmkunstnere om Film, s. 199, red. Arnstein Bjørkly, Oktober Forlag 1995.

7 Alea, The Viewer?s Dialectic, 1984, nr. 29.