Maktens manglende erkjennelse av avmakt

Den enkleste forklaringen er ofte den mest sannsynlige, heter det etter William Ockham og hans barberblad. Det kan virke som 2000-tallets kriger og kriser er motivert av enkle drivkrefter.

For snart et år siden ble Ali Mohmed al-Megrahi utlevert fra Skottland til Libya. Megrahi ble i 2001 dømt til livstid av skotske dommere – i en særegen rettsprosess som fant sted på en amerikansk militærbase i Nederland – for å ha stått bak Lockerbie-bombingen i 1988, som drepte 270 mennesker. Begrunnelsen for utleveringen av Megrahi var dårlig helse. Tre leger undersøkte «terroristen» og kom fram til at han hadde mindre enn tre måneder igjen å leve. Like etter utleveringen inngår det britiske oljeselskapet BP en kontrakt verdt flere milliarder med Libya, og det viser seg at legene ble betalt av libyske myndigheter. Megrahi er fortsatt i live et år senere, og BP har innrømmet å ha «lobbyert» overfor den daværende britiske statsministeren Tony Blair. Viser dette enkelheten i den nyere historien?

Tony Blair sverget for et halvt år siden at hans motiv for å bli med på invasjonen av Irak i 2003, var hans hat mot terrorisme og tyrannen Saddam Hussein. Samtidig virker det som han ikke hadde mye imot å bytte en terrorist mot olje. For enkelte er dette det endelige «bevis på at olje og næringslivets makt er en større faktor i utenrikspolitikken enn den offentlige retorikken om motstand mot tyranni og terror».1

MAKTEN OPERERER ofte gjennom å fjerne folk fra det de er i stand til, men den atskiller dem også fra «det de ikke er i stand til», skriver den italienske filosofen Giorgio Agamben (se s. 30–31) i en av sine nyeste bøker, Nudità.2 «Det er på denne andre og mer obskure siden av makten det regimet som i dag ironisk nok kaller seg ’demokratisk’ foretrekker å handle. Den atskiller menneskene ikke bare fra det de er i stand til, men framfor alt fra det de ikke er i stand til. Atskilt fra sin avmakt, fratatt erfaringen av det det ikke kan, tror det moderne mennesket seg i stand til alt og gjentar jovialt ’ingen problem’ og sitt uansvarlige ’det kan la seg gjøre’ nettopp i det øyeblikket da det burde være bevisst på at det mer enn noensinne har blitt overlatt til krefter og prosesser det har mistet all kontroll over,» skriver Agamben.

Det kan virke som denne atskillelsen fra hva man ikke er i stand, er særlig utbredt på toppen av makthierarkiet. Troen på at man er i stand til alt, som har en tendens til å kjøre kreftene og prosessene ut av kontroll. Dermed mister den enkle forklaringen mye av sin kraft, ettersom den ignorerer tilfeldighetene og idiotiens evne til å skape kompleksitet.

Goldman Sachs fikk nylig en gigantbot på 550 millioner dollar for å ha villedet kundene sine. Villedningen gikk imidlertid ikke utelukkende gjennom å skjule opplysninger, det dreide seg i minst like stor grad om å overdrive transparensen, for å skjule djevelen i detaljene (se s. 15–17). Alle de kompliserte finansproduktene Wall Street hyret inn matematikere for å konstruere, ble fulgt med drøssevis av sider med informasjon og juridiske advarsler, som det på umulig vis ble forutsatt at alle skulle lese og forstå. Resultatet ble en verdensøkonomi som har glidd fullstendig ut av kontroll.

Om Blair lot seg styre av BP i Storbritannia, er det mye som tyder på at betydelige mengder makt har vært i hendene på Goldman Sachs i USA, men hvorvidt de har hatt kontroll på den er en annen ting. For en tredje faktor finnes også i USA som spiller på kompleksiteten. Som Alexis de Tocquevillle påpekte for halvannet århundre siden ligner «den engelske eller amerikanske lovens mann i en viss forstand på de egyptiske prestene – i likhet med dem er han enefortolker av en okkult vitenskap.» I likhet med finansfolkets glede over egne evner, gir de amerikanske juristenes manglende erkjennelse av egen begrensinger uventede utslag som for eksempel at politiet tilkalles for å arrestere grinete femåringer i barnehager (se s. 20).


BENEKTELSEN AV tilfeldigheter, manglende evner og maktens avmakt er det konstituerende elementet i enhver konspirasjonsteori, som en obskurantistisk overforenkling av den enkleste forklaringen. Den framstår som en forsvarsreaksjon mot kompleksitet av ukontrollerte tilfeldigheter, i stedet for en avsløring av hvordan «demokratiet» har havnet ute av kontroll, en politikk som griper aktivt tak i maktens avmakt.

© norske LMD