Narkokrigen alle taper

«Krigen» mot narkohandelen i Mexico har vært fullstendig feilslått, så feilslått at president Felipe Calderón nå går inn for å legalisere visse stoffer. I 2006 ble hæren satt inn for å bekjempe kartellene uten at det har fått bukt med volden som følger i narkoens kjølvann, snarere tvert imot: Så langt i 2008 har 3800 blitt ofre for narkohandelens brutale forretningslogikk. Le Monde diplomatique har besøkt «narkodelstaten» Sinaloa, der det antas at 60 prosent av økonomien er knyttet til narkotika.

Juan og Paco kjører i full fart gjennom gatene i Culiacán, hovedstaden i Sinaloa, en delstat som ligger på den meksikanske stillehavskysten, vis-à-vis delstaten Baja California (Nedre California). Klokka er nesten 23, og uten å senke farten kjører de forbi en lokal politibil. Juan sitter bak rattet, mens Paco snakker i walkietalkien. Begge to retter på slipset. Det spraker i walkietalkien: «Paco, det er fire døde, de ligger ved kirken, det er en Chevrolet, rød. Vi avventer info fra dere.» Man skulle tro vi befant oss i en politibil. Langt derifra. De to kollegene er begravelsesagenter, med en litt spesiell nisje: På visittkortet deres står det «Spesialist på skuddvekslinger».

Jobben deres er ikke enkel. Det gjelder å komme til åstedet før andre begravelsesbyråer – minst seks andre byråer bare i Culiacán har «spesialisert seg» på skuddvekslinger. Og mellom politiavhørene må de etablere kontakt med de pårørende for å tilby sine tjenester. «Folk kaller oss ’gribber’ og beskylder oss for å streife rundt familiene mens liket fortsatt ligger på bakken,» sier Paco. «Men jobben vår er nyttig, og vi er ikke arbeidsledige.» Straks vi ankommer åstedet, setter de i gang med å få tak i familiemedlemmenes navn, nærme seg foreldrene midt i den gråtende folkemengden, og bidra til å ta hånd om likene. Denne kvelden er de fire drepte knapt 25 år gamle. De er blitt skutt i bilen sin. Drapsmennene har flyktet uten å etterlate seg spor. «Som alltid,» sier Juan, og fortsetter: «Dette er dagligdags i Culiacán. Med disse er det totalt 13 drepte bare i dag.» Kollegene deres er på plass i en annen bydel, der de tar seg av et annet «narkooppgjør,» som det omtales som i avisene dagen etter.

Narkooppgjør, er det virkelig det det dreier seg om? Kanskje, men ettersom sakene aldri blir oppklart, er det umulig å si det helt sikkert. Men Paco og Juan er ikke i tvil. De fire drepte i Chevroleten hadde garantert ikke rent mel i posen: «Vi ser det på klærne og bilene til familiene deres,» hvisker Paco og skuler til siden. «De har penger. Og hvordan skaffer man seg penger i et fattigstrøk i Culiacán?»
Culiacán er altså hovedstaden i delstaten Sinaloa, som i Mexico er kjent for å være det beryktede «arnestedet for narkotikasmugling», et sted der bakmennene alltid har kunnet berike seg i fred, der det selges langt flere Hummere enn resten av Mexico til sammen, der ekspertene mener at nær 60 prosent av økonomien er knyttet til narkotika.

Det er lett å se at narkotrafikken spiller en viktig rolle i denne byen. Man ser det først og fremst på kirkegårdene, spesielt den som kalles «Umaya-hagene». Det er et vakkert sted der det er like mange murere som døde. Her er nemlig gravene rene mausoleer i to etasjer, utstyrt med aircondition, telefon, kjøleskap og store sofaer. Et temmelig spesielt «blikkfang» som man ikke ser andre steder i Mexico.

HVIS DET FINNES noen egen «narkostil», som folk pleier å kalle det, så er det i Sinaloa den kommer tydeligst til uttrykk. En «narko» er først og fremst gjenkjennelig på grunn av bilen sin: Han foretrekker gedigne svarte pickuper, der bilstereoen spyr ut narcocorridos, sanger som ofte glorifiserer «de store gutta» – capoene. Musikerstrøket i Culiacán er også et spesielt sted: Her får gruppene mye høyere honorarer enn andre musikere i landet. Til gjengjeld må de spille på fester uten å stille noen spørsmål om oppdragsgiverens virkelige identitet. «Det er sant at vi tjener bra, men nå om dagen er det ikke tider for fest, og det finnes nesten ikke arbeid,» forklarer Conrado, manageren til en gruppe som spiller narcocorridos, og som uten skrupler kaller seg «Cartel de Sinaloa». «Alle holder en lav profil, du ser ikke lenger ’narkoer’ i svære pickuper, som før. Alle er redde for å bli drept.»

