Hva skal vi med NATO?

Nicolas Sarkozy ønsket at hans presidentperiode skulle markere et brudd med «en fransk samfunnsmodell», en samfunnsmodell som har kviknet til igjen etter at finanskapitalismen i amerikansk stil har spilt fallitt. Har han dermed bestemt seg for å få slutt på en annen fransk tradisjon, den som handler om nasjonal uavhengighet? Selv om han aldri nevnte et slikt «brudd» i løpet av valgkampen, har han etterpå har lagt til rette for at Frankrike igjen kan ta del i den integrerte militære kommandostrukturen til Den nordatlantiske traktat-organisasjonen (NATO), for slik å styrke det europeiske forsvaret. Slik har Sarkozy likevel bekjentgjort at beslutningen til general de Gaulle (president 1959–1969) er død.

FOR 43 ÅR SIDEN forlot den franske presidenten NATOs integrerte kommandostruktur, i en tid da Sovjetunionen holdt mange av landene i Europa under pisken. Dermed kan man spørre seg om hvilke grunner, eller hvilke kriger, som gjør Frankrike burde gå tilbake på dette i dag, når Warszawa-pakten ikke lenger eksisterer og mange av de gamle medlemslandene (eksempelvis Polen, Ungarn, Romania) har sluttet seg til EU og Atlanterhavsalliansen.

Dreier det seg om å skaffe 800 franske offiserer arbeid i Norfolk, Virginia, i NATOs hovedkvarter? Om å tekkes våpenprodusentene, Sarkozys venner, som regner med å kunne selge mer militærutstyr hvis Frankrike igjen trer inn i rekkene? Om å overbevise amerikanerne om at, når Frankrike har sluttet å holde seg for seg selv, så kan de gi Sarkozy en rolle som mellommann i deres innflytelseskrets? Mer sannsynlig er det at Sarkozy håper å dra fordel av den sympatien som USAs nye president vekker, for å ta kverken på et utilgivelig fransk unntak. Det som gjorde at Frankrike, ved Irak-krigens utbrudd, reiste seg mot alle Dr. Strangelove’ene i «sivilisasjonenes sammenstøt» – til stor ergrelse for mange av dagens Sarkozy-tilhengere, som utenriksministeren hans, Bernard Kouchner.

De fleste medlemslandene i FN er verken med i NATO eller EU. Seks av EU-landene er heller ikke med i NATO (Østerrike, Kypros, Finland, Irland, Malta og Sverige). Likevel går det i retning av at de tre strukturene blandes sammen. En slik sammen-blanding har til hensikt å utvide det geografiske virkeområdet til den militære organisasjonen og gi den «stabiliseringsoppdrag» som går langt utover dens evner og myndighetsområde.

Ved å vise til at kloden forvandles til «en jord uten grenser», krevde et knapt flertall blant representantene i Europaparlamentet (293 mot 283 stemmer) den 19. februar at på «områder som internasjonal terrorisme, […] organisert kriminalitet, cyber-trusler, miljøødeleggelser, natur- og andre katastrofer» må det knyttes et «enda tettere partnerskap» mellom EU og NATO.¹ Med en elegant metafor presiserer begrunnelsen for forslaget at «uten en militær dimensjon blir EU bare en hund som bjeffer, men ikke biter».

I sin iver etter å ikke spare oss for ett eneste kunstgrep, underbygger parlamentsmedlemmene forslaget sitt med en påminnelse om «de mørke kapitlene i vår historie», om Hitler, om München, og de glemmer heller ikke å legge til noen verselinjer av «Elie Wiesel, Holocaust-overlevende». «Ville ikke også vi like at noen kom oss til unnsetning når vi gråt,» spør de innstendig. Men å tørke de siviles tårer har aldri vært det amerikanske offiserer har vært flinkest til. Ikke under krigen i Kosovo og heller ikke under krigen i Irak, som begge medførte brudd på FN-charteret. Men slik representantene i Europaparlamentet ser det, begikk mange av FNs medlemsland den feilen at de henviste til «doktrinen om alliansefrihet, som stammer fra den kalde krigen, [noe som] svekker alliansen av demokratier».

VI SKJØNNER: «Europas framtidige kollektive forsvar», som den franske statslederen har sluttet seg til, skal utelukkende organiseres innenfor rammen av Atlanterhavsalliansen. Ettersom den kommer til å blande sivile og militære oppdrag, vil den ikke nøle med å stille opp langt unna det gamle «jernteppet», like til Pakistans grenseområder. Selv i Sarkozys parti bekymrer de to tidligere statsministrene Alain Juppé (1995–1997) og Dominique Villepin (2005–2007) seg for en slik orientering. Og det viser jo hvilket farlig vendepunkt dette innevarsler.

Oversatt av K. E. V.