Å nasjonalisere bankene

Ondet som gnager finanssektoren fortærer nå den verdensøkonomien som den har suget sin næring fra. Når én bank faller, blir den kjøpt av en annen, som dermed sikrer seg redning fra staten, fordi den blir «to big to fail» («for stor til å gå konkurs»). Nesten overalt må skattebetalerne, i all hast og med kniven på strupen, ut med milliarder av kroner for å trygge de største finansinstitusjonene. Men ingen vet hvor mye «giftig aktiva» som fortsatt finnes i systemet, eller hvor mye det vil koste å kjøpe opp den økende mengden av havarerte fordringer.

FØR SÅ DET UT til å være enkelt å drive bank. Man holdt seg til den amerikanske «3-6-3-regelen»: Låne til 3 prosent, låne ut til 6 prosent og dra for å spille golf klokken 3. Å mestre en slik øvelse krevde ikke et matematikerkorps utstyrt med økonometriske modeller. Men så kom 1980-årene og det store vendepunktet. «Diversifiseringen» trengte seg på, «å ta risiko» og «åpning» også. En amerikansk lov fra 1933 forbød bankene å investere på børsen. Den slags avleggs arvegods fra New Deal ble avskaffet i jubelen over den nye økonomien. Modernitet forplikter, bankene er ikke lenger avhengige av å ha småsparernes tillit.¹

Uten å nøle investerte de i nye produkter – «derivater» av produkter satt sammen av fordringer som de selv en dag hadde forvandlet til «verdipapirer». Og bankfolkene forsto selv knapt hva det dreide seg om (en håndbok på 150 sider kunne noen ganger være nødvendig for en slik øvelse), samtidig som de nøt godt av de innbringende nyskapningene. Å låne ut stadig mer, i det ugjennomsiktige og med stadig mindre egenkapital, det kan kalles å ta risiko. Men man levde i boblenes tid, ubegrenset vekst, finanspyramider, enorme lønninger, alt oppmuntret til å ta enda mer risiko.² På slutten av 2007 lånte bankene ut opptil tretti ganger det beløpet de hadde i hvelvene sine. Denne linedansen ble beskyttet av forsikringsselskaper som American International Group (AIG).

Men en dag, det vil si i går, røk linen. Noen av bankenes låntakere var ruinerte, de kunne ikke sette seg i mer gjeld, og sluttet å betale det de skyldte. Men bankene var sårbare: Det skulle ikke mer til enn at en ørliten del av lånene de hadde gitt ble misligholdt, så ville de også selv være konkurs. Og forsikringsselskapene med dem. Kollaps i boligmarkedet, fall i den økonomiske aktiviteten, sterk økning i arbeidsløsheten: Hvordan kan finansinstitusjonene nå forestille seg at de skal komme seg på fote igjen? Svaret er: staten – som ofte har overlatt styringen til små genier i transitt mellom to banker – pass opp for den slags.

DET ER PÅ TIDE at staten rett og slett overtar ledelsen for operasjonene. Uansett er redningen av finanssektoren ikke lenger avhengig av private aksjonærer – de kvikner bare til når en regjering varsler en ny pengeinnsprøytning. Det som var en kjettersk tanke i går (tross alt deregulerte de franske sosialistene finanssektoren), nemlig at løsningen er å nasjonalisere bankene, blir så opplagt – og kaoset som den skal hindre blir så truende – at selv republikanere i USA går inn for den. Til og med et så liberalistisk tidsskrift som The Economist har sluttet seg til den.³

Likevel ser det ut til at så snart bankene er fylt opp med skattebetalernes penger, må de gis tilbake til aksjonærene. Kort sagt: Man rydder opp, for så å gi leiligheten tilbake til dem som herpet den. Men hvorfor? Systemer med statseide banker ga, på en billig måte, støtet til flere tiår med vekst. Hvilket sammenlignbart regnskap har de private bankene egentlig å vise til?

Oversatt av K. E. V.

Fotnoter:
1

1 Se Ibrahim Warde, «Les assises du système bancaire détruites par la déréglementation» (Banksystemets fundament ødelagt av dereguleringen), franske Le Monde diplomatique, januar 1991.

2 I 2008 delte Goldman Sachs, Merril Lynch, Lehman Brothers og Bear Stearns ut 20 milliarder dollar i bonus til sine ansatte, samtidig som selskapene hadde tapt 26 milliarder dollar og ba staten om hjelp for å redde seg. I Goldman Sachs fikk hver ansatt i gjennomsnitt 326 000 dollar, lønn iberegnet (The Wall Street Journal, New York, 20-22. mars 2009).

3 Lederartikkelen «In knots over nationalisation», The Economist, 28. februar 2009.