Hardt mot hardt i Honduras

Forsoningen mellom Colombia og Venezuela har åpnet for at Honduras igjen kan bli medlem av Organisasjonen av amerikanske stater (OAS). Kuppresidenten Porfirio Lobo har derfor gått med på alle opposisjonens krav, men det gjenstår fortsatt mange tomme ord, forteller Le Monde diplomatiques utsendte.

I omgivelser som oser av motgang, søker tre hundre hytter av blått plastlerret ly under et brusende hav av oljepalmer. Insektene svirrer og summer, og lufta kjennes som våt bomull. En råtten sump der malariaen har fritt spillerom. Det er mange barn og eldre her. En bondekone rynker nesen i et snøft idet hun uttaler et navn: Miguel Facussé. «Han er en mektig mann som kan flytte fjell med pengene sine. Vi er redde for ham.»

Don Miguel Facussé: Honduras’ oligark, herre og mester i Bajo Aguán på den karibiske kysten nordøst i landet. 9. desember 2009 okkuperte en gruppe bønder landområder som han har tatt på urettmessig vis. I desember 2010 ble bøndene banket opp og jaget vekk av håndlangerne hans. Men bøndene står på sitt og har vendt tilbake til området, som kalles Paso Aguán. De peker bort mot veien som et stykke lenger unna krysser plantasjen til el terrateniente, landeieren. «Denne veien fører ut til hovedveien og er allemannseie. Men vaktene hans lar oss ikke passere. De nekter oss adgang til jorda vår, til bananplantasjene våre, til å fiske i elva. Vi er bokstavelig talt fanger.»

«Facussé» har gitt sine ordrer. Ikke én høne, ikke én gris, ikke ett eneste dyr som tilhører disse bondetampene, skal sette sine bein på hans eiendom. «Hvis noen av dyra greier å stikke av uten at vi ser det, blir de skutt av hans guardías. Og hvis vi tar til motmæle …» Mannen slår ut med armene, rasende og maktesløs på en og samme tid.


I 1962 ble det gjennomført en landbruksreform i Honduras. Staten nasjonaliserte blant annet Aguán-regionen. Under general Oswaldo López Arellanos reformvennlige regjering ble det bygd ut veinett, bruer, dreneringssystemer, skoler og helsesentre, finansiert av internasjonale banker. Bøndene drev såkalte asentamientos (kolonier), som fungerte som kooperativer og gjorde regionen til en av landets mest produktive. Til stor ergrelse for mange landeiere og politikere. Etter press fra dem vedtok Rafael Leonardo Callejas’ regjering «loven om modernisering og utvikling av landbrukssektoren» (LMDSA) i 1992. Den store ødeleggelsen kunne begynne.

Med en dødelig dose vold og kynisme fikk de bøndene til å forstå at det var best for dem å oppgi landområdene. «Vi gjorde det ikke av fri vilje,» raser Jeremiah Martínez fra asentamientoen La Concepción. «Vi solgte jorda fordi vi ble presset til det.» Innleide bøller nølte ikke med å drepe de som våget å stille seg i veien for oppdragsgivernes planer. Andre steder holdt det å bestikke utvalgte ledere. Slik ble 29 kooperativer overtatt av tre store landeiere: René Morales, Reinaldo Canales og Miguel Facussé. Oljepalmene spredte seg som ild i tørt gress over store områder. Seigpiningen gjorde til slutt at bøndene ikke hadde annet valg enn å ta tilbake oljepalmeplantasjene. Fra 2001 ble det gjennomført en rekke okkupasjoner, som ble møtt med bortjaging, arrestasjoner og drap.