Som resten av landet er Culiacán i sorg nesten hver eneste natt på grunn av den pågående krigen innad i Sinaloa-kartellet. På toppen av dette kommer «krigen» mot narkohandelen, som president Felipe Calderón erklærte da han kom til makten i desember 2006. Den krigen som har krevd flest ofre i Culiacán, er den interne krigen mellom lederne i det største meksikanske kartellet. I mai 2008 ble sønnen til organisasjonens leder, «Chapo» Guzman, drept på parkeringsplassen til et av de mest eksklusive kjøpesentrene i Culiacán. Oppdragsgiverne var Beltràn-brødrene.

Ifølge meldingene som ble etterlatt på liket, var dette Beltràn-brødrenes hevn for arrestasjonen av Alfredo Beltràn Leyva, kalt «El Mochomo», som «Chapo» Guzman skal ha «gitt» til myndighetene. Etter denne episoden har daglige sammenstøt mellom de to fraksjonene i snitt krevd hundre menneskeliv i måneden, i denne lille delstaten med 2,6 millioner innbyggere.

Alle de involverte har vokst opp sammen, noen timers kjøring fra hovedstaden, i det berømte «gylne triangelet» i Mexico: De kalde fjellene på vestsiden av Sierra Madre som huser delstatene Sinaloa, Durango og Chihuahua.

På 1940-tallet oppdaget amerikanerne at disse fjellene hadde et perfekt klima for dyrking av opiumsvalmuer. USA hadde et stort behov for morfin til soldatene sine ved fronten, og Mexico var som alltid beredt til å tilfredsstille ønskene til sin store nabo i nord. Ingen ante da at denne dyrkingen, som raskt ble kombinert med dyrking av marihuanaplanter, skulle bli det største problemet i dagens Mexico. Eller at disse landsbyene, som bare er tilgjengelige med småfly eller etter flere timers kjøring på dårlige veier, skulle avle Mexicos største «capos».

Mens Culiacán hver dag lider under konsekvensene av splittelsene internt i kartellet, opplever den største kommunen i La Sierra, Badiraguato, ingen slike problemer. «Her sover vi godt om natten,» sier ordfører Martin Meza Ortiz, som medgir at «narkobaronene har tross alt fortsatt respekt for stedet de kommer fra. Og ’Chapos’ mor, en dypt katolsk kvinne, bor fortsatt på ranchen sin i Tuna.»
Rundt hundre meter fra militæranleggene arrangerer ordføreren et møte mellom utenlandske journalister og bønder som driver med det som kalles «illegal dyrking».

I et landskap som er til forveksling likt fjellene i Burmas gylne triangel, forteller Angel, som vil være anonym, hvordan livet til en bonde i La Sierra fortoner seg: Hæren ødelegger avlingene, bøndene dyrker på nytt, kjøperne kommer med trusler og betaler dårlig, naboen sitter i fengsel, og alle har frykter konstant for å miste alt. Når en journalist skyter inn at «narkobaronene har jo rykte på seg for å være sjenerøse overfor dere?» ler han høyt: «Sjenerøse, de? Aldri. Hver peso de låner oss, må betales tilbake, og det i rett tid.» Når journalistene insisterer («men de finansierer jo veier og elektrisitetsanlegg?»), blir han irritert: «Det der er bare tull. Hvis de betaler for en vei, så er det fordi den fører til ranchen deres. Det eneste de gir penger til, er Kirka, for å betale en feiring, men til oss, de fattige, gir de ingenting. Vi må jobbe for dem.»

En rask rundtur i landsbyene er nok for å få bekreftet at narkotrafikkantene på ingen måte gjør livet til bøndene noe lettere. Husene her er like skrøpelige som i Chiapas, veiene er av leire, og det finnes ingen utdanning etter barneskolen. Badiraguato er for øvrig blant de to hundre fattigste kommunene i landet.

