Bankveldet

10. mai 2010. Etter at markedene var blitt beroliget av en ny innsprøytning på 750 milliarder euro i spekulasjonens veldige gryte, ble aksjonærene i den franske banken Société Générale 23,89 prosent rikere. Samme dag kunne Frankrikes president Nicolas Sarkozy opplyse at på grunn av nødvendige budsjettinnstramminger ville den ekstraordinære stønaden på 150 euro til vanskeligstilte familier fjernes. For hver nye økonomiske krise styrkes mistanken om at den politiske ledelsen følger aksjonærenes ønsker. I tråd med demokratiets spilleregler, inviteres befolkningen med jevne mellomrom til å stemme på partier som «markedene» allerede har utpekt, etter hvor «uskadelige» de er.

Mistanker om embetsforsømmelse undergraver gradvis troverdigheten i henvisningene til allmennhetens interesser. Da Barack Obama refset Goldman Sachs for å rettferdiggjøre sine tiltak for å regulere finanssektoren, viste republikanerne omgående en reportasje som gjennomgår listen over donasjoner presidenten og hans politiske konkurrenter mottok fra Goldman Sachs foran presidentvalget i 2008: «Demokratene: 4,5 millioner dollar. Republikanerne: 1,5 millioner dollar. Politikere kritiserer finansindustrien, men tar villig imot millionene de får fra Wall Street.»

Da de konservative i Storbritannia motsatte seg innføring av faste minstepriser på alkohol under påskudd om å opprettholde fattige familiers kjøpekraft, svarte Labour at det snarere var snakk om å blidgjøre supermarkedeierne. Sistnevnte er imot et slikt tiltak siden nettopp prisen på alkohol har blitt brukt som lokkemiddel overfor ungdom som er overbegeistret over at øl er billigere enn vann. Da Sarkozy tok vekk reklamen i allmennkringkastingen, kunne enhver gjette hvilken fortjeneste det gir de kommersielle kanalene, styrt av nære venner som Vincent Bolloré og Martin Bouygues.


DET ER LANGE tradisjoner for denne typen mistanker. En rekke saker som burde bli skandaler, blir viftet bort med «det har jo bestandig vært sånn». Ganske visst utnyttet svigersønnen til den franske presidenten Jules Grévy i 1887 familieforbindelsen til å gjøre forretninger som dekoratør. I begynnelsen av forrige århundre dikterte Standard Oil sine ønsker til en rekke amerikanske guvernører. Og apropos storfinansens diktatur, så snakket man i Frankrike allerede i 1924 om «obligasjonsinnehavernes daglige folkeavstemning» – disse var nemlig kreditorene til statsgjelden den gang, og ble også gjerne kalt «pengemuren». Imidlertid ble det etterhvert innført lover som fastsatte regler for kapitalens rolle i det politiske liv. Også i USA – først i den «progressive perioden» (1880-1920) og siden etter Watergate-skandalen (1974), alltid etter politisk mobilisering. Og franske finansaktører ble satt under formynderskap like etter frigjøringen. Man ser altså at ja, det har «bestandig vært sånn», men det kunne vært annerledes.

Men det kunne også endre seg i motsatt retning. 30. januar 1976 opphevet USAs høyesterett flere sentrale forordninger som begrenset pengenes rolle i politikken (dom i saken Buckley mot Valeo). Hva var dommernes begrunnelse? «Ytringsfriheten kan ikke være avhengig av individets økonomiske evne til delta i den offentlige debatten.» Altså, regulering av pengebruken var undertrykkelse av ytringsfriheten … I januar i år ble denne dommen utvidet, nå kan selskaper bruke så mye de vil til å fremme (eller bekjempe) en kandidat. Andre steder er utglidningen i retning av bestikkelser og korrupsjon satt i system. Man ser disse trekkene hos tidligere sovjetiske partipamper forvandlet til industribaroner, kinesiske arbeidsgivere med sentrale stillinger i kommunistpartiet, europeiske regjeringssjefer, ministre og parlamentsmedlemmer som på amerikansk vis forbereder sin overgang til «privat sektor», et iransk presteskap og pakistanske militære beruset av illegale forretninger. Denne utviklingen har pågått i vel tjue år og påvirker det politiske liv jorda rundt.




