Indignasjonen

INDIGNEZ-VOUS ! – bli indignert! – er tittelen på en overraskende bestselger i Frankrike for tiden. Den lille boka på 32 sider har på litt over to måneder solgt over en halv million eksemplarer, og ligger godt an til å nå en million i løpet av de kommende månedene. «En viktig faktor for suksessen,» sier den 93 år gamle forfatteren, «er nok tittelen. Folk har fått nok, de har følelsen av å ikke forstå hva som skjer, de ønsker end-ring.»

Forfatteren, Stéphane Hessel, er ingen hvem som helst. Den tidligere motstandsmannen, som tilbrakte åtte måneder i tysk konsentra-sjonsleir, var etter krigen med på å skrive Menneskerettighetserklæringen i 1948. Ifølge Hessel endret den måten verden fungerte på, og disse endringene ble fulgt opp med Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og avkolonialiseringen. «Indignasjonen» var drivkraften som lå til grunn for arbeidet for å innføre disse universelle rettighetene. Og det er denne indignasjonen som ifølge Hessel igjen må kultiveres i en tid da praksisen rundt disse rettighetene har endret seg og videreutviklingen har stoppet opp.

Økende sosial ulikhet, forakt for miljøet, elendig behandling av illegale flyktninger: Hessel mener det er nok å indignere seg over. Hoved-punktet i indignasjon er uverdigheten, mener han, og kaller på en revolt.


Det er på sin plass å påpeke at indignasjon ikke nødvendigvis er en edel følelse, som gir rett til enhver politisk handling. Indignasjonen henger som Hessel sier sammen med (en mangel på) verdighet. Men når det er ens egen uverdige handlinger som avsløres, hvem eller hva skal man da indigneres over?

I januar 2010 holdt Hillary Clinton en elegant tale i forsvar av et internett uten sensur og hvor bra fri flyt av informasjon er for ethvert samfunn (se Philippe Rivières artikkel på side 10–11). Under ett år senere har USA med nevnte utenriksminister gjort sitt beste for å sensurere WikiLeaks og denne organisasjonens praksis med å sørge for fri flyt av mer eller mindre hemmeligstemplet informasjon lekket fra amerikanske myndigheter.

WikiLeaks-avsløringene sier mye om den demokratiske utviklingen. Ikke så mye i forhold til de enkelte dokumentene de gir tilgang til, men ut fra reaksjonene de har vakt. På mindre enn femten år, fra 1996 til 2010, har antall hemmeligstemplede amerikanske dokumenter økt fra 5,6 millioner til 54,6 millioner – en tidobling som burde vekke bekymring for myndighetenes avstand til folket.

Som mange har påpekt avslører ikke WikiLeaks-dokumentene mye som ikke var antatt fra før av. For Norges del er avsløringene rundt jagerflykjøpene utvilsomt interessante og vel verdt å granske videre, så vel som avsløringene om at norske toppbyråkrater skal ha videreformidlet sensitiv informasjon til den amerikanske ambassaden.


Utover dette avslører WikiLeaks-dokumentene mye sladder og trivia, som får statsledere og diplomater til å framstå i et relativt uverdig lys. Sannhetsgehalten i informasjonen er usikker, men reaksjonene fra amerikanske myndigheter, banker og dataleverandører taler sitt tydelige språk: WikiLeaks har fjernet sløret over noen sentrale maktmekanismer – uten dette står uverdigheten igjen, uverdigheten av å ikke kunne stå for sine handlinger, drøfte dem, forsvare dem, angre på dem.

I en litt bedre stilt verden kunne man tenke seg WikiLeaks som en mer eller mindre uformell sannhetskommisjon. En anledning til å lufte ut og ødsle bort politisk energi, for å begynne igjen med så å si blanke ark. En vårrengjøring, rett og slett. At de amerikanske lekkasjene fører til så mye indignasjon, selv blant norske lokalpolitikere, lover ikke godt.


Indignasjonen over avstanden mellom politikerklassen og folket denne skal representere, gir seg i Europa utslag i en radikal høyreside på frammarsj (se temasider side 19–24). Disse høyrebevegelsene er ulike fra land til land, men de går alle til retorisk angrep på politikerklassen. Og de fyrer alle opp om islamofobi i kjølvannet av den sosiale krisen som i dag rammer større deler av Europa.

Er det mulig i dag å se for se en endring av tingenes tilstand? Ferden mot verdighet finner Stépane Hessel i sosialdemokratiet. Men det er betimelig å spørre om ikke ferden mot uverdigheten også tilfaller sosialdemokratiets avhengighet av en ekspansiv kapitalisme. Har den franske filosofen Alain Badiou rett i at «det kapitalistisk parlamentariske» systemet forbyr ethvert reelt perspektiv om et annet liv (se artikkelen «I Badious hule»)? Eller kan det finnes andre verdige politiske prosjekt (se artikkelen om de intellektuelles tilbaketrekning på side 25–27)?

© norske LMD


Fotnoter:
1 «Entretien avec Stéphane Hessel», 30. desember 2010, Rue89.fr.