Fallitt til venstre

Hva vil det si å være til venstre? Spørsmålet har sjeldent vært mer relevant enn de siste årene.

Venstreregjeringer gjennomfører i Hellas, Spania, og Portugal de største kuttene i offentlige tjenester i nyere historie, kutt som gjennomføres for å blidgjøre det globale finansmarkedet og skåne europeiske banker for store tap. Den nye «okkupasjonsbevegelsen» som har spredd seg fra Middelhavet til USA og tilbake igjen, er åpenbare venstreprotester – mot finanskapital, sosial ulikhet, pengenes makt, institusjonalisert korrupsjon, osv – likevel tar demonstrantene til stadighet avstand fra den etablerte venstresiden og understreker at de er «apolitiske».

KONTRASTEN kunne ikke være større til den moderate Franklin D. Roosevelt, for USAs eksempel. «Ingen amerikansk borger burde ha en inntekt på mer enn 25 000 dollar etter skatt,» sa Roosevelt i 1942 og annonserte at han ville innføre hundre prosent skatt på alle inntekter over 25 000 dollar, altså i praksis en maksimumslønn. Roosevelt klarte ikke å få forslaget gjennom Kongressen, i stedet endte han opp med en toppskatt på 94 prosent på inntekter over 200 000 dollar. Toppskatten holdt seg på dette nivået fram til 1964, og bidro til å finansiere de mange millioner arbeidsplassene han hadde opprettet i det offentlige for å bøte på depresjonen etter 1929-krakket, samt den lange perioden med velstandsvekst i etterkrigstiden. En velkjent historie om hvordan økonomiske kriser motvirkes. Og det motsatte av det venstreregjeringer i Europa aksepterer i dag. Hvordan havnet vi der?

ET VIKTIG MOMENT er at den økonomiske politikken ikke bare er blitt avpolitisert, men også fullstendig fjernet fra det demokratiske feltet. I EU er eksempelvis markedsliberalismen program- og prinsippfestet i og med at unionen skal fungere «i overensstemmelse med prinsippet om en åpen markedsøkonomi med fri konkurranse», som det står i Lisboa-traktaten. Det realkapitalistiske tankesettet («systemet er ikke perfekt, men ingen andre alternativer lar seg forestille») har i tillegg blitt nærmest enerådende via det som vanligvis går under betegnelsen ’nyliberalisme’, det vil si å innføre marked der det ikke er eller ikke hører naturlig hjemme. Ideen om konkurranse har blitt påtvunget større deler av samfunnet som alle tings beveger og forbedrer.

OKKUPASJONSBEVEGELSENS slagord og krav om mer demokrati, eller reelt demokrati, er uttrykk for et svært konkret ønske, nemlig å repolitisere økonomien. Dette er tydeligvis ikke like lett å forstå etter så mange år med «naturalisering» av den politiske økonomien, noe som forklarer hvorfor så direkte ytringer blir møtt med «hva mener dere egentlig, vi har jo allerede demokrati?».

Mer demokrati kan ikke bare dreie seg om mer debatt, men om å endre eller skape institusjoner som faktisk gir mer demokratisk styring av samfunnets ressurser, maktforhold og produksjonsrelasjoner. Venstresidens kall ligger nettopp i å formulere et politisk og institusjonelt innhold i kravene om mer demokrati, å være en reell utfordrer til den rådende orden og de gryende liberalautoritære tendensene, om enn det innebærer å spille høyt med hundre prosent toppskatt.

© norske LMD