Alderens pris

Fødselsraten er generelt lav, ingen land når i dag de 2,1 barn per kvinne som skal til for å videreføre befolkningen. I tillegg gjør medisinske framskritt at de fleste lever lenger enn for bare få tiår siden. Dagens nybakte og kommende pensjonister forventes å leve lenger enn tidligere. Dermed endres befolkningens alderssammensetning. De store aldersgruppene blir eldre og den klassiske alderspyramiden er i ferd med å bli en papirdrage.

Resultatet er at det blir færre yrkesaktive til å finansiere pensjonene. Mye av byrden vil dermed falle på stadig færre ordinære lønnsmottake-re. Hvis vi i tillegg tar med den strukturelle arbeidsledigheten som slo rot i Europa lenger før dagens krise, ser horisonten unektelig mørk ut. De fleste land i Europa har nylig økt eller er i ferd med å øke pensjonsalderen og i mange land jobber lønnsmottakerne lengre enn den lovfestede pen-sjonsalderen.



Men økt pensjonsalder vil sannsynlig ikke være nok til å sikre verken verdige pensjonsordninger eller pleie og omsorg, både på grunn av lønnsstagnasjon og arbeidsledighet, men også stadig dyrere pleietjenester. Baumols sykdom, eller kostnadssyken (se side 3), gjør seg allerede gjeldende og vil øke ytterligere hvis produktiviteten stiger. Når produktiviteten øker og lønningene i de produktive sektorene mer eller mindre følger veksten, blir menneskelig arbeidskraft dyrere. Økt produktivitet betyr nettopp at man klarer å produsere mer på færre timer. Men i tjenester som krever mye arbeid, som pleie og omsorg, er det vanskelig å hente ut produktivitetsøkninger uten at det går på bekostning av kvaliteten.



Japan som allerede ligger i forkant av utviklingen med en aldrende befolkning prøver både å utvikle teknologi for å effektivisere eldreomsor-gen og skape et eldremarked som kan gjøre pensjonistene til en økonomisk ressurs. Men så langt er ikke resultatene de mest oppløftende og mye tyder på at dette bare blir et gode for den privilegerte «pensjonsadelen» (se side 14–15).



I Tyskland synes løsningene å være mindre ambisiøse, der blir det stadig vanligere å sende de gamle til lavkostland som Thailand (se side 16). Kostnadene til eldreomsorgen er blitt større enn den politisk viljen. Lignende tankegang finner vi også i Norge, der FrP ikke har vært fremmed for å eksportere eldreomsorgen, eller Civita som nylig foreslo å hente pleiere til Norge på slavelignende arbeidskontrakter modellert etter den mye misbrukte au pair-ordningen.



Alternativet er større omfordeling av den private rikdommen for å bøte på offentlig fattigdom, men omfordeling er det lite vilje til for tiden, snarere tvert imot. Adam Smiths advarsel i Wealth of Nations om «industriherrene» som «klager på høye lønninger, men sier ikke noe om de negative virkningene av høy profitt», er forlengst glemt. De gamle ytelsespensjonene forlates til fordel for innskuddspensjon og privat pensjons-sparing, som både fritar bedriftene for forpliktelser og tilfører kapital til en alltid tørst finanssektor.



Pensjonsfondene er allerede noen av de største aktørene i finansmarkedene. Med tanke på finansmarkedenes mange nevroser er det verdt å spørre seg om de som er unge i dag noensinne vil se noe til innskuddene – eller om de vil gå opp i spekulativ røyk i et kommende krakk lenge før pensjonsalderen nås.

© norske LMD