Insourcing

På besøk i en fabrikk i Wisconsin nylig sa Obama: «Jeg ønsker ikke at USA skal være et land som hovedsakelig er kjent for finansspekulasjon og som stabler opp gjeld for å kjøpe ting fra andre land. Jeg vil at vi skal bli kjent for å lage og selge produkter over hele verden stemplet med tre stolte ord: Made in America1 I Frankrike reiser Nicolas Sarkozy land og strand rundt med løfter om å redde fabrikker. I hans store plan skal små og mellomstore bedrifter reindustrialisere Frankrike og bli stolte av merkelappenMade in France. Tysklands positive handelsbalanse og suksessfulle eksportindustri har satt dagsorden i Europa i kjølvannet av gjeldskrisen.

Det kan virke som det er slutt på de siste tiårenes fokus i vestlige land på å bygge opp mektige og finansielt sterke multinasjonale selskaper, som så på seg selv som immaterielle konseptprodusenter snarere enn materielle vareprodusenter, slik Naomi Klein beskrev i No Logofor snart 13 år siden. I stedet for at grenseløse, finansielt mektige merkevareprodusenter skal ut å erobre verden uten å hemmes av hjemlandenes produksjonsforhold, skal den globale konkurransen nå tilsynelatende flyttes tilbake til de konkrete, håndfaste produktene, der kryssingen av landegrenser blir det essensielle – om enn bare for at det skal gjenspeiles positivt på handelsbalansen.

Hvilke positive konsekvenser dette vil ha for lønnsmottakerne er heller usikkert. Valgretorikk av denne sorten er ikke nytt. I sitt manifest for den tredje vei i 1998 skrev Tony Blair og Gerhard Schröder selvsikkert at det ikke var et «nyliberalt laissez faire», mens alle de konkrete forslagene ikke ga ansporinger til å tro noe annet. Schröder gjennomførte etterpå Hartz-reformene og «Agenda 2010» som svekket stillingsvern, ansattes rettigheter, sosiale ytelser og arbeidsledighetstrygd. Er det mer av nyliberale strategier à la Schröders, for å skape sterkere konkurranse mellom arbeidere og presse ned lønnskostnadene, vestlige lønnsmottakere har i vente?

Produksjons- og eksportbesettelsen i Vest-Europa og USA bygger på en trickle-down-logikk, der det forutsettes at positiv handelsbalanse vil være et gode for hele befolkningen. Eksempelet Tyskland viser at dette ikke er tilfellet med stadig press på lønninger. Finanskrisen har ført til at strukturtilpasningsprogrammene de vestligdominerte internasjonale finansinstitusjonene påtvang land i Afrika, Latin-Amerika og Asia på 80- og 90-tallet nå har blitt hentet «hjem». Det later til at den resulterende økonomiske krisen også henter hjem lavkoststrategien. Et viktig moment å huske på her er at avindustrialisering ikke bare skyldes utflytting av produksjon, men at rundt 30 prosent skyldes produktivitetsforbedringer (se Laurent Carroués artikkel side 10–12).

I forrige måned la Trond Giske fram rapporten «Norge 2020: Hva skal vi leve av i framtiden?» I den heller intetsigende rapporten gis det heller intetsigende svaret på hver side: «innovasjon og nyskaping». Oversatt til norsk: Vi skal finne på noe vi kan selge, som ingen andre selger. Altså, i framtiden skal vi leve av å selge ting. På samme måte som i dag, bare andre ting.

Men hvem skal kjøpe alle tingene, hvis alle skal ha positiv handelsbalanse? Press på lønninger og stadig mer usikkert arbeidsliv, fører til at «middelklassen er en luksus kapitalismen ikke lenger har råd til». 2



© norske LMD


1 «In-Sourcing Reasons Click For Master Lock», NPR, 15. februar 2012.
2 Se John Gray, Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals, Farrar, Straus and Giroux, 2002.