Kaos og hat

Terrorisme er et vagt begrep, hvor terroristen først og fremst er den Andre. Problemet er at denne hendige fienden tilslører den politiske virkeligheten i Midtøsten, og gir næring til en «sivilisasjonskrig» med dødbringende konsekvenser.

Det var en legendarisk kamp, dekket time for time av all verdens medier. Den islamske staten (IS) hadde erobret Mosul i juni 2014 og fortsatte sin lynraske framrykning både mot Bagdad og den tyrkiske grensen. Organisasjonen okkuperte 80 prosent av byen Kobane i Syria. Kampene raste i flere måneder. De lokale kurdiske militsene fikk luftstøtte fra amerikanske bombefly, og den kurdiske regionalregjeringen i Irak sendte våpen og 150 soldater. Vestlige tv-kanaler fulgte lidenskapelig med på kampene som endte med at IS trakk seg tilbake i begynnelsen av 2015.

Men hvem er disse heroiske motstandsfolkene som har kuttet et hode av det mangehodede terroristmonsteret? De kalles som oftest «kurdere», men de fleste tilhører Det demokratiske unionspartiet (PYD), den syriske grenen av Kurdistans arbeiderparti (PKK). PKK har i flere tiår stått på USAs og EUs terrorlister. I Frankrike kan man bli dømt for «å forsvare terror» hvis man sier noe positivt om PKK, men i Kobane fortjener visst krigerne deres vår fulle beundring. Hvem lar seg overraske i en tid hvor Washington og Teheran forhandler om en historisk atomavtale og den amerikanske etterretningssjefen gir det amerikanske senatet en rapport der Iran og Hizbollah ikke lenger omtales som USA-fiendtlige terrorister?1


De avmektiges våpen

Det var en særdeles urolig sommer. 6. juli plasserte en mann en bombe på et marked i Haifa. 23 personer ble drept og 75 skadet, de fleste kvinner og barn. 15. juli drepte et angrep i Jerusalem ti personer og skadet 29. Ti dager senere eksploderte en bombe, nok en gang i Haifa, og drepte 39. Ofrene var alle sivile og arabere. Dette var i Palestina i 1938, og gruppen som påtok seg skylden for handlingene var Irgun: sionistbevegelsens væpnede «revisjonistiske» fløy som ga Israel sine to første statsministere, Menahem Begin og Itzhak Shamir.2 Motstandsbevegelse? Frihetsforkjempere? Forbrytere? Barbarer?

Vi vet at merkelappen «terrorist» alltid har blitt brukt på den Andre, aldri på våre egne «krigere». Historien har også lært oss at gårdagens terrorister kan bli morgendagens ledere. Er det overraskende? Terrorisme kan defineres – og eksemplene med PKK og væpnede sionistgrupper viser hvor tvetydig begrepet er – som en handling, ikke en ideologi. Det finnes ingen forbindelse mellom italienske venstreekstremister på 1970-tallet, Tamiltigrene og Irlands republikanske armé (IRA), for ikke å snakke om palestinske PLO og sørafrikanske ANC. De to siste ble kalt «terrorister» av Ronald Reagan, Margaret Thatcher og selvsagt Benjamin Netanyahu – Israel samarbeidet tett med apartheid-regimet i Sør-Afrika.

«Selv om Islam ikke fantes, ville relasjonene mellom Vesten og Midtøsten vært mer eller mindre uendret.»

Graham Fuller, tidligere CIA-analytiker

Dessuten kan man plassere terrorisme på lista over militære virkemidler. Det er, som man ofte sier, de avmektiges våpen. Den algeriske revolusjonens lysende lederskikkelse og sjef for den autonome regionen Alger, Larbi Ben M’hidi, ble arrestert av den franske hæren i 1957 og avhørt fordi Den nasjonale frigjøringsfronten (FNL) plasserte bomber skjult i kurver på kafeer og offentlige plasser. «Gi oss flyene deres, så får dere kurvene våre,» svarte han til torturistene, som drepte ham med kaldt blod noen dager senere. Misforholdet mellom midlene til en gerilja og en regulær hær fører til et misforhold i antall ofre. Hvis Hamas og deres allierte må betraktes som terrorister fordi de drepte tre sivile under krigen på Gaza i fjor sommer, hva skal man da kalle staten Israel som massakrerte, ifølge de laveste tallene (den israelske hærens), mellom 800 og 1000 sivile, inkludert flere hundre barn?


