Tegneserie

Oljemarerittene


To år etter Deepwater Horizon-utblåsningen skildrer reportasjeboka Oil and Water oljeutslippets konsekvenser for Louisiana-kysten, mens en tysk tegneserie spekulerer i hva som var den egentlige årsaken til Alexander Kielland-ulykken.
Av

Deepwater Horizon-utblåsningen i april 2010 dro medieblikket noen uker mot oljeaktiviteten i Mexicogolfen, og slo også innover den norske debatten om oljeutvinning i dype og sårbare havområder. To år senere skildrer reportasjeboka Oil and Water det enorme utslippets konsekvenser for natur, mennesker og næringsliv langs Louisiana-kysten. Journalisten Steve Duin og tegneren Shannon Wheeler reiste i området sommeren etter. De er drevet av sinne mot oljeselskapet BP for å ha satt kostnadskutt foran sikkerhet, men har også et bredere siktemål: å bidra til at oljeaktiviteten avvikles eller i det minste trappes ned.

Miljøjournalisten Bill McKibben påpeker i forordet at den politiske debatten forsvant raskere enn oljesølet. Regelverket for dypvannsboring er skjerpet, men diskusjonen om sårbarheten og det samfunnets miljøfiendtlige oljeavhengighet kom aldri til overflaten. De verdiene BP jaktet på i oljebrønnen tilsvarer ifølge McKibben ikke mer enn én uke av USAs forbruk.

Tegneserien er mer indirekte i polemikken, og holder seg til å beskrive situasjonen etter utslippet. Skildringen er nøktern, men også dyster. Utarmingen er slående. Fangsten av fisk, reker og krabber er dårligere, og det er vanskelig å få solgt den på grunn av forurensningen. Det er også færre turister. En del får erstatning fra BP, men pengene er midlertidige og fyller ikke hverdagen. Wheelers laveringer, som tilsmusset akvarell i olje, forsterker denne mørke tomheten.


Muligheter til spille

Oil and Water beskriver grundig arbeidet med å rydde opp og begrense skadene av utslippet. Det viser en imponerende mobilisering for å vaske et tusentalls pelikaner og teknisk know-how for å rense flere kilometer strand. Men mest viser det et absurd misforhold mellom ulykkens omfang og oppryddingen. Flere hundre tusen fugler er berørt, og oljen har forurenset en kyststripe på over 75 mil.

Et annet misforhold boka får frem er relasjonen mellom lokalbefolkningen og de tilreisende gruppene, enten det er miljøaktivister, dyrleger eller journalister. Avstanden etableres allerede i starten, når kjøkkenpersonalet der reisefølget til Duin og Wheeler overnatter klager over de rike, hvite tilreisende. Engasjementet er omvendt proporsjonal med ulykkens personlige konsekvenser. Det er bokas tragedie.

Den jordnære tilnærmingen gjør boka lett tilgjengelig og troverdig. Problemet er at den også er tam. Duin og Wheeler har verken Joe Saccos tilstedeværelse eller Etienne Davodeaus iscenesettelse. De underspiller dramatiske muligheter, og sinnet som startet prosjektet savnes i serien.


Spekulativt om Alexander Kielland

Tam er derimot ikke den tyske tegneserien Die wahre Geschichte vom Untergang der Alexander Kielland. Den konspiratoriske hentydningen i tittelen er i seg selv pirrende, og journalisten David Schravens historie er ikke mindre spekulativ. For dette er ingen dokumentar om Alexander Kielland-ulykken ulykken i mars 1980, der over halvparten av mannskapet, 123 mennesker, mistet livet.

Schraven og tegnemakker Vincent Burmeisters versjon er at havariet ikke var noen ulykke, men et kynisk kalkulert resultat av sjalusi på oljeriggen. Den som hadde forventet en avansert konspirasjon om oljeselskapets eller myndighetenes tildekking blir altså skuffet.

Boka i liggende format er flott tegnet, i en kraftig og kontrastfylt stil med få og store bilder. Serieskaperne har tydeligvis en forkjærlighet for massive metallkonstruksjoner, jeg har i alle fall aldri sett tøffere tegninger av en oljerigg. Slik sett kunne serien være gefundenes Fressen for Statoils reklameavdeling, hadde det ikke vært for den skrekkaktige historiens budskap: ethvert HMS-arbeids totale utilstrekkelighet.

Selv om den ikke er oversatt, har serien skapt rabalder i rogalandsmedia med beskyldninger om at den er smakløs og ondsinnet. Selv om bokas fiksjon plasserer årsaken til ulykken hos mannskapet, er historien så søkt at jeg har vanskelig for å se begrunnelsen for å bli provosert over prosjektet. Det Schraven bør kritiseres for er at han ikke har konstruert en mer kløktig forklaring på havariet.



Steve Duin og Shannon Wheeler,
Oil and Water, Fantagraphics Books, 2012, 120 sider.



David Schraven og Vincent Burmeister,
Die wahre Geschichte vom Untergang der Alexander Kielland, Carlsen Comics, 2011, 64 sider.