Privatiseringen av et offentlig rom

På postkontorene, togstasjonene og flyplassene, i byutviklingsplanene og bykjernene så vel som i utkantene, tvinges alle som bruker offentlige rom til å gå gjennom kommersielle soner. Enhver dagdrømmende sprading skal erstattes med forbruk i strengt kontrollerte omgivelser.

Midt på 2000-tallet er Kjevik, flyplassen i Kristiansand, nylig pusset opp. Flyet er forsinket. Tid til å ta seg et glass med mine medreisende? «Ikke lenger mulig: kafeen, bordene og stolene befinner seg nå på den andre siden av sikkerhetskontrollen.» Det går en time. Ingen fly, ingen informasjon, og ingen bardisk. Jeg må gå til gaten for å få informasjon, men inngangen har forsvunnet. Se på det! Foran taxfree-butikken står det en sikkerhetsvakt: «Skal du til gatene? Gå her, gjennom butikken. Det er like etter kassene.» Komisk. Men hvorfor ikke? «Jeg skal bare spørre om informasjon. Jeg kommer tilbake, du husker meg igjen, ikke sant?» Sikkerhetsvakten svarer hjelpsomt: «Selvfølgelig, men du kan ikke gå tilbake samme vei. Hvis du går gjennom butikken må du gå gjennom tollen igjen.»

I stedet for en offentlig korridor direkte til gatene, må jeg gå gjennom en butikk fylt av leker, parfyme, sjokoladeesker og flasker med gin. Flyplassen som før var en stor åpen hall, har etter «moderniseringen» blitt splittet opp i tre deler med sikkerhetskontroll mellom hver del.

Måneden etter gikk jeg sammen med min to år gamle sønn mot flyet, den store jakken hans var nedlesset av godteposer og en flaske Chanel nr. 5, diskret plukket fra taxfree-butikken som alle reisende nå må gå gjennom for å komme til gatene.

Slik oppsto prosjektet «Duty Free Shop» som vi her presenterer. Usynlige hender har radikalt endret naturen og formålet til et av våre offentlige rom, med nye strategier for å organisere rommet, for å styre personstrømmer. Slik begynte lange uker med observasjoner på europeiske flyplasser, med undersøkelser av bevegelsene, gjenstandene, personalets holdninger, dekoren, lyssettingen, designet og skiltingen, med å tolke betydningen av endringene og skissere kart for å forstå hva som står på spill.

Fra flyplass til kjøpesentre

Hva er årsaken til disse endringene? Flyplassmyndighetene, transportdepartementene og bedriftene som har fått i oppgave å drive de kommersielle rommene og tjenestene, arbeider alle sammen for å forme landskapet inne i terminalene. Som dramaturger på et teater plukker de ut og instruerer skuespillere og statister: sikkerhetsvakter, ansatte i taxfree-butikkene og flyselskapene, tollere, politi og passasjerer. De bestemmer dekoret, lyssettingen og de visuelle feltene, «åpningene» og «stengslene». Det hele har et eneste mål: Å få passasjerene til å handle.

Når jeg har spurt flyplassmyndighetene om disse endringene, sier de at de er der for en grunn. «Butikksjefene bestemmer selv sin kommersielle strategi,» sa Jo Kobro (med blikket vendt bort), tidligere informasjonssjef på Gardermoen. I virkeligheten tjener de førstnevnte penger, mens de andre tar prosenter av disse inntektene.

Siden 1950-tallet har flysikkerhet fått mye oppmerksomhet, særlig etter at bomber i bagasjen sprengte to fly i Nord-Amerika i 1949 og 1955. Det dreide seg den gang om triste historier om utroskap og livsforsikring. Men disse første attentatene avdekket sårbarheten til den sivile luftfarten. Likevel var flyplassene i nesten et halvt århundre relativt åpne steder, dit man dro for å spasere, oppleve den aeronautiske magien, misunne passasjerene som flyselskapene rullet ut de røde løperne for, drømme foran reklameplakatene for reiser til eksotiske destinasjoner.

Klikk for å forstørre.

Etter attentatene mot en Boing 747 fra Pan American Airlines over Lockerbie i 1988 og en DC-10 fra UTA over Sahara i 1989, ble overvåknings- og sikkerhetssystemene betydelig styrket, men med 11. september 2001 ble en ny æra innledet. Flytrafikken sank betydelig og var ikke tilbake til normalt nivå før i 2005. Flyselskapene og flyplassene sto dermed overfor en helt ny krise.

I den første tiden fikk flyplassene og flyselskapene massive offentlige subsidier, særlig i Nord-Amerika. Men flyplassene ble snart bedt om å dekke driftsutgiftene selv. En oppgave som var blitt vanskeligere etter at flyplassavgiftene inkludert i flybillettene var blitt sterkt redusert, om ikke midlertidig fjernet, for å få opp trafikken igjen. Det offentlige trakk seg ut og driften av flyplassene ble satt ut til bedrifter (private, statlige eller halvprivate).