LIVET I LA SIERRA er blitt enda vanskeligere etter at presidenten gjorde kampen mot narkotrafikken til jobb nr. 1. I februar konfiskerte hæren 227 småfly, som ble brukt til transport av både narkotika og passasjerer. Nå er det umulig å komme seg raskt til delstatshovedstaden ved akutt sykdom eller fødsler. Men de har det mye verre i landsbyer som ikke er så «heldige» å huse en av capoenes slektninger.
Det gjelder for eksempel den lille landsbyen El Pozo, som ligger en halvtimes kjøring fra Culiacán. Ifølge vitner har nesten 50 bevæpnete menn to ganger kommet til landsbyen for å utføre sitt dystre oppdrag, først 21. mars (fire drepte) og så 25. juni (fem drepte). Totalt ni døde, to av dem barn. Hvorfor? Ingen vet. Verken politiet, rettsvesenet eller de forsvarsløse innbyggerne, som måtte flykte. En uke etter den andre skyteepisoden ble hæren tilkalt, og organiserte evakuering av befolkningen. I en gate i landsbyen fylte soldatene noen sekker og kjeftet på kvinnene: «Skynd dere, vi gidder ikke å bli i timevis i dette hølet.»

Ordføreren, don Manuel, teller de tomme husene. Nå er det 70, siden de første drapene. De som blir igjen, har ingen steder å dra eller ingen penger å reise for. «Hvem vil kjøpe hus her etter alt som har skjedd?» Don Manuel vil bli værende sammen med kona si, men i likhet med de andre har han sendt de to døtrene sine til Culiacán. Han innrømmer at han bare våger seg ut av huset for å stelle dyra, i all hast. Noen gater bortenfor har en mann barrikadert huset sitt så godt han kan. Han forsikrer oss om at han ikke har gjort noe galt, at han ikke har noe med narkotikavirksomheten å gjøre. «Men de som er døde, hadde heller ikke noe med det der å gjøre. Vi er alle redde for at drapsmennene skal komme tilbake.» Piggtråden han har spikret opp, ser ynkelig ut i forhold til volden denne lille landsbyen er blitt utsatt for. Etter de to angrepene fant politiet mellom fire og fem hundre kuler i området.

Ismael Bojórquez, sjefredaktør i den lokale ukeavisa Rio Doce, er den eneste som virkelig prøver å finne ut hva som har skjedd. Men når han reiser til landsbyen for å gjøre undersøkelser, blir han ikke særlig mye klokere. Ifølge vitner er drapsmennene ute etter en familie i landsbyen som har en mye mer luksuriøs bolig enn de andre innbyggerne. Men ingen har sett denne familien på lang tid.

I ren ergrelse skal drapsmennene i stedet ha gått til angrep på de første og beste som har kommet i deres vei. «Derfor ble de to guttungene drept, og derfor denne frykten som man kan lese i alles ansikt,» forteller Bojórquez. «Det finnes hundrevis av forlatte landsbyer som El Pozo i Sinaloa. Etter hvert som narkotrahandelen får fotfeste i området og problemene oppstår, og hæren følger etter med sin andel av urettferdighet og brutalitet, flykter folk. Dette fenomenet har bare økt de siste årene fordi ordensmakten er ute av stand til å beskytte dem.»

Likevel er hæren allestedsnærværende på landeveiene og gatene i delstatshovedstaden. Imponerende rekker av stridsvogner vekker ikke oppsikt lenger, men deres tilstedeværelse er blitt gjenstand for kritikk. «De tjener ikke til noe, de bare forverrer situasjonen,» hører man ofte. Ifølge Bojórquez er hæren i realiteten maktesløs overfor de omfattende problemene. «Det er sant at de aldri arresterer noen, det er sant at de alltid kommer for sent. Men problemet bunner i at presidenten har kjørt ut det tunge artilleriet uten å angripe verken økonomien eller politikken. Det er risikabelt med en økonomisk nedgang på en eller to prosent med dagens konjunkturer, spesielt med tanke på valget [parlamentsvalg] neste år. Og like vanskelig er det å angripe forbindelsene mellom ’narkoene’ og politikere. Her mottar alle skitne penger, alle politiske partier er innblandet.»

