Kjerneverdier

I 2009 gikk den globale produksjonen ned med 1,8 prosent, til 2558 TWh. Mye av nedgangen de siste årene har skjedd fordi flere anlegg har vært stengt på grunn av naturkatastrofer eller vedlikeholdsarbeide i de mange aldrende kraftverk. Det legges ned flere kraftverk enn det bygges. Teknologien har ikke utviklet seg stort, og tilløpene til ny teknologi er langt fra vellykket (som for eksempel EPR, se side 16). Thorium som atombrenselstilskudd, som har blitt framhevet de siste årene, ligger etter all sannsynlighet langt fram i tid. Pengene som gis til utvikling tyder ikke på at noe gjennombrudd er nær forestående.


Paradoksalt nok har de seks tsunamiskadde reaktorene i japanske Fukushima vekket til live debatten om atomkraft. Selv om motstand har økt mot atomkraft verden over, og flere land har innført moratorium på bygging av nye anlegg, som for eksempel Italia nylig gjorde, har problemene i Japan også avdekket hvor avhengig verden er av atomenergi. Atomkraftverk står i dag for 13–14 prosent av verdens strømproduksjon. Som blant andre Miljøstiftelsen Zero har påpekt ved flere anledninger er ikke teknologien for fornybar energi moden nok til å kunne erstatte denne produksjonen på kort sikt. En framtredende miljøverner som britiske George Monbiot har også nylig støttet atomkraft, fordi alternativet er kullkraft, som er «hundre ganger verre enn atomkraft på alle områder (klimaendringer, miljøinnvirkning ved utvinning, lokal forurensning, industriskader, og selv radioaktive utslipp)».2

Men selv om atomkraft kan være renere enn kullkraft og andre fossile energikilder, er det på ingen måte gitt at atomkraft er en levelig løsning. Atomkraftverk har innvirkning på det lokale miljøet og forurenser, selv uten naturkatastrofer, slik erfaringene fra India viser (se side 16). Samtidig finnes det urovekkende problem med hvordan kjernekraft-sektoren fungerer.


Som Le MONDE DIPLOMATIQUE viste for tre år siden har Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) en tvilsom rolle fordi det skal regulere bruk av kjernekraft og samtidig fremme dette. Ifølge vedtektene skal FN-organisasjonen «fremme og utvide atomenergiens bidrag til fred, helse og velstand over hele verden». I 1959 inngikk også IAEA en avtale med Verdens helseorganisasjon (WHO) som sier: «Hver gang en av partene ønsker å gjennomføre et program eller en aktivitet på et område som er eller kan være av betydelig interesse for den andre parten, skal parten rådføre seg med den andre parten for å komme til en felles enighet.» Dette vil i praksis si at IAEA kan begrense WHO-undersøkelser av konsekvensene av radioaktive utslipp og bruk av atomkraft.3

Når problemene i Fukukshima ble kjent, nølte byrået lenge og kom med vage utsagn, i likhet med kraftselskapet Tepco (se side 18). Begge lot tilsynelatende som om de ikke visste hva som var i ferd med å skje. Viljen til å ta risiko med atomkraft burde være avskrekkende for de fleste, med tanke på at sikkerhetssystemer kan konstrueres for det meste, men ikke for det mest korroderende: økonomiske nedgangstider eller profittkrav, eller begge samtidig.

Selv om stor utbygging av atomkraft ville redusere CO2, dekker debatten over det faktum at klimaspørsmålet er knyttet til et større spørsmål om forbruk av naturressurser. Når menneskeheten allerede bruker langt mer enn planeten klarer å produsere (ikke bare i form av energi), vil alt som ikke reduserer energibruken være en direkte trussel mot menneskeheten.

© norske LMD




Fotnoter:
1 «Another drop in nuclear generation.» World Nuclear News, 5. mai 2010, world-nuclear-news.org.

2 «Why Fukushima made me stop worrying and love nuclear power», Guardian, 21. mars 2011, guardian.co.uk.

3 «Hvem er redd for Tsjernobylbarna?», norske Le Monde diplomatique, mars 2008.