Høyresidens backlash

Er ikke Tea Party-bevegelsen et uttrykk for at høyresiden har havnet i samme bakevje som venstresiden har vært i de siste tiårene, at også den er i ferd med å kjøre seg fast i en nostalgi for en tid som aldri har eksistert?

«Det som må forklares er ikke kjensgjerningen at de sultne stjeler, eller at de utbyttede streiker, men hvorfor flertallet av de som sulter ikke stjeler, og at flertallet av de som utbyttes ikke streiker,» skrev Wilhelm Reich for snart åtti år siden. I Storbritannia har den nye konservative regjeringen vedtatt kutt i offentlige tjenester som får Margaret Thatcher til å virke sosialistisk anlagt. Det pasifiserende argumentet er at det er bedre å gjennomføre en kontrollert nedbygging av velferdsstaten enn å overlate dette til økonomiens (kapitalismens) spontane destruktivitet. Likevel er protestene små, sammenlignet med for eksempel de høyrepopulistiske demonstrasjonene mot Barack Obamas progressive forsøk på å sikre amerikanerne offentlig helsedekning.

«Så snart økonomien har hentet seg inn igjen …» har vært refrenget helt siden den økonomiske krisen begynte for over to år siden. Men så langt er det få lys i tunnelen for europeere flest, som pent må stå og se den ene offentlige tjenesten etter den andre reduseres og privatiseres. Finanssektoren som utløste krisen har derimot nytt godt av offentlige midler og lever i beste velgående uten alle de strenge reguleringene som ble lovet da krisen først brøt ut. Pengene strømmer til de rikeste, mens statskassene tømmes, og gir uunngåelig inntrykk av å være en velkoordinert sjokkstrategi, som George Monbiot skriver i The Guardian: For høyresiden er «dette ikke en finanskrise, men en etterlengtet mulighet.»1 Høyresiden er endelig i ferd med å få drømmene sine i oppfyllelse: et samfunn fullstendig overlatt til «markedskreftene».

Allerede tidlig i finanskrisens forløp var den offensive nyliberale høyresiden, her hjemme representert med Civita, rask med å legge skylden for krisen på for store statlige inngrep – hvis bare markedene fikk styre seg selv så vil alt ordne seg. Overraskelsesmomentet er ikke nød-vendigvis den kognitive dissonansen – eksemplifisert til det parodiske med den nye amerikanske høyresidens gjenoppliving av kommunismespø-kelset ut fra resonnementet at kapitalismen ikke kan ha skyld i de aktuelle problemene dermed må det være kommunismen som er på vei tilbake – men hva som vil skje med høyresiden når drømmene blir virkelighet. Er ikke Tea Party-bevegelsen et uttrykk for at høyresiden har havnet i samme bakevje som venstresiden har vært i de siste tiårene, at også den er i ferd med å kjøre seg fast i en nostalgi for en tid som aldri har eksis-tert og framtid som er forsvunnet?

Tea Party-bevegelsen er et nytt fenomen som ikke bør avfeies, tross dens mange komiske selvmotsigelser: bevare offentlige tjenester (Medicare), men ikke innføre nye (Obamacare), marsjere i flokk for og under motto hentet fra Ayn Rands ekstremindividualisme, osv. For å si det med Spinoza (se side 43–45) kan det virke som de «kjemper for sin underkastelse som om det var deres frelse». Eller med Walter Benn Michaels (se side 7–9) observasjon: «Mens vi alle er blitt vant med ideen om at fattige handler mot deres egne interesser, er det et relativt nytt fenomen at rikinger går ut i gatene for å demonstrere mot politikken som har gjort dem rike.»

Faktum er at samfunnssjiktet av de tjue prosent rikeste amerikanerne, som Tea Party-bevegelsen i all hovedsak består av, har begynt å se «en kapitalisme der de var vinnere, forvandle seg til en kapitalisme som truer med å gjøre dem til tapere.» På tross av dette er oppslutningen om kapitalismen ufravikelig. Det kan virke som om planen til den tidligere amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan har virket.

«Jeg var klar over at oppmykningen av boliglånene økte den økonomiske risikoen og at tilgang til eiendom gjennom subsidierte lån deformerte markedets dommer. Men jeg mente, og mener fortsatt, at det økte antallet boligeiere ville skape større oppslutning om markedskapitalismen. […] For å beskytte eiendomsretten, som er essensiell i en markedsøkonomi, kreves det en kritisk masse av boligeiere som kan sikre den politisk støtte,»2 skrev Greenspan i 2007. Det som gjenstår å se, er om bevegelsen vender seg mot sine egne etter hvert som den økonomiske unntakstilstanden blir permanent.

© norske LMD