Da Manuel Zelaya ble president 27. januar 2006 roet situasjonen seg noe. Til tross for at Zelaya representerte det liberalistiske Partido liberal (PL), var han kritisk til den økonomiske eliten i landet og lydhør overfor de sosiale bevegelsene. 19. juni 2009 undertegnet han jordreformloven 18-2008, som slo fast at bønder som hadde okkupert et landområde i over tre år fikk eiendomsretten til den. De berørte «jordeierne» ville få erstatning. I harnisk allierte den nasjonale landeierføderasjonen FENAGH seg med andre deler av oligarkiet – som er likt fordelt mellom de to tradisjonelle politiske partiene, PL og Det nasjonale partiet (PN). 28. juni 2009 gjennomførte de et statskupp mot Zelaya.

«Vi trenger jorda. Den tilhører oss!» 9. desember samme år tok rundt 2500 familier organisert i MUCA (Bevegelsen av forente småbønder i Aguán) tilbake 20 000 hektar mark dyrket med oljepalmer. Forbannede palme! Krigen bryter ut umiddelbart. Jeramiah Martínez forteller hva som skjedde i Concepción: «12. februar [2010] skjøt de kaldblodig ned to compa–eros, som ble såret, men gudskjelov overlevde.» Hvem var ’de’? Seksti maskerte leiemordere som ankom i politibiler og kjøretøy som tilhører Facussé.


EN KVINNE I LEMPIRA, med stram hud over markerte kinnbein, retter de samme anklagene: «Facussés guardías tok seg inn i husene, ødela senger, matvarer, skremte barna.» En innbygger i Marana–ones raser: «De tok to compa–eros til fange, kledde dem helt nakne og brukte dem som menneskelige skjold mens de skjøt mot oss [en ble såret].» En bondekone holder opp mobiltelefonen sin: «For tre dager siden, ved midnatt, mottok jeg trusler. Det har skjedd tre ganger før, og jeg hadde fått nytt nummer, men … ’Vi vet hvem du er! Du skal betale. Og om det ikke blir deg, så blir det noen i familien din.’»

I Guadalupe Carney tviholder medlemmene av MCA (Bondebevegelsen i Aguán) på jorda til det gamle regionssenteret for militæropplæring (CREM). USA etablerte senteret i 1983 for å trene opp honduranske og salvadoranske soldater, og nicaraguanske contras. I 1993 ble senteret nedlagt og overlatt til IRA, Instituttet for jordbruksreform. Helt ulovlig solgte Trujillo kommune jorda til lokale kvegoppdrettere, eksmilitære og, ryktes det, narkosmuglere. Miguel Facussé fikk fatt i 550 hektar. Da MCA 6. april 2010 okkuperte denne jorda, som ligger i El Tumbador, ble de drevet vekk av hans menn. Da bøndene prøvde seg igjen, 5. november, ble fem av dem skutt og drept av en kommando bestående av militære og guardías.

Siden har den voldelige undertrykkelsen fortsatt med full styrke, anført av dødsskvadroner som assisterer politiet og hæren. Fra januar 2010 til 10. mai 2011 har krigen om jorda kostet 27 bønder livet, i tillegg til journalisten Nahum Palacio (og hans ektefelle), som rapporterte litt for oppriktig om hendelsene. De private nasjonale mediene, som er eid av de rike familiene i landet, opptrer som ivrige talerør for de mektige og gir sin versjon av situasjonen: «Opprørerne» finansieres av den kolombianske geriljabevegelsen FARC og narkosmuglere og er i besittelse av tusen AK47- og M-16-geværer. Disse våpnene er – naturlig nok – aldri funnet, til tross for iherdige forsøk fra sikkerhetsstyrkene, razziaer av okkupert jord og husundersøkelser.


PORFIRIO LOBO overtok som president i Honduras 29. november 2009 etter valget som ble gjennomført av Roberto Michelettis illegitime regjering. Lobo innledet da fase to av statskuppet, den sosiale delen. Den var ikke like blodig, men rammet likevel svært hardt. Jordreformloven som ga bønder eiendomsrett til okkupert jord, ble trukket tilbake. Minstelønna ble avskaffet. Det ble vedtatt en lov om midlertidig arbeid (som gir arbeidsgiverne lov til å ansette «på timebasis»).1 Lærernes status ble degradert og utdanningsinstitusjoner privatisert – kalt «desentralisering». Det ble innført en ny konsesjonslov for naturressurser som gjør at livsviktige ressurser som vann kan selges til høystbydende, og store landområder ble stykket opp og solgt.

I San Pedro Sula, Honduras’ økonomiske hovedstad, arbeidet Tirza Flores Lanza som høyesterettsdommer. Sjokkert over at Zelaya med militær makt ble utvist til Costa Rica, leverte hun dagen etter en såkalt recurso de amparo,en rettsprosedyre som skal ivareta grunnlovsgitte rettigheter: «Grunnlovens artikkel 112 slår fast at ingen honduransk statsborger kan utleveres. Under påskudd av at denne anken var uforenlig med mitt dommerembete, som skal være nøytral, ble jeg avsatt.» Tre andre dommere led samme skjebne, en av dem, Guillermo López, for å ha deltatt i en støttedemonstrasjon for den legitime presidenten 5. juli 2009, der 200 000 mennesker deltok. I et skriv som ble sendt ut noen dager tidligere, hadde høyesteretten oppfordret alle tjenestemenn til å delta i en støttemarsj for kuppmaker Micheletti.

I Tegucigalpa er det flust av Little Caesars, Dunkin’ Donuts, Popeyes, Burger King, Denny’s, Pizza Hut, Wendy’s, MacDonald’s (det er likevel mulig å finne et sted å spise). Tegucigalpa er, i alle fall i teorien, hovedstaden i Honduras (noen mener det er Washington). Mens de store mediekonsernene her eies av ti oligarkfamilier, har den kommersielle Radio Globo valgt å støtte opposisjonen. Radiostasjonen har blitt kneblet to ganger, men har gjenopptatt sendingene. Direktør David Romero forteller at Radio Globo «ikke blir utsatt for press fra makthaverne, vi har en relativ informasjonsfrihet her i landet. Men ti journalister er blitt drept under ulike omstendigheter siden Lobo ble innsatt [10. mai 2011 økte tallet til elleve]. Dette er indirekte advarsler. Det er svært urovekkende.»

Bertha Oliva, leder for COFADEH, komiteen for pårørende til forsvunne i Honduras, raser mot drapene på over hundre medlemmer av mot-standsbevegelsen FNRP:2 «Folk kan ikke engang gå til retten! Vi har hatt flere saker der vitner har stilt opp i rettssaker, og en måned senere er de drept.»


OPPOSISJONEN HAR BLITT STERKERE, på tross av voldelig undertrykking fra politiet, hæren og paramilitære grupper: «FNRP ble stiftet like etter statskuppet, midt i folkemengden som var samlet foran presidentpalasset,» forteller Juan Barahona, FNRPs visekoordinator. «Vi oppfordret folk til å organisere seg, noe de gjorde i aller høyeste grad.» Motstandsbevegelsen er like massiv som mangfoldig: grunnplanet i Partido Liberal (sviktet av kuppmaker Micheletti som kom fra partiet) og andre partier, sivile organisasjoner, fagforeninger, bondeorganisasjoner, urfolksorganisasjoner, afrohonduranske organisasjoner, studentorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, kunstnere, intellektuelle, nabolagsforeninger og uavhengige enkeltpersoner. «Det er naturligvis ikke lett å lede en så mangfoldig og bred bevegelse,» sier en smilende Gloria Oqueli, som var president for Det sentralamerikanske parlamentet (Parlacen) da kuppet ble gjennomført og «motstandsliberaler» siden. «De som leder prosessen, må kunne lytte, lese og styre energien i riktig retning.» Hva gjør man med et så stort politisk og sosialt spenn? Hvilken retning er den riktige?

«Hvis vi velger å bli et parti, kan det svekke oss, for partiene oppfattes som maktredskaper», sier Beatriz Valle, tidligere viseutenriksminister og også hun «motstandsliberaler». «Men nå har vi diskutert dette i halvannet år! Enkelte mener vi skal ignorere det kommende valget. Men hvis vi ikke blir mer pragmatiske, ser jeg ikke hvordan vi skal komme videre.»

