Amerikansk skuffelse



Occupy Wall Street er det seneste tilskuddet til plassokkupasjonsbevegelsen som har spredd seg fra Kairo og Midtøsten til Athen og Madrid. Bevegelsen okkuperer Zuccotti Park som talende nok het Liberty Plaza inntil den ble privatisert i 2006 og omdøpt etter en tidligere styreformann i firmaet som kjøpte den.

Da Michael Hardt og Antonio Negri for over ti år siden lanserte begrepet «mengden» (multitude), ble det i stor grad avfeid på venstresiden som et forsøk på å erstatte klassebegrepet. Men denne «demokratiske våren» viser nettopp at fra alle klasser, etnisiteter og generasjoner kan danne et politisk subjekt sammen i ønsket om å etablere andre organiserings- og omgangsformer, snarere enn i felles ideer.

Selv om det er relativt store forskjeller mellom regimene de ulike okkupasjonene har kjempet mot, er parolene påfallende like: Mot korrupsjon, mot strukturell skjevfordeling av makt og midler, for mer demokrati, mot internasjonale og nasjonale finansinstitusjoners makt. Antall deltakere har vokst jevnt, men okkupasjonen i New York er fortsatt en relativt beskjeden bevegelse. Det betyr ikke at denne demokratikampen ikke bør tas alvorlig – det vil være dobbeltmoralsk å støtte en demokratibevegelse i Nord-Afrika, men ikke i Europa eller USA. Men kanskje enda viktigere er det at Wall Street som symbol på finanskapitalens organisering ikke bare angår newyorkere, men større deler av verden.

Håpet som Obama en gang vekket var nettopp en tro på at dette lot seg endre. Forventningene til Obama var dermed skyhøye da han tiltrådte i januar 2009. Likevel har han som president vært en større skuffelse for selv de mest realistiske. Nederlagene og skuffelsene har stått i kø: I sin berømte tale i Kairo i 2009 lovet han «en ny begynnelse» for den arabiske verden og Palestina, for et år siden lovet han å støtte en palestinsk stat, nå i september varslet han veto mot Abbas’ FN-søknad (se side 4–5); han ga opp det offentlige alternativet og dermed muligheten for å begrense helseforsikringsindustriens makt; fjerningen av restriksjoner på valgkampfinansieringen har gitt lobbyene enda mer makt over politikken; Bushs skatteletter for de rike er blitt videreført; Guantánamo er fortsatt i drift. I sum er USA blitt enda mindre venstreorientert under Obama, påpeker Eric Alterman (se side 8–9). Til hans forsvar skal det sies at Obama fikk en finanskrise i fanget allerede før han hadde flyttet inn i Det hvite hus. Men i stedet for å mobilisere på grasrotnivå, slik han gjorde i valgkampen, valgte han sin etter hvert berømte besettelse om enighet over partigrensene. Republikanerne har hele tiden bare hatt én tanke i hodet, å motarbeide Obama i alt, for å demme opp for den potensielle endringen av det politiske landskapet, som Obama symboliserte. Obama i selv seg ikke er interessant som person, men som symbol, som en inkarnasjon på at endring er mulig, noe som forøvrig også var Nobelkomiteens begrunnelse for det i etterkant enda mer underlige valget om å gi fredsprisen til en nyvalgt president.

Å demonstrere mot Wall Street er ingen subversiv handling, men snarere en måte å redde finanskapitalen fra seg selv. Det er lenge siden børsen har fungert etter målet om å finansiere næringslivet – i USA trekker den større summer ut av næringslivet enn den tilfører. Okkupasjonen burde dermed hilses velkommen som både demokratisk og økonomisk sunn.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Se Frédéric Lordon, «Hva om vi stengte børsen?», Le Monde diplomatique, mars 2010.