RIO DOCE ER DEN mest kritiske avisa i regionen, og har publisert flere undersøkelser som har vært brysomme både for «narkoene» og ordensmakten. Rio Doce avslørte for eksempel at det ikke var det føderale politiet som drepte fire forbrytere i juli, som det ble utbasunert i alle kanaler. De fire var allerede døde da politiet ankom, sannsynligvis drept av andre «narkoer».1 Denne patetiske episoden viser i hvor stor grad de føderale styrkene har behov for å forbedre omdømmet sitt i befolkningen.
Hele 87 politifolk er blitt drept i Culiacán hittil i år. Ordensmakten er et yndet mål når narkobaronene skal sende et budskap til myndighetene eller hevne seg etter en politiaksjon. Freidigheten deres overgår ofte ens villeste fantasier. Et av mange eksempler er drapet på en hel patrulje (seks døde) i nærheten av universitetet i juni. Noen sekunder før drapene skjedde, tok gjerningsmennene over politiradioen og annonserte: «De neste politisvina vi ser, kommer til å dø!» De holdt løftet sitt. En politibil med seks betjenter i ble overrasket da de stoppet på rødt lys, og fikk ikke tid til å løsne et eneste skudd.

Dagen etter uttalte innenriksminister i Sinaloa, Josefina de Jesús Garcia, at politifolkene var blitt drept på grunn av «overmot». Familiene deres trodde ikke sine egne ører. Tre av familiene avviser en offentlig hyllest til de døde. «Alle vet at ’narkoene’ er mye bedre utrustet enn politiet. Drapene har ingenting med overmot å gjøre, det handler om at politiet har altfor få midler til rådighet,» sier en opprørt Vicente Amaral, faren til Ivan Amaral, en av de drepte politimennene. Patruljen kjørte riktignok rundt alene, uten mulighet for forsterkninger, og ingen av politifolkene hadde på seg skuddsikker vest. Men mangelen på midler handler først og fremst om våpen: Alle i Mexico vet at «narkoene» bevæpner seg i USA, og at regjeringen, uansett hvor mye den anstrenger seg, er maktesløs over for dette problemet.
«USA har innrømmet at de er medskyldige i denne krigen. Det er et skritt i riktig retning, men det er naturligvis ikke nok,» sier Alejandro Diaz de Leon Carrasco, direktør for internasjonalt samarbeid i justisdepartementet. Erklæringene fra USA har foreløpig ikke resultert i konkret handling. «Narkoene» kan fritt benytte seg av USAs «hellige» frihet til å bevæpne seg. En frihet som ikke finnes på meksikansk side. «Vi vet – i likhet med den amerikanske regjeringen – at narkohandlerne kjøper våpen på de hundre tusen våpenfabrikkene nord for grensen eller på de tre tusen våpenmessene (gunshows) som arrangeres hvert år i Texas, Arizona og California,» tilføyer embetsmannen. «Du trenger bare å ha et innbyggerbevis for å kunne kjøpe en, ti eller tjuefem automatgevær av typen AK-47. Det finnes ingen kjøpebegrensninger, og ingen kontroll med hvor våpnene havner.»

Ifølge tall fra det meksikanske justisdepartementet kommer 90 prosent av våpnene som beslaglegges hos «narkoene», fra Mexicos store nabo i nord. Og tallene øker i et rasende tempo: Mellom 2002 og 2006 beslagla man i gjennomsnitt 2500 tunge våpen og 450 000 runder ammunisjon i året. Fra januar til september 2008 oppgir hæren å ha beslaglagt 9642 tunge våpen og 1,2 millioner runder ammunisjon.2 Og hæren medgir at økningen ikke bare skyldes en mer iherdig innsats fra myndighetenes side, men at narkotrafikantene faktisk bruker betydelig mer penger på våpen. Kampen om territorier krever utstyr.