VÅREN 1996. Mot slutten av sin første periode begynte Bill Clinton å forberede kampanjen for å bli gjenvalgt. Han trengte penger. Dette ga ham ideen om å gi de mest sjenerøse giverne anledning til å tilbringe en natt i Det hvite hus, for eksempel i «president Lincolns værelse». Å sove i samme rom som «den store frigjøreren» var ikke innenfor rekkevidde for de mindre bemidlede og sto kanskje ikke øverst på ønskelisten til de mest velbeslåtte, derfor auksjonerte Clinton også bort andre forlokkende tilbud – som å «drikke kaffe» med presidenten i Det hvite hus. Demokratenes potensielle bidragsytere ville gruppevis få treffe representanter for myndighetene som sto for reguleringen av deres bransjer. Clintons pressetalsmann Lanny Davis forklarte troskyldig at det dreide seg om «å gi medlemmene i de forskjellige utvalgene anledning til å bli bedre kjent med sakene de ulike bransjene var opptatt av».2 Ett av disse «kaffemøtene» kan ha kostet verdensøkonomien flere tusen milliarder dollar, flerdoblet delstatenes gjeld og forårsaket tap av flere titalls millioner arbeidsplasser.

13. mai 1996 var nemlig noen av de mest prominente bankdirektørene i USA invitert til en halvannen time lang mottakelse i Det hvite hus der du skulle treffe sentrale regjeringsmedlemmer. Ved Clintons side sto finansminister Robert Rubin og hans viseminister John Hawke som hadde ansvar for pengepolitikken, og Eugene Ludwig som hadde ansvaret for regulering av bankene. En mirakuløs tilfeldighet gjorde at også Marvin Rosen, demokratenes kasserer, var til stede under møtet. Ifølge Ludwigs talsmann «diskuterte bankdirektørene framtidig lovgivning, inkludert hvordan man kunne bryte ned barrierene mellom bankene og de andre finansinstitusjonene.»3

Klok av skade etter børskrakket i 1929 ble det innført et forbud for innskuddsbanker mot å utsette kundenes penger for uansvarlig risiko. Dermed ble staten nødt til å hjelpe disse institusjonene av frykt for at en eventuell fallitt skulle ruinere bankens mange kunder. Bestemmelsen ble undertegnet av president Franklin Roosevelt i 1933 og var fortsatt i kraft i 1996 (Glass Steagall-loven). Bankfolk var naturligvis imot loven. De ville jo gjerne høste fruktene av den mirakuløse «nye økonomien». Under «kaffemøtet» ble den amerikanske statslederen minnet om denne ergerlige regelen nettopp idet han var opptatt av å få bankene til å spytte penger inn i kampanjen for å bli gjenvalgt.

Noen uker etter dette møtet ble det sendt ut meldinger om at finansdepartementet ville oversende Kongressen en hel rekke lovforslag som skulle «revidere et 60 år gammelt bankregelverk, og gjøre bankene i stand til å gå inn i forsikring, og etablere seg som forretningsbanker og aksjebanker».4 Vi vet hvordan det gikk.

Opphevingen av Glass Steagall-loven ble undertegnet av Clinton i 1999. Tre år tidligere var han blitt gjenvalgt, delvis takket være en rikholdig kampanjekasse. Opphevingen utløste 2000-tallets spekulasjonskarusell (stadig mer sofistikerte finansprodukter, for eksempel de velkjente subprimelånene) og framskyndet det økonomiske krakket i september 2008.


«KAFFEMØTET» I 1996 (det ble holdt 103 slike møter på samme sted, i samme periode) understreket i hvilken grad finanskreftenes interesser var blitt utslagsgivende. Det var en Kongress med et republikansk flertall som skrinla Glass Steagall-loven, i tråd med partiets liberalistiske ideologi og ønskene til deres «mesener», da også de republikanske kongressmedlemmene ble tilgodesett av dollarstrømmen fra bankene.

Clinton-administrasjonen, med eller uten «kaffemøter», klarte heller ikke i lengden å motstå Wall Streets prioriteringer. Daværende finansminister Robert Rubin hadde for eksempel sittet i ledelsen i Goldman Sachs. Det hadde også Henry Paulson, mannen som styrte den amerikanske statskassen under krakket i september 2008. Etter å ha latt Bear Stearns og Merril Lynch (som begge var konkurrenter til Goldman Sachs) gå dukken, fikk Paulson berget American Insurance Group (AIG), et forsikringsselskap hvis fallitt ville ha fått store konsekvenser for selskapets største kreditor, ingen andre enn Goldman Sachs.

Hvordan kan en befolkning, som ikke hovedsakelig består av rikfolk, godta at de som er valgt til å representere dem i første rekke tilfredsstiller kravene til industriherrer, forretningsadvokater og bankdirektører? At politikken forsterker de økonomiske maktstrukturene i stedet for å underlegge dem demokratiske legitimitetskrav? Hvordan kan det ha seg at folkevalgte rikinger mener det er på sin plass å vise fram rikdommen? Hvordan kan de påstå at allmenninteressene krever at man først må tilfredsstille enkeltinteressene til en privilegert overklasse, fordi bare de har makt til å handle (investere) eller hindre (flagge ut), og at man derfor alltid må begeistre denne klassen («berolige markedene») eller vise moderasjon?