Hvorvidt de skal stille i valget eller ei, er diskutert opp og ned i mente i FNRP. Samtidig høster lederne fra de ulike sosiale bevegelsene kritikk fra enkelte sektorer for å ha «lagt beslag på» motstandsbevegelsen og for å være for radikale – deriblant Juan Barahona, Carlos H. Reyes, Rafael Alegría, Rásel Tomé, samt Gloria Oqueli selv og lederne for lærerforeningene, selve ryggraden i motstandsbevegelsen.

På tross av at den er i sin spede begynnelse og mangler midler, greide denne bevegelsen fra 20. april til 17. september 2010 å samle inn 1 342 000 underskrifter for kravet om innkalling til ny grunnlovsforsamling. Styrket av denne støtten arrangerte FNRP et landsmøte 26.–27. februar 2011 med 1500 delegater fra hele landet. Etter til dels hissige diskusjoner klarte et sterkt flertall å holde bevegelsen samlet og fikk vedtatt tre hovedpunkter.

For det første, en ubetinget og trygg tilbakevending for frontens koordinator, ekspresident Zelaya (som har flyktet til Den dominikanske re-publikk og er tiltalt i Honduras, mens kuppmakerne har gitt seg selv amnesti). For det andre, ingen deltakelse i valget. «Vi kan ikke stille til valg mens Zelaya er i utlandet, mens vi har et valgtribunal og en høyesterett som ingen har tillit til fordi de var medskyldige i statskuppet og støtter kuppregimet,» forklarte Rafael Alegría noen dager senere. «Dessuten ville det være å legitimere ’hvitvaskingen’ av statskuppet.» En annen leder, Carlos H. Reyes, utfylte resonnementet: «Makten? Det er ikke om å gjøre å ta makten bare for å ta den, den befinner seg uansett utenfor statsap-paratet! Alt må bygges opp igjen på nytt.» Derfor har fronten selv innkalt til grunnlovsforsamling 28. juni, på toårsdagen for kuppet. «Mange sa at vi ikke ville få dette til før etter at vi hadde kommet til makten, som i Bolivia, Ecuador og Venezuela. Men der hadde man i utgangspunktet legiti-me, konstitusjonelle regjeringer! Vi, derimot, har de facto et regime.»


GRUNNLOVSFORSAMLINGENS arbeid vil ikke ha noen annen konsekvens enn å holde trykket oppe og forberede framtiden, i en fastlåst situasjon. «Så snart omstendighetene tillater det», tilføyde Reyes i mars, «vil vi allerede ha forberedt et verktøy som er bredt diskutert og har støtte i alle samfunnslag.» Men vil denne symbolske styrkemarkeringen virkelig finne sted 28. juni? Siden FNRPs minneverdige generalforsamling har situasjonen endret seg drastisk bare i løpet av noen uker.

Makthaverne forsøker å framstå som selvsikre, men skjelver innvendig. Motstanden merkes. Isolasjonen – Honduras er ekskludert fra Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) takket være press fra de venstreorienterte regjeringene i Latin-Amerika3 – blir stadig mer uholdbar (den innebærer blant annet at Honduras ikke får tilgang til lån fra internasjonale finansinstitusjoner). Selv bruddet med kuppmakernes forhatte Venezuela struper landet. Da Honduras var medlem av ALBA («Den bolivarianske alliansen for folk i vårt Amerika»), forsynte Venezuela Honduras med olje til under markedspris som en del av Petrocaribe-avtalen.