Disse nye driftsselskapene fant en løsning, nemlig å forvandle flyplassene til kjøpesentre. Enkelte ble «byer i byen» med supermarkeder, taxfree-butikker, parkeringsanlegg, hoteller, nærings- og konferansesentre. Flyplassen tar royalties av omsetningen til disse aktivitetene – prosentandelen er hemmelig. Samtidig ble tenkningen rundt overvåkning og sikkerhet fullstendig revurdert etter 11. september-sjokket. Nå ble «verden utenfor» satt opp mot «verden innenfor». For å krysse grensen mellom de to, måtte man akseptere å bli skannet, kroppsvisitert og fratatt alle «truende» gjenstander, deriblant vannflasker.

 

Setene må vike

Slik forvandlet terminalen seg til et både overkommersialisert og overbeskyttet sted, som de reisende fanges i. De som forvalter disse stedene ser for seg en organisering av strømmer, de skaper et system av tvungen gjennomstrømning som gjør flyplassene til laboratorier. Her tester man ut subtile anordninger av rom for å finne ut hvilke strategier som får passasjerene til å kjøpe mest. Som marionetter manipuleres passasjerene og ledes gjennom et rom utformet etter formålet – en Ali Babas hule full av varer og fristelser.

I dette rommet «innenfor» er alt begrenset, fra friheten til å samles i grupper til friheten til å ta bilder eller å filme. Man kan verken klage på eller selv velge hvor man vil gå. Det er en kapitalistisk (tjene så mye penger som mulig) og monopolistisk økonomi: Kun en håndfull internasjonale selskaper eier de flere hundre butikkene, restaurantene, barene og flytjenestene på bakken, som de har gitt videre til underleverandører. Retten til informasjon blir lite respektert: plakatene som opplyser om «passasjerenes rettigheter» er plassert der de er vanskeligst å se, på mørke steder, i kroker, bak søyler, eller plassert i motsatt retning av den generelle strømmen. Reklameplakater med drømmer, reiser, perfekte kvinner, perfekte menn, perfekte ansikter, sensualitet og sex kamuflerer en strategi for å tilrane seg det offentlige rom.

Klikk for å forstørre.

Første etappe er å fjerne holdepunkter for å forvirre passasjeren. Sikkerhetsvaktene og de ansatte i taxfree-butikkene er kledd nesten helt likt. Selgerne bes også holde orden i og rundt butikkene, og sikkerhetsvaktene fungerer som innkastere for butikkene. På Kjevik peker sikkerhetsvakten med autoritet på en av de to dørene bak ham: «Det er gjennom der!» Nesten alle på flyet fra København, over åtti passasjerer, ledes til taxfree-butikken. Ingen så eller valgte døren ved siden av som leder direkte til bagasjebåndene.

Skiltene som viser deg veien til gaten har den samme grafiske utformingen som de som skryter av kvaliteten på produktene i butikkene. Passasjerene tror de får informasjon, men leser en reklame. De tror de innleder en reise, men de forbruker. På flyplassen Gatwick i London er hovedtoalettene plassert inne i taxfree-butikken. For å gå om bord i flyet i Brussel må du gå forbi butikker som selger sjokolade, smykker, elektronikk – noe å styrke seg på etter en ubehagelig ferd gjennom innsjekkingsskranken og sikkerhetssjekken.

For mindre enn ti år siden var de kommersielle sonene (der alt koster noe) klart atskilt fra de offentlige områdene (der alt er gratis). Nå har forbrukssfæren og den offentlige sfæren smeltet sammen. I London, Oslo, Bergen og Milano har de «frie» offentlige gjennomgangene simpelthen forsvunnet.

Enkelte steder overlapper de to områdene hverandre. I det kommersielle triumferer en kunstig verden med blendende lys, gjennomført design og en masse nøye plasserte varer. Skinnende hvitt, levende gult og rødt dominerer. I det offentlige, der det er grågrønt, kan passasjerene, etter å ha blitt tvunget gjennom det kommersielle, endelig sette seg, hvis de finner et sete. Mange seter har blitt fjernet for å gi plass til restauranter og butikker, som på Kastrup i København. Intet glitter i de ukomfortable gateområdene, de er for øyeblikket «ubrukelige».

Disse endringene foregriper lignende endringer i andre enda mer brukte offentlige rom (bare 10–15 prosent av europeerne reiser regelmessig med fly): togstasjoner, bysentre, metrostasjoner, gater eller også hele strøk. I Paris er togstasjonen Saint-Lazare forvandlet til et varemagasin, mens hovedgata i Bodø i prinsippet er fullstendig privatisert.

Oversatt av R.N.