«Konstruktivt kaos»

Utover terrorismebegrepets vage og ubestemmelige karakter, har denne begrepsbruken en tendens til å avpolitisere analysene, og gjør det ofte umulig å forstå problemene som oppstår. Vi kjemper mot det Onde, sa George W. Bush, til den amerikanske kongressen 24. september 2001: «De hater det de ser i denne forsamlingen, en demokratisk valgt regjering. Lederne deres utpeker seg selv. De hater vår frihet: vår religionsfrihet, vår ytringsfrihet, vår frihet til å stemme og samles, til å være uenige med hverandre.» For å bekjempe terrorisme er det altså ikke nødvendig å endre den amerikanske krigspolitikken i regionen eller få slutt på palestinernes lidelser; den eneste løsningen er fysisk utslettelse av Barbaren. Hvis Kouachi-brødrene og Amedy Coulibaly, som sto bak angrepene på Charlie Hebdo og supermarkedet Hyper Cacher i Paris, ble drevet av et grunnleggende hat mot ytringsfriheten, slik sentrale franske politikere har påstått, er det ikke noe poeng i å spørre seg om konsekvensene av politikken i Libya, Mali og Sahel. Følgelig stemte Frankrikes nasjonalforsamling gjennom en videreføring av de franske militæroperasjonene i Irak samme dag som de minnet ofrene for attentatene i januar.

Er det ikke på tide å gjøre opp regnskap for «krigen mot terror» som har pågått siden 2001, på bakgrunn av dens uttalte mål? Ifølge Universitetet i Marylands Global Terrorism Database begikk Al-Qaida og tilknyttede grupper rundt 200 angrep i året mellom 2007 og 2010. Angrepene økte med 300 prosent i 2013, til 600 terrorhandlinger. Og med opprettelsen av Abu Bakr al-Bagdadis kalifat vil tallene for 2014 utvilsomt slå alle rekorder.3 Hvor mange terrorister finnes det? Ifølge vestlige estimater har 20 000 utenlandske krigere sluttet seg til IS og ekstremistorganisasjonene i Irak og Syria, inkludert 3400 europeere. «Nick Rasmussen, sjefen for USAs nasjonale antiterrorsenter, har bekreftet at strømmen av utenlandske krigere til Syria langt overgår de som har dratt for å drive jihad i Afghanistan, Pakistan, Irak, Jemen og Somalia på et hvilket som helst tidspunkt de siste tjue årene.»4 Dette regnskapet over «krigen mot terror» forblir mangelfullt hvis vi ikke tar med de geopolitiske og menneskelige katastrofene den har medført. Siden 2001 har USA, tidvis med hjelp fra sine allierte, kriget i Afghanistan, Irak, Libya og på indirekte vis i Pakistan, Jemen og Somalia. Resultat: Den libyske staten har forsvunnet, den irakiske staten har sunket ned i sekterisme og borgerkrig, de afghanske myndighetene vakler og i Pakistan har Taliban aldri vært så mektige som nå. Condoleezza Rice, USAs tidligere utenriksminister, snakket om et «konstruktivt kaos» i 2005 for å forsvare Bush-administrasjonens politikk i området. Hun mente morgendagen ville bringe demokrati og grønne skoger. Ti år senere har kaoset spredt seg til hele det USA kaller the Greater Middle East, fra Pakistan til Sahel. Sivilbefolkningen har vært de fremste ofrene for denne utopien som det er vanskelig å se har ført til noe konstruktivt.


Bryllup, fødsler og begravelser

Over ti tusen sivile har blitt ofre for «målrettet bombing», droner, spesialkommandoer, vilkårlige arrestasjoner og tortur under CIA-rådgiveres beskyttelse. Ingenting har blitt spart: Bryllup, fødsler og begravelser har blitt gjort til aske i «målrettede» amerikanske angrep. Journalisten Tom Engelhardt har avslørt at åtte bryllup ble bombet i Afghanistan, Irak og Jemen mellom 2001 og 2013.5 Når de en sjelden gang blir nevnt i Vesten, har disse ofrene, i motsetning til de som utfører «terror», aldri et ansikt, aldri en identitet. De er anonyme, «utilsiktede» ofre. Men de har alle en familie, brødre, søstre, foreldre. Er det overraskende at deres minne kan gi næring til et voksende hat mot USA og Vesten? Kan man forestille seg at tidligere president Bush blