Historien gjentar seg skriver Marx i Napoleons attende brumaire, «først som tragedie, så som farse» – det komiske inntreffer fordi betingelsene den første opprinnelige hendelsen innstifter gjentas, men uten en tilsvarende endring av betingelser. Gjentakelsen avviser samtidig muligheten for å avvise den opprinnelige hendelsen som en tilfeldighet eller et unntak, slik finanskrisen først ble kalt en korrigering, som ville gjøre markedene sterkere og mer perfekte, altså utelukke framtidige «korrigeringer». Når historien gjentar seg på så kort tid, er det interessante selve forskjellen i gjentakelsen.
IKKE BARE ER NAIVITETEN og sjokket borte, sløret er trukket vekk og avdekket de reelle interessene, men selve «løsningen» fra 2008 har mistet sin ferniss av rasjonalitet. For tre år siden ble keynesianismen hyllet som redningen, for å unngå en ny gjentakelse av 1929-krakket. Økonomisk stimulering fra statens side sto på dagsorden i USA og Europa. Om realøkonomien hadde mulighet til å absorbere pengestrømmene på produktivt vis og eventuelt gi noe i nærheten av avkastningen som tiår med finansialisering hadde gjort, var ikke det store temaet. Her måtte den handles, ikke tenkes, selv om «ingen egentlig vet hva som må gjøres». (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
