Beijing-konsensusen

Seksti år etter Mao Zedongs erklæring fra 1. oktober 1949 siterte Hu Jintao sin fjerne forgjenger (både tidsmessig og ideologisk): «Kina står i dag oppreist takket være sosialismens framskritt».1

Gjenreisningen er forbløffende. Det er lenge siden Kina har latt seg ydmyke eller stykke opp av Europa eller Japan. Og enda bedre, deler av befolkningen opplever en velstandsøkning. Men at dette skulle ha noe med sosialisme å gjøre, er en annen sak. Det er så langt fra virkeligheten at man til og med kan si at den kinesiske veksten (9,6 prosent i 2008 og 8,7 prosent i 2009) delvis har erstattet det sviktende amerikanske lokomotivet. Slik bidro Kina til å stable på beina et kapitalistisk system som har opplevd sin verste krise siden 1929. Globaliseringen har blitt såret i Washington, men har frisknet til Shanghai.

I RØDERE TIDER handlet ordtaket «vinden fra øst vil feie vekk vinden fra vest» om noe helt annet enn at Kina skulle bli et av verdens største eksportland og et eldorado for de store kjøpesenterkjedene: Franske Carrefour har 156 sentere og britiske Tesco har 72. Den amerikanske giganten Wal-Mart hadde ikke vært like mektig uten den grove utbyttingen av kinesiske arbeidere som gjør at kjeden kan presse ned prisene (og konkurrentene).

Hvis verdensutviklingen skal måles etter slike forandringer, har vestlige businessmiljøer lite å frykte. Wall Street Journal fryder seg: «Kina er og blir et ekstremt attraktivt marked for vestlige selskaper som vil vokse. Alle vet at det er disse vekstmarkedene som vil hjelpe verden ut av krisa.» Metallarbeidernes fagforening i USA er betydelig mindre entusiastisk. Den har bedt Washington om å anmelde Kina for dumping.
Men det er ikke lenger mulig å redusere «den kinesiske modellen» til en eksportøkonomi drevet av billig arbeidskraft. Landet ønsker å styre sin utvikling i retning sitt indre marked og styrke båndene til andre økonomier i regionen. En handelssone på linje med Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) eller EU blir mer aktuelt. Den vil – slik regelen nesten alltid er – favorisere de mektigste sektorene i det dominerende landet. I år vil Kina antakelig gå forbi det langt mindre befolkede Japan og bli verdens nest største økonomi. Innen 2026 kan Kina til og med bli størst, ifølge den amerikanske banken Goldman Sachs.

HVA KOMMER KINA til å bruke makten til? Verken på G20-toppmøtet eller på klimatoppmøtet i København viste landet noen tegn til å ville tale de fattiges eller sør-landenes sak. Kinas utviklingsmodell forfører, men framfor alt dem som ønsker å forene økonomisk vekst, handelsliberalisme og stabilitet med makten til et halvt politisk, halvt industrielt oligarki.2 «Beijing-konsensusen» får stadig flere tilhengere blant vestlige sjefer.

Oversatt av G.E.