Revolusjon i motsatt retning

Økonomien krymper, arbeidsledigheten stiger, i likhet med fattigdommen. Om det er vanskelig å se for seg hva som skal til for å få Hellas på fote igjen, er de enda mer foruroligende spørsmål om Hellas er et særtilfelle eller framtiden for de såkalte i-landene? I siste kvartal i fjor krympet den amerikanske økonomien og Storbritannia nedskriver stadig forventet vekst.

Med deres inntreden i EU akselererte avindustrialiseringen av Hellas. Manglende investeringer i industrien gjorde den ikke konkurransedyktig overfor andre EU-land eller lavkostland. Men hva gjorde det når overgangen til «tjenesteøkonomi» var i vinden – og fortsatt er det – som framtidens sektor for økonomisk vekst, altså skulle Hellas bli et rent turistområde (se side 12–13). Med et Europa i store økonomiske problemer er denne tjenestesektoren avhengig av vekst andre steder for å komme seg ut av resesjonen. Men er en slik vekst innen rekkevidde?

Stadig flere moderate økonomer spår økonomisk stagnasjon i lang tid framover. Den amerikanske økonomen Robert Gordon går så langt som å si at veksten i Vesten, et ifølge ham historisk særfenomen i de 250 årene etter den industrielle revolusjonen, er over. Ifølge Gordon var det tilnærmet ingen vekst før 1750 og dermed er det på ingen måtte gitt at økonomisk vekst vil være naturlig i framtiden. Veksten i den industrielle revolusjonen har vært knyttet til samfunnsendrende innovasjoner, som man kan dele opp i industrielle underrevolusjoner: den første med dampmaskinen, den andre med forbrenningsmotoren og elektrisitet, og den tredje og foreløpig siste med mikroelektronikk. Disse skapte en enorm vekst i produktivitet med en rekke teknologiske nyvinninger. Men etter hvert saknet produktivitetsveksten, for eksempel hadde den andre industrielle revolusjonen en langt lavere vekst i produktivitet fra 1972 til den tredje stadfestet seg i 1996 med en kortlivet vekst fram til 2004. Produktivitetsveksten har sunket betraktelig de siste tiårene, påpeker Gordon. Og det er ingenting som tyder på at den tredje industrielle revolusjon vil endre dette. Mesteparten av den økonomiske veksten de siste tiårene har vært knyttet til den gigantiske veksten i finanssektoren siden 1970-tallet.

De fleste refleksjonene om løsningen på krisen hviler på at en eller annen innovasjon, slik som i fortiden, vil få verden ut av krisen. Teknologiske nyvinninger – miljøteknologi, bioteknologi, nanoteknologi – vil gi produktivitetsvekst og få økonomien tilbake på fote. Problemet disse teknologiske forhåpningene hopper over er at innovasjoner ikke nødvendigvis fungerer på samme måte. Økonomisk vekst kommer fra utvidelse av arbeidsstyrken og innlemming av flere deler av samfunnet i verdikjeden, noe de to første revolusjonene gjorde, eller høyere produktivitet, altså å produsere flere varer for samme kostnad.

Den tilgrunnliggende innovasjonen i den tredje industrielle revolusjon, mikroprosessorens, har drevet fram stor rasjonalisering og automatisering, noe som skaper mindre behov for arbeidskraft. Samtidig utvider den ikke nødvendigvis arbeidsstyrken. På mange områder går den tredje industrielle revolusjon i motsatt retning, fordi digitaliseringen skyver folk ut av arbeidsstyrken, eller skyver arbeidsoppgaver ut av verdikjeden.

Det er vanskelig å se for seg hvordan en ny innovasjon skal kunne skape et samfunn der flere inkluderes i produksjonen. Tjenestesektoren er arbeidsintensiv, men mange av tjenestene har de siste tretti årene vært mer eller mindre avhengig av veksten på finansområdet, av lånebasert forbruksvekst. Slik sett har Hellas i praksis blitt et laboratorium for en mislykket politikk.

© norske LMD



1 «Is US Economic Growth Over? Faltering Innovation Confronts the Six Headwinds», NBER Working Paper, august 2012.