Den tapte generasjon

Ungdomsledigheten i Europa begynner å skape en situasjon som ligner på den som la grunnlaget for den arabiske våren i Nord-Afrika, uttalte OECD-analytiker Stefano Scarpetto nylig til The Guardian. «Parallellen til Nord-Afrika er talende fordi det der i enkelte tilfeller fantes en betydelig økonomisk vekst, med stor investering i utdanning. Dermed var generasjonen av unge folk under utdannelse langt bedre utdannet enn den forrige generasjonen, likevel ventet det ingen jobber på dem. De eneste jobbene var lavlønte servicejobber.»1

Situasjonen i EU er utvilsomt svært foruroligende. I 2011 var bare 34 prosent av unge mellom 15 og 29 år i arbeid, det laveste tallet noensinne registrert av Eurostat. Samme år falt 20 prosent av unge mellom 25 og 29 år inn under kategorien NEET – Not in employment, education or training – de som verken er i arbeid, studerer eller går i lære. En nylig rapport fra EU-forskningsorganet Eurofound har beregnet at disse kostet 153 milliarder euro i fjor.2 Ungdomsledigheten er enorm i enkelte land. I Spania er den 46 prosent, Hellas 44 prosent og Slovakia 33 prosent.

Denne skremmende veksten, som ifølge rapporten ikke bare skyldes den økonomiske krisen, får EU-forskerne til å advare mot «faren for å skape en tapt generasjon av unge folk som mangler mulighetene og veiene inn i arbeidslivet.» Dette er ikke bare et økonomisk problem, med tapte potensielle inntekter og stadig økende trygdeutgifter. Rapporten utvider også perspektivet og konkluderer med at dette kan påvirke «unge folks demokratiske engasjement og deltakelse i sivilsamfunnet», noe som kan drive dem til å engasjere seg «i ytterlighetene av politisk engasjement». Veksten til høyreekstreme grupperinger i Hellas og Øst-Europa gir rapporten unektelig rett i dette. Samtidig følger den opp med denne underlige passasjen: «Det er også sannsynlig at unge folk endrer normene for engasjement, og flytter seg mot sosiale bevegelser og protestaktiviteter og bort fra stemmegivning og engasjement i politiske partier og fagforeninger. Var det ikke for at regjeringer fortsatt tar beslutninger om ressurser, fortsatt velges og baserer seg på politiske partier ville denne endringer vært mindre problematisk og mindre trolig til å oppfattes som en utmelding.»

 

UFORSTÅELIG NOBELPRISTILDELING
Rapporten berører ikke årsakene til at de unge engasjerer seg i sosiale bevegelser og protestorganisasjoner, annet enn implikasjonen at arbeidsledigheten skaper en fremmedgjøring til de tradisjonelle politiske strukturene. At tapet av tiltro kan henge sammen med et politisk regime som ikke svarer til folks ønsker om endring, berøres ikke.

Selv om forskjellene nok er større enn likhetene med situasjonen til de nordafrikanske samfunnene før den arabiske våren – det dreide og dreier seg enkelte steder fortsatt om diktaturer gjennomsyret av korrupsjon og nepotisme (se side 9–15) – finnes det likhetstrekk i holdningen til legitime protester mot en mislykket politikk.

At Europa går lenger inn i en permanent økonomisk unntakstilstand,3 blir det stadig klarere tegn til, for eksempel med «unntaksministeren» Mario Monti i Italia. Stadig flere konturer av et EU med voksende autoritære trekk, avtegner seg (se side 3). Kutt i offentlige budsjetter ledsages ikke lenger av løfter om at ting snart ville vende tilbake til det normale, men mer foruroligende av gjentatte små drypp der strategimakerne – IMF, OECD, EU-kommisjonen – innrømmer at modellen deres ikke stemmer helt med terrenget. Sist ut er IMF som i sin siste vekstprognose inkluderte et lite avsnitt på 68 ord om at den fiskale multiplikatoren (målet for hvor stor ringvirkning offentlig forbruk har på økonomien) de har brukt var feil og kuttpolitikken dermed vil være langt mer skadelig enn forutsatt.4

Når Torbjørn Jagland begrunner nobelpristildelingen med at den skal være en påminnelse om hva som er oppnådd og kan gå tapt, er det vanskelig å forstå hva som menes: Er det et angrep på protestene mot et forfeilet økonomisk styre som er i ferd med fullstendig å kuppe EU-prosjektet eller at EU må gjenoppfinne seg som et annet politisk prosjekt enn en økonomisk union? Det er lite som tyder på at EU er i stand til å reformere seg selv og bli et mer demokratisk og sosialt prosjekt, med mindre nettopp protestbevegelsene klarer å framtvinge det.

© norske LMD