Tegneserie

Midtøsten i makro og mikro


Midtøsten-eksperten Jean-Pierre Filiu og stjernetegneren David B. forteller i bredt omfang historien om USAs relasjoner til regionen i Best of Enemies. Krimserien Metro fra Kairos undergrunn gir et mye nærere utsnitt, et par år før opprøret på Tahrirplassen.
Av

I Louvre er det en summerisk steintavle som skildrer bystaten Lagashs seier over nabobyen Umma. Restene av den over 4000 år gamle tavlen ble funnet i Irak og har fått tittelen «Gribbenes tavle», etter rovfuglene som kan ses på den. En av scenene viser seierherrene som har stablet opp likene av fienden. Hold det motivet noen sekunder.

Besøket i Louvre er ikke en arkeologisk omvei, men konteksten for Midtøsten-eksperten Jean-Pierre Filius nye bok Best of Enemies – A History of US and Middle East Relations, tegnet av David B. De sammenstiller «Gribbenes tavle» med bildene fra Abu Ghraib-fengslet i 2004, der amerikanske soldater poserte ved nakne fanger stablet oppå hverandre. Likheten er slående. Filiu skriver nøkternt: «Amerikanske soldater, ukjent med både Gilgamesh-eposet og Gribbenes tavle, og likevel fjerne slektninger, gjennom Bibelen og kristendommen, til denne fortiden …»



Et europeisk blikk

Den amerikanske offiseren Alfred Mahan lagde på begynnelsen av 1900-tallet betegnelsen Midtøsten om landene øst for Middelhavet og ved Persiabukta, og hevdet at den som kontrollerte Midtøsten ville styre verden.

Best of Enemies
avtegner en ikke fullt så systematisk tilnærming i den amerikanske utenrikspolitikken, den fremstår mer styrt av å sikre ulike økonomiske interesser enn å øve generell politisk innflytelse. Men så stanser da også dette første bindet i 1953 med kuppet mot Mossadegh i Iran, og beskriver på mange måter forspillet til USAs stormaktsperiode. Bokas sterke fokus på tre sentrale hendelser gjør det vanskelig å få tak på en gjennomgående strategi, men dokumentaren er både grundig og levende om det den befatter seg med.

Den første hendelsen er blokaden av Tripoli på starten av 1800-tallet og kamp mot sjørøveri. Etter USAs uavhengighet i 1783 tipset britene de nordafrikanske piratene om at det nye landets båter ikke lenger var under deres beskyttelse. Ifølge Filiu brukte USA i 1797 én femtedel av statsbudsjettet på beskyttelsespenger. Etter en nøytralitetsorientert første halvdel av 1900-tallet, trakk behovet for olje i andre verdenskrig USA igjen til Midtøsten og etableringen av en nær relasjon med Saudi-Arabia, det eneste landet med tilstrekkelige ressurser som ikke var under britisk styre. Den tredje hendelsen er altså statskuppet i Iran, med innsettelsen av sjahen i 1953.

Filiu har et kritisk og utpreget europeisk blikk på USAs utenriksrelasjoner. Det er to forhold som kjennetegner amerikanerne gjennom de snaut to hundre årene boka dekker: ingen skrupler mot maktbruk, legitim eller ikke, og ingen hemninger mot involvering i andre territorier. Om Tripoli-krigen rett etter uavhengigheten skriver Filiu: «USA var knapt nok født før landet havnet i krig med land tusener av kilometer unna», med implisitt moderne paralleller som Afghanistan og Irak.

Tegneren David B. vant stort sett det som er av tegneseriepriser for selvbiografien Epileptisk, ikke minst takket være den intense og symboltunge svart/hvitt-streken hans. Tegningene er originale kunstverk, fascinerende å se på og studere. De gjør Filius nøkterne prosa til fortellinger og er overrumplende direkte. En hardhendt amerikansk kaptein er tegnet som en kanon, investorer leter etter olje med nesen boret i ørkenen og alle slags våpen stikker ut av de mange turbanene.



Mer interessant enn god


Der Filiu og David B. forteller Midtøsten-historie i makroformat, beveger den egyptiske boka Metro – A Story of Cairo seg i et mer avgrenset univers, et par år før opprøret på Tahrirplassen. Krimserien fra Kairos undergrunn regnes som den første egyptiske tegneserieromanen. Da boka ble utgitt i hjemlandet i 2008, ble den straks forbudt. Etter en lengre rettssak ble forbudet fastslått, og både serieskaperen Magdy El Shafee og forleggeren bøtelagt for å spre «umoralsk og upassende» materiale. Det eneste «upassende» i den etter vestlig standard avdempede thrilleren måtte være kritikken mot Mubarak-regimets korrupsjon. Boka er fortsatt forbudt i Egypt, men har i år kommet i flere utenlandske utgaver, blant annet på engelsk og tysk.

Metro
skildrer misnøye og frustrasjon i det egyptiske samfunn. Hovedpersonen er en ung dataprogrammerer, som stanger mot korrupte omgivelser og planlegger et «ærlig ran». Kritikken er rettet mot politikerne, politiet, bankene, multinasjonale selskaper og servile media. Historien forløper langs Kairos metrolinje, og boka beskriver byen godt samtidig som den spisser de sosiale motsetningene.

Selv om han er over 50 år, er Magdy El Shafee ingen erfaren serieskaper. Hans første markante serie var barneserien Yasmin and Amina, laget med forfatteren Wa’el Saad for et ukemagasin, som i 2006 ble hedret av Unesco for å bidra til toleranse. Tegningene i Metro er ujevne, og veksler mellom det skisseaktige, karikerte og mer realistiske uten at stilskiftene tilfører historien noe. Sideuttegningen er også usikker og sprikende. Mer interessant enn veldig god, er Metro et bilde på noe av det som ledet fram til opprøret. Som El Shafee sier om bokas hovedperson i et intervju med Newsweek: «Han ser at vi er alle satt i fengsel, men døren er vid åpen. Det er hva som skjedde: Folk oppdaget at fangevokterne var feiginger, og de undret hvorfor de ikke gjorde revolusjon for tjue år siden.»2 © norske LMD



Jean-Pierre Filiu og David B., Best of Enemies – A History of US and Middle East Relations. Part One: 1783-1953, SelfMadeHero, 2012, 120 sider.

Magdy El Shafee, Metro – A Story of Cairo, Metropolitan Books. 2012, 112 sider.


Fotnoter:
1 David B., Epileptisk, No Comprendo Press, Oslo, 2007.

2 Newsweek 25.06.12, http://www.thedailybeast.com/newsweek/2012/06/24/the-godfather-of-egyptian-graphic-novelists-magdy-el-shafee.html