Det var en helt vanlig kveld. Tirsdag 7. april sendte de franske tv-kanalene reality-programmer, mens tysk-franske Arte var opptatt med sin favorittsyssel – å jakte på den russiske trusselen – med en dokumentar med den nøkterne tittelen «Europa i hendene på Putin?».
Men denne dagen var på ingen måte vanlig. Noen timer tidligere hadde Donald Trump postet en usedvanlig voldelig advarsel på sosiale medier: «En hel sivilisasjon vil dø i kveld, for aldri mer å gjenoppstå.» Sivilisasjonen han siktet til, var Iran og landets 90 millioner innbyggere. Han satte også en tidsfrist for det varslede folkemordet: klokka 20.00 lokal tid i Washington D.C., altså i beste sendetid.
Ord kan være kriminelle. I Nürnberg i 1946 ble naziforleggeren og propagandisten Julius Streicher – som selv ikke hadde utført eller beordret massakrer – dømt for forbrytelser mot menneskeheten fordi han hadde oppfordret til jødeutryddelsen. Siden 1948 har Folkemordkonvensjonen forbudt «direkte og offentlig oppfordring til å begå folkemord». Og den internasjonale humanitærretten forbyr «voldshandlinger eller trusler om vold som har som hovedhensikt å spre terror blant sivilbefolkningen». Som filosofen Mathias Risse skriver, er dette prinsippet «en av de fundamentale framskrittene i etterkrigstidens rettsorden. Det bygget på erkjennelsen av at retorikk om sivilisatorisk ødeleggelse ikke bare er et symptom på grusomhet, men et av dens redskaper.»1Mathias Risse, «’A whole civilization will die tonight’: The day the American president threatened genocide», Harvard Kennedy School, 8. april 2026.
De europeiske lederne tar ord på alvor, når det passer dem. For femten år siden viste de til truslene fra Muammar Gaddafi og sønnen hans om å «renske Libya hus for hus» og la det renne «elver av blod», for å legitimere en militær intervensjon i landet. Da Trump truet med folkemord, den alvorligste forbrytelsen i folkeretten, var de påfallende stille. Mens Kina oppfordret til «de-eskalering», sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og EUs utenrikssjef Kaja Kallas ikke ett ord.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Trumps oppførsel «er en kilde til stor uforutsigbarhet og usikkerhet som trenger seg inn i hverdagen vår», kommenterte Frankrikes utenriksminister Jean-Noël Barrot. USAs tidligere president Barack Obama viet sin eneste Twitter-melding denne dagen til et universitetslag i basket. Ingen krevde sanksjoner eller stilte Trump til veggs. Ingen så noen grunn til å påpeke at han faktisk truet med folkemord. Fra morgen til kveld 7. april spekulerte kommentatorene: Vil han gjøre det? Er dette en forhandlingsstrategi? Og på europeiske nyhetskanaler rullet tekstbannerne nederst på skjermen: «Klokka 02.00 i natt utløper ultimatumet. Vil Trump ødelegge Iran? Følg med direkte hos oss.»
Dagens mange kriser (miljø, helse, økonomi og energi) og konflikter, folkemordet som likegyldige regjeringer har latt Israel begå i Gaza, og den stadig mer hektiske strømmen av dramatiske nyheter har gjort oss vant med det verste og innprentet en følelse av avmakt. Denne dagen kunne kanskje bli Irans siste, men for oss andre ville sola stå opp neste morgen. Så hvorfor bry seg?
Denne gangen gjorde Trump ikke alvor av trusselen, men mangelen på motstand ga virkning til ordene hans. De flyttet grensene for hva som kan sies, og har allerede begynt å flytte grensene for hva som kan gjøres.
Oversatt av redaksjonen
- 1Mathias Risse, «’A whole civilization will die tonight’: The day the American president threatened genocide», Harvard Kennedy School, 8. april 2026.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