«Det verste med narkohandelen er at narkopengene hvitvaskes av den amerikanske våpenindustrien. Narkotikaen og våpnene følger nøyaktig samme rute.» En så direkte tale kan nok komme overraskende. Hittil har nemlig den meksikanske regjeringen aldri gått så langt offentlig. Men amerikanernes manglende vilje til samarbeid på dette området, får tungebåndene til å løsne. Selv den svært konservative president Calderón har uttalt følgende: «Det er nå en prioritert oppgave å bremse smuglingen av tusenvis av våpen fra USA og inn i Mexico. Disse våpnene bidrar sterkt til å øke volden og er ansvarlig for at flere titalls meksikanske politifolk og soldater blir drept hvert år.»3

VÅPEN OG NARKOTIKA henger nøye sammen, spesielt langs den 3000 kilometer lange grensen som mange steder består av ørken. Men til tross for hva mange tror, er det ikke ørkenen «narkoene» først og fremst bruker når de skal forsyne det amerikanske markedet med dop. De foretrekker urbane strøk. I Mexicali, hovedstaden i Baja California, ligger grensen noen hundre meter fra sentrum av byen. Et flere meter høyt metallstengsel skiller de to landene og de to byene Mexicali og Calexico i California fra hverandre. En hindring som skal avverge narkosmugling, og ulovlig innvandring.
I flere år har politifolk på begge sider av grensen oppdaget, ofte helt tilfeldig, det som i dag kalles «narkotunneler». De bygger på et enkelt prinsipp som er vanskelig å gjennomskue: Mellom et hus eller et lager på meksikansk side, og en annen bolig eller bygning på amerikansk side går det en ofte flere hundre meter lang tunnel som gjør enhver grensemur overflødig. Noen ganger har «narkoene» ikke engang tatt seg bryet med å grave ut tunnelen, de har rett og slett brukt kloakksystemet, som i grensebyen Nogales i delstaten Sonora.

I Mexicali leder Alfredo Arenas politienheten som samarbeider med USA. Takket være informasjonsutveksling med sine amerikanske kolleger har han oppdage flere tunneler. Hver dag patruljerer han boligområder langs muren. Langs en strekning på over ti kilometer forsøker politiet å kartlegge all uvanlig aktivitet. «Alle hus er selvfølgelig ikke mistenkelige. Det er for øvrig flere tusen boliger her, og vi har ikke rett til å gå inn i dem.»

Den siste tunnelen som ble oppdaget i 2008, var 120 meter lang og lå fire meter under bakken. Den hadde luftesystem og belysning, men ble likevel betraktet som mindre sofistikert enn de som tidligere er avdekket av Drug Enforcement Administration (DEA), USAs antinarkotikamyndigheter. Siden 1990 har man funnet 37 slike tunneler på grensen, spesielt i California og Arizona. Den lengste (441 meter) lå bare noen hundre meter fra den internasjonale flyplassen i Tijuana. «Kostnadene ved å bygge en tunnel varierer, avhengig av lengden, mellom en og fem millioner dollar,» forklarer Arenas. «Man anslår at narkobaronene får tilbake i snitt ti ganger så mye som de betaler for å bygge tunnelene, og vi vet helt sikkert at narkotikasmuglingen i seg selv ikke gir god nok lønnsomhet. Smugling av menneskesmugling teller også. Og ikke minst, våpensmugling.»

Som mange politifolk liker han ikke å komme inn på temaet korrupsjon i egne rekker. For ifølge den meksikanske regjeringen foregår smuglingen av narkotika og våpen også helt åpenlyst, med ordensmaktens viten og vilje. Både lokalt politi og tollvesen er innblandet.4 Arenas benekter ikke dette, men blir irritert når bare en side av problemet trekkes fram: «Man tror alltid at det bare er meksikanske politifolk som er korrupte. Selvfølgelig er det ikke så enkelt. Mange av mine amerikanske kolleger er blitt arrestert for å ha mottatt penger fra ’narkoene’. Det koster bare mye mer å kjøpe noen på amerikansk side, ti ganger mer. Et annet poeng er at man må ha kontakter på begge sider for å få narkotika eller våpen over grensen på denne måten.»

Hva så med Merida-initiativet, der den amerikanske regjeringen gir 500 millioner dollar fordelt over tre år til Mexico og 50 millioner dollar til Mellom-Amerika – som et bidrag til kampen mot narkotikasmugling? Et av formålene med Merida-initiativet er å bedre utdanningen og bevæpningen av politiet, men initiativet har fått lunken respons fra de berørte: «Nok en gang nekter USA å se på hva som skjer hos dem,» sier Arenas. «Før de kommer for å utdanne oss, bør de redusere narkotikaforbruket sitt!» USA er verdens største konsument av narkotika, men bruker tre ganger mer på fengsling av brukere/smuglere enn de bruker på forebygging.5

Oversatt av G.E.