Reelt demokrati

Noe er råttent i EU. Stéphane Hessel, motstandsmannen som var med å bygge opp den franske velferdsstaten etter andre verdenskrig og utarbeide FNs menneskerettighetserklæring, har gitt navn til bevegelser som langt overskrider den lille pamfletten Indignez-vous!

I Spania har los indignados okkupert plasser i de største byene, som Puerta del Sol midt i Madrid (se artikkel på side 8–9). Og aganaktismenoi i Hellas okkuperte Syntagma-plassen foran det greske parlamentet, mens de folkevalgte politikerne på innsiden aksepterte en lånepakke fra IMF og EU, som sender enda flere mørke skyer over en allerede dyster framtid.

«Vi er indignerte, det er sant, men ikke bare det,» skriver !Democracia real ya! (Reelt demokrati nå!) i et manifest.1 «Hvis det bare var indignasjon som brakte oss sammen i byens gater og torg, ville bevegelsen vært mye svakere. I så fall ville vi gått hjem med en gang spenningen forsvant. Det er ikke det som har skjedd. Dette tyder på en vilje til å bli hørt som går langt utover ren indignasjon, en vilje som åpner seg for ny politikk basert på ideen om at ’politikk’ ikke bare, og i prinsippet ikke, er en profesjon – politikerklassens business – men snarere at politikk er det eneste middelet vi har til å løse problemer kollektivt.»

«Kollektive løsninger» har i lang tid vært et stadig tilbakevendende slagord blant sentrum-venstrepartier, i Spania så vel som i Norge. En formulering som er vanskelig å gjenfinne i dagens Europa annet enn med en nostalgisk og konservativ resonans, i likhet med tvilen om venstresiden, slik indignados påpeker at «den såkalt politiske venstresiden har blitt så absorbert av den økonomiske eliten at det er vanskelig å skille deres beslutninger fra storkonsernenes anbefalinger». Ifølge indignados forhindrer «partidemokratiets snevre filtre meningsfull deltakelse. Derfor er det nå på tide å sette i gang fantasien og lete etter nye uttrykksmåter som kan gjenoppfinne det politiske fellesskapet.»

I ATHEN har protestenes intensitet økt etter hvert som det er blitt klart at landets politikere ikke evner å gjøre den minste motstand mot verdens politiske og økonomiske eliter, banker og finanskonsern, for ikke å snakke om en ideologi som påbyr dem kontinuerlig smisking med markedet. 60–80 prosent av befolkningen er mot sparetiltakene. Likevel klarer den politiske ledelsen å binde dem til en sparepakke som vil privatisere landet. Statlige foretak, infrastruktur, landområder, flyplasser osv. skal selges på billigsalg for over 700 milliarder kroner.

I norske og europeiske medier har alle hatt sine reportasjer om late, skattesvindlende grekere med altfor lav pensjonsalder, supplert med enkelte ledere i næringslivspressen om at grekerne må slutte å protestere for ikke å gjøre situasjonen enda verre og akseptere at de har levd over evne. Som om budsjettkuttene gir dem noe valg, som om nedgang i BNP og økt arbeidsledighet som følge av de mange oppsigelsene gir noe som helst håp for framtiden, som om tvangsprivatiseringen gir grunnlag for å bygge opp igjen et mer velfungerende samfunn, som om denne privatise-ringen er annet enn plyndring av en synkende skute, som om de som allerede for flere år siden ble døpt «700-eurogenerasjonen» har sett noe særlig til pengene politikerklassen har lånt. Demonstrasjonene har en viktig funksjon: Selvrespekten i å slå tilbake mot en tilsynelatende uunngåelig skjebne, nekte å akseptere at de er fordømt uansett hva de gjør. Og de har et mulig trumfkort, slik som en av demonstrantene forteller: «De liker ikke det faktum at folk samles og snakker om demokrati og økonomi, saker som de nå kontrollerer. De vil ikke at vi skal utveksle meninger, i stedet for bare å akseptere mediapropagandaen. De liker ikke det faktum at på tross av aggressive forsøk, så viser ikke demonstrantene tegn til å la seg skremme.»2

SIDEN FINANSKRISEN BRØT UT for fullt høsten 2008, har den nyliberale strategien om å fjerne makt fra demokratiske organer til fordel for «markedet», for private interesser av ulike slag, ikke bare blitt mer synlig, men også trappet opp. I så stor grad at selv det liberale Financial Times skriver at så drastiske sparetiltak som i Hellas er «økonomisk hensynsløst og politisk uansvarlig» og «vanskelig å forsvare politisk, moralsk og økonomisk».3 Og demokratisk, kan man legge til. Mange innbyggere har, slik vi ser med «de indignerte», begynt å gjøre opprør mot dette demokratiske underskuddet, ikke bare i Spania og Hellas, men også i det ellers så passive Storbritannia. Her har det oppstått en spontan, heterogen motstand mot storkonsernenes skatteunndragelser så vel som de mange offentlige budsjettkuttene (se artikkel side 12–13).

Det demokratiske underskuddet gjelder åpenbart ikke bare EU-systemet, også på nasjonalt og lokalt plan tas eller påtvinges det beslutninger på tross av stor motstand fra innbyggerne. «De indignerte» er nettopp et forsøk på å ta tilbake politikken i sin enkleste definisjon fra greske politikos, det som angår bybeboerne. I svært konkret forstand. «Helt siden det athenske torget, agora, en markedsplass og et sted for beslutninger, har det offentlige rom framstått som et essensielt (symbolsk, men framfor alt fysisk) sted for et velfungerende demokrati,» skriver Max Rousseau (se side 10–11). Okkupasjonene av byrom i Spania og Hellas har nettopp vært et forsøk på å utvikle nye måter å ta kollektive beslutninger på, som et positivt program mot nyliberalismens negative.

Reelt demokrati dreier seg om reell styring over hverdagen, og den er i stor grad materiell. Det dreier seg om felles styring av hvordan ressurser fordeles, produseres og brukes, snarere enn den pågående unndragelsen av kontroll over samfunnets ressurser. I en kontekst der det ikke mangler på ressurser – verken materielle eller immaterielle – må «de indignerte» også ses på som et opprør mot en økonomisk modells manglende evne til å fordele så vel som å legge til rette for reell velferd.

«La oss være realistiske og kreve det umulige,» ble det ropt i Paris’ gater i mai 1968. I dag bør vi kanskje reformulere det til: La oss være utopiske og kreve det mulige.

© norske LMD