Porfirio Lobo er nødt til å få landet ut av dette uføret. Hva har han så gjort? Påskuddet for å styrte Zelaya var at han ville gjennomføre en folkeavstemning om det skulle sammenkalles til grunnlovsforsamling. Det ble påstått at dette var i strid med grunnloven (hvilket er feil, artikkel 5 i loven om folkelig deltakelse, vedtatt i januar 2006, åpner for en slik folkeavstemning). Det er derfor svært merkverdig at nasjonalforsamlingen endret den nevnte grunnloven 17. februar 2011 for å tillate folkeavstemninger. Det tas imidlertid et aldri så lite forbehold: To prosent av velgerne eller ti parlamentsmedlemmer kan be om en slik avstemning, men det er nasjonalforsamlingen som til syvende og sist avgjør om den skal gjennomføres eller ikke! «Regjeringen forsøker å selge oss en idé», sier Gloria Oqueli og humrer: «Nemlig at en grunnlovsforsamling ikke lenger er nødvendig ettersom vi nå har mulighet for folkelig deltakelse, som vi har mast så mye om.»


UTENFOR LANDETS GRENSER presser regjeringens allierte, med Washington i spissen, på for at Honduras skal bli tatt inn i OAS igjen. OAS skal avholde generalforsamling 5. juni, i San Salvador. Colombias president Juan Manuel Santos benyttet anledningen under et møte med sin venezuelanske kollega Hugo Chávez i Cartagena 9. april, til å presentere ham for hans erklærte fiende, Porfirio Lobo, og forsøke å «megle». Noen dager senere, etter mange spekulasjoner om denne spektakulære dreiningen av situasjonen, holdt Chávez selv et møte, i Caracas, med FNRPs ledere, Zelaya (som kom fra Santo Domingo) og Barahona (som kom fra Tegucigalpa).

Dette resulterte i at fire krav ble lagt på forhandlingsbordet som betingelser for en slutt på krisen innad i Honduras og for en gjeninntreden i OAS. Kravene ble senere gjentatt av frontens nasjonale ledelse, som var samlet 27. og 28. april. Ikke overraskende krevde de trygg retur for de som er tvunget i eksil, deriblant Zelaya selv, og gjennomføring av en demokratisk grunnlovsforsamling. I tillegg krevde de en slutt på undertrykkingen, straffeforfølgelse av de ansvarlige for kuppet og avvikling av kupprelaterte institusjoner, samt en anerkjennelse av FNRP som politisk parti. Regjeringen i Tegucigalpa har akseptert disse kravene.

Med åpenlyst press mot landets høyesterett , fikk Lobo 2. mai annullert de to (absurde) hovedtiltalepunktene mot Zelaya. 19. mai ga Zelaya sin støtte til forhandlingene, fra Managua der han deltok i Sao Paulo-forumet sammen med mer enn førti søramerikanske venstrepartier. 22. mai signerte han Cartagena-avtalen med Lobo i Colombia, i nærvær av Santos og Venezuelas utenriksminisiter Nicolás Maduro. 28. mai vendte Zelaya tilbake til Hondurars.

Tilsynelatende har regjeringen akseptert alle kravene. FNRP har bestridt legitimiteten til valgtribunalet, derfor har parlamentsleder Juan Or-lando Hernández annonsert at anerkjennelse av FNRP vil skje med en «ekstraordinær beslutning», via presidentdekret. Heller ingen problem å innkalle til grunnlovsforsamling: Artikkel 5 i grunnloven åpner for det, men på grunn av tidligere hendelser er denne innrømmelsen langt fra utve-tydig. Løftet om å opprette et sekretariat for rettferdighet og menneskerettigheter er del av mange, inntil videre, tomme ord. Alle problemene er med andre ord ikke løst, derfor mener Esly Banegas fra FNRPs politiske kommisjon at det er for tidlig å gi landet tilbake medlemskapet i OAS.

For FNRP er det uansett en seier. Men Alegría benekter ikke at den er begrenset: «Det finnes et antall saker som må diskuteres nærmere, og nå analyseres punkt for punkt.» Men FNRP har fått til et stort framskritt, sier han: «Det viktige er at Zelaya får vende tilbake, som grunnlovsgiver vil han samle alle de politiske og sosiale kreftene. Vilkårene ligger nå til rette for å utfordre makten.»

Oversatt av G.E.