Miljøgjeld

Kyoto-avtalen løper ut ved årsskiftet. Representanter fra 200 land møtes i skrivende stund på klimatoppmøtet i Doha og forsøker å finne fram til en ny avtale, eller i det minste forlenge Kyoto-avtalen. Kyoto var i sin tid symbolsk viktig, som den første multilaterale bindende avtale om reduksjon av klimagassutslipp. Men regnskapet ved avtalens utløp viser at lite annet enn symbolikk har kommet ut av den.

C02-utslippene er høyere enn noensinne. Riktig nok har utslippene stabilisert seg (i forhold til 1990-nivået avtalen baserer seg på) eller gått litt ned i enkelte av de utviklede Kyoto-landene (anneks 1). Dette skyldes i stor grad utflytting av produksjon, for hvis man tar med utslippene knyttet til produksjon av varer som konsumeres i disse landene har ikke utslippene sunket. Symbolikken står dermed fattig tilbake, så lenge den ikke leder til nye avtaler med mer radikale resultater.

Kjøp og salg av utslippskvoter, Kyoto-avtalens sentrale mekanisme, har i mange år vært merket av en rekke skandaler. Den norske staten har sågar tjent godt på dette markedet, to milliarder kroner, uten at utslippene i Norge har gått ned av den grunn. De har snarere steget mest i hele Vesten. I likhet med finansmarkedene kvotemarkedet er modellert på, er det ikke lenger tvil om at ideen om en markedsløsning på klimaproblemene har feilet.

Samtidig vil bare EU, Norge, Sveits og Australia være forpliktet til utslippskutt i en eventuell forlengelse av Kyoto-avtalen. Japan, Canada, New Zealand og Russland har annonsert at de trekker seg, mens den største forurenseren, USA, aldri har ratifisert avtalen, på tross av at landet med Al Gore i spissen var forkjemperen for kvotehandel i Kyoto-forhandlingene. Hvis en Kyoto 2 blir resultatet av klimatoppmøtet, vil den dermed bare omfatte omkring 15 prosent av de totale klimagassutslippene.

Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) må to tredjedeler av alle kjente reserver av fossile energikilder bli liggende i bakken hvis vi skal unngå irreversible klimaendringer. Dette ser ut som en fåfengt advarsel. I samme rapport anslår IEA at USA vil bli verdens største olje- og gassprodusent innen 2020, som følge av massive investeringer i ukonvensjonelle kilder som skifergass og oljesand. Den norske holdningen som kommer til syne i debatten om oljeboring i Lofoten, viser den samme de facto fornektingen av problemet, manifestert i det lettere absurde argument om at norsk utvinning er renere enn andres og at hvis ikke Norge utvinner vil andre mindre «rene» land gjøre det – som om de ikke allerede gjør det eller at de vil redde oss fra klimaproblemene. Utvinningstempoet på norsk sokkel har økt stort de siste årene, bare for å blåse opp finansmarkene, der oljefondet nå er verdens største statlige fond. Altså gir Norge solide bidrag til bobleøkonomien og global oppvarming.

Den norske praksisen oppsummerer i denne forstand den onde sirkelen i det rådende produksjons- og verdiregimet, der vekst er universalløsningen. Gjeldens problem, om enn økonomisk eller økologisk, trekker ut ressurser fra og bakbinder framtiden. En enorm byrde legges på framtiden, som skal håndtere både gjelden i finansinvesteringene og den økologiske gjelden.

Arbeidsplasser og økonomisk vekst får forrang foran effektiv forvaltning av klodens begrensede ressurser. Erkjennelsen av at veksten har sine naturlige grenser, stanger mot ideen om vekst som løsning på alle problemer, på fattigdom, sosial ulikhet, sult, manglende demokrati. Når veksten faller, slik som i Vesten der fallende avkastning på realøkonomien i førti år har blitt kompensert for med finansialisering, leder det til arbeidsledighet og sosial nød, selv om samfunnenes ressurser ikke har forduftet, men har blitt pantsatt i jakten på vekst. Klimaproblemene og den globale økonomiske krisen står slik sett ikke i et motsetningsforhold, snarere er de resultatet av samme ikke-bæredyktige tanke. I begge tilfeller virker det som om alle aktørene er fanget i et fangenes dilemma, der samarbeid åpenbart er det beste for alle, men ingen er villige til å gi slipp på egeninteressens forhåpning om å komme seirende ut.

© norske LMD