Tigging

Sparepolitikken bringer med seg en ond spiral der stadig flere europeere mister sin økonomiske sikkerhet, samtidig som de sosiale ulikhetene øker drastisk og økonomiene krymper. Denne onde spiralen, med en kur som er verre enn det den skal helbrede, er nå i ferd med å bli traktatfestet. Med finanspakten tilsidesettes den demokratiske kontrollen over den økonomiske politikken til fordel for strenge automatiske ordninger unndratt både de nasjonale parlamentene og EU-parlamentet. Eneste kontrollinstans blir EU-domstolen (se artikkel side 5).

Med krisen i Europa har ulovlig organsalg bredt seg til land som Hellas, Spania og Italia, skriver International Herald Tribune.1 Sårbare, fattige europeere selger nyrer, lunger, beinmarg og hornhinner på nettet i desperasjon. Det som tidligere var forbeholdt andre deler av verden trenger seg inn og viser konsekvensene av stadig økende ulikheter, og en manglende evne til å fordele samfunnets goder. Ikke minst viser den en manglende evne til å sikre den sosiale tryggheten og de økonomiske, sosiale kulturelle godene nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring (art. 20). Sparepolitikken skaper et Europa for bankene og næringslivet snarere enn for borgerne.


Under sparepolitikken ligger det en uslitelig tanke, nemlig at det kan komme noe godt ut av at folk har det vondt – den velkjente «nød lærer naken kvinne å spinne»-logikken. Dette er det kapitalistiske aksiomet man hører titt og ofte om at «folk har det for godt», «grekerne er late», og at man må ha det vondt for å lære seg å bli innovativ og dynamisk.

Hvilke konsekvenser har denne politikken for Norge? Jo, det kommer stadig flere tiggere til landet. Og hva annet er da mer naturlig enn å verne om seg selv og sitt gatebilde? Fremskrittspartiet og Høyre går inn for forbud mot tigging. Og overraskende nok støtter Morgenbladet dette på lederplass, med noen svake argumenter om at «til dette har vi skatteseddelen og europapolitikk».2 Selv om EU forsøker å gjøre sitt for å hjelpe romfolket i Romania er det åpenbart at EUs økonomiske og sosiale prioriteringer ikke skaper færre fattige og færre tiggere i Europa. Tigging er ikke et samvittighetsspørsmål, det er ikke en økonomisk transaksjon der penger utveksles mot «god samvittighet»; det dreier seg snarere om et strukturelt problem det ikke går an å forby bort.

Som forskningsinstituttet NOVA har vist er ikke tiggerne i Oslo kriminelle, det dreier seg ikke om organisert kriminalitet, men om det fattige laget av EUs befolkning som har få andre muligheter.3 Løsningen er ikke å kopiere Nicolas Sarkozys forsøk i 2010 på å sende ut rumenere fra Frankrike, men det langt vanskeligere problemet med å endre en politikk som skaper stadig større ulikheter. For å skape en endring, trengs det slik Slavoj Zizek skriver (se artikkel side 4–5) «en formidabel kombinasjon av prinsippbasert politikk og nådeløs pragmatisme, av demokratisk engasjement og vilje til å handle raskt og brutalt når det trengs.» Om valget i Hellas vil bli avgjørende for en kursendring er usikkert, men valget kan vise vei mot et Europa der folk i mindre grad tvinges til å tigge – både ovenfra og nedenfra.

© norske LMD
1 «European Crisis Bolsters Illegal Sales of Body Parts», International Herald Tribune, 1. juni 2012, iht.com.

2 «Samvittighetsspørsmål», Morgenbladet, 18. mai 2012.

3 «Tiggere i Oslo er ikke kriminelle», www.nova.no, 30. Mai 2012.