Disse spørsmålene fører tankene hen til situasjonen i Italia (se side 14–25). Her finner vi en av klodens rikeste menn, som ikke har sluttet seg til et parti i håp om å oppnå innflytelse. Han har simpelthen opprettet sitt eget, Forza Italia, for å kunne forsvare egne forretningsinteresser.

23. november 2009 trykket La Repubblica en liste over de 18 lovene som har begunstiget Silvio Berlusconis forretningsimperium siden 1994, og reddet ham fra fengsel. Costa Ricas justisminister Francisco Dall’Anase har allerede advart mot neste etappe. Hvor staten ikke bare vil være forekommende overfor bankene, men også føye seg for kriminelle. «Narkotikakartellene vil ta over politiske partier, finansiere valgkampanjer, og derigjennom få kontroll med den utøvende myndighet.»5

For hvilke konsekvenser fikk egentlig denne avsløringen (enda én!) for de italienske høyrepartiene i valgene? Ingen, hvis vi ser på de gode resultatene de oppnådde i regionalvalgene i mars i år. Det virker som om slapp offentlig moral gradvis har bedøvet en befolkning som har avfunnet seg med at politikken er korrupt. Hvorfor hisse seg opp over at de folkevalgte står på pinne for nye oligarker, eller klatrer til topps på lønnsstigen? «Fattige gir ikke penger til de politiske partiene,» bemerket John McCain da han var republikanernes presidentkandidat. Nå er han lobbyist for finansindustrien.


MÅNEDEN ETTER AT han forlot Det hvite hus tjente Bill Clinton like mye som han hadde gjort i hele sitt femtitre år lange liv. Goldman Sachs betalte ham 650 000 dollar for fire taler. En enslig tale holdt i Frankrike innbrakte ham 250 000, denne gang betalt av Citigroup. Det siste året i embetet oppga presidentparet en skattbar inntekt på 357 000 dollar. I perioden 2001–2007 tjente Clinton totalt 109 millioner dollar. Det er nå slik at stjernestatusen og nettverket man opparbeider seg i løpet av ens politiske karriere gir økonomisk uttelling særlig etter at denne karrieren er over. Direktørstillinger i det private næringsliv eller engasjement som rådgivere for banker blir et godt alternativ til det folkevalgte vervet man nettopp har avsluttet. Å delta i styre og stell kan altså gi gode utsikter.

Men fenomenet pantouflage (overgang fra politiske posisjoner til «politiske» stillinger i privat sektor) lar seg ikke bare forklare med ønsket om livslangt medlemskap i oligarkiet. Privat næringsliv, internasjonale finansinstitusjoner og NGO-er tilknyttet store selskaper har – i noen tilfeller i større grad enn staten – blitt en arena for makt og intellektuelt hegemoni.

I Frankrike har storfinansens prestisje samt ønsket om en gullkantet framtid lokket mange tidligere elever ved eliteskolene Ecole nationale d’administration (ENA), Ecole normale supérieure (ENS) og Ecole polytechnique bort fra deres egentlige oppgaver i offentlig tjeneste. Tidligere statsminister Alain Juppé (høyre), som er utdannet ved både ENA og ENS, innrømmet at han en tid følte seg fristet. «Vi var alle fascinert av dette, og – unnskyld meg – mediene også. Vi beundret disse golden boys! Unge menn som dro til London og satte seg foran en datamaskin og flyttet milliarder av dollar med noen museklikk, som tjente ufattelige beløp i måneden, vi var alle fullstendig fascinert! […] Jeg hadde ikke vært helt ærlig hvis jeg nektet for at selv jeg iblant sa til meg selv: Hvis jeg hadde gjort det, så hadde jeg kanskje vært i en helt annen situasjon i dag.»6

Tidligere handelsminister Yves Galland har derimot «absolutt ingen skrupler». I 2003 ble han administrerende direktør i Boeing France, en konkurrent til franske Airbus. Skrupler har heller ikke plaget Clara Gaymard, gift med tidligere finans- og industriminister Hervé Gaymard. Etter en tid som funksjonær i finansdepartementet, som «reisende ambassadør» med ansvar for internasjonale investeringer, ble hun utpekt til administrerende direktør i General Electric France.

Blant tidligere amerikanske senatorer blir omlag halvparten lobbyister, ofte for firmaer de inntil nylig fastsatte spillereglene for. Dette gjaldt også 283 tidligere medlemmer av Clinton-administrasjon og 310 tidligere medlemmer i Bush-administrasjonen. Den årlige omsetningen til lobbyvirksomheten i USA skal ligge et sted oppunder åtte milliarder dollar. Et enormt beløp, men det er jo en lukrativ aktivitet! For å ta et eksempel, så ble skatten på overskuddene Citigroup, JP Morgan Chase, Morgan Stanley og Merril Lynch oppnådde i utlandet i 2003 redusert fra 35 prosent til 5,25 prosent. Utgiftene til lobbyvirksomhet: 8 500 000 dollar. Skattebesparelse: 2 milliarder dollar. Hva ble denne ordningen kalt? «Lov om opprettelse av nye arbeidsplasser i USA»!7 Alain Minc, tidligere ENA-elev og rådgiver for Nicolas Sarkozy (ulønnet) og flere av de største franske arbeidsgiverne (innleid) sammenfatter det slik: «I det moderne samfunn kan man tjene allmenninteressene andre steder enn i staten, man kan også gjøre det i næringslivet.»8 Allmenninteressene ja, der har vi det igjen.


DENNE BEGEISTRINGEN for «næringslivet» (og ikke minst lønnsnivået) har også satt sitt preg på den franske venstresiden. I 2006 uttalte daværende partiformann i det franske sosialistpartiet, François Hollande: «Høyborgerskapet ble fornyet da venstresiden inntok regjeringskontorene i 1981. […] Statsapparatet forsynte kapitalen med nye ledere. […] Fra en bakgrunn i offentlig forvaltning framsto de nå som nyrike og henvendte seg til politikerne som hadde utpekt dem til deres overmenn.»9 Disse ble i sin tur fristet til å gå samme vei.

Dette ble heller ikke lenger ansett som så ille siden en stadig større del av befolkningen gjennom pensjonsfond, investeringsfond og andre spareprodukter har knyttet (noen ganger ufrivillig) sin skjebne til storfinansen. Dermed kan man forsvare bankene og børsen og samtidig forfekte at man er opptatt av den fattige enken eller lønnsmottakeren som har kjøpt aksjer som et tilskudd til inntekten eller for å sikre pensjonisttilværelsen. Under valgkampanjen i 2004 støttet tidligere president George W. Bush seg til denne «klassen av investorer». Wall Street Journal kommenterte det slik: «Jo mer velgerne er aksjeeiere, jo mer vil de støtte den liberale økonomipolitikken man forbinder med republikanerne. […] 58 prosent av det amerikanske folk investerer direkte eller indirekte i finansmarkedene, mot 44 prosent for seks år siden. I alle inntektsgrupper har de som investerer direkte større tilbøyelighet til å kalle seg republikanere enn de som ikke investerer.»10 Man forstår godt hvorfor Bush drømte om å privatisere pensjonssystemet.

«Regjeringssjefene har vært underlagt finanskreftene i to tiår, og ville ikke på eget initiativ kunne vende seg mot dem. Det ville først skje om de blir så utfordret av disse kreftene at det ikke lenger er til å holde ut.» Dette erklærte økonomen Frédéric Lordon for en måned siden.11 Rekkevidden av tiltakene som Tyskland, Frankrike, USA og G-20-landene vil iverksette for å hindre spekulasjon vil snart vise om det er liv i våre statsledere, som er lei av å bli behandlet som kapitalens lakeier. Vil den daglige ydmykelsen «markedene» utsetter statene for og folks frustrasjon over bankenes kyniske framferd vekke den lille rest av verdighet de har igjen?

Oversatt av M.B.






Fotnoter:
1 Se «Penger og makt», «Business og undertrykkelse» og «Soldater eller forretningsmenn?», i norske Le Monde diplomatique, henholdsvis januar 2009, februar 2010 og januar 2008.

2 Se «Guess Whos?s Coming for Coffee?», The Washington Post, Washington, 3. februar 1997.

3 Se note 2.

4 Se note 2.

5 Sitert i The London Review of Books, London, 25. februar 2010.

6 Radioprogrammet «Parlons Net», France Info, 27. mars 2009.

7 Dan Eggen, «Lobbying pays», The Washington Post, 12. april 2009.

8 Radiostasjonen France Inter, 14. april 2010.

9 François Hollande, Devoirs de vérité (Vi plikter å si sannheten), Stock, Paris, 2006.

10 Claudia Deane og Dan Balz, «?Investor Class? Gains Political Clout» The Wall Street Journal Europe, 28. october 2003.

11 «Les blogs du Diplo», 7. mai 2010, http://blog.mondediplo.net/2010-05-07-Crise-la-croisee-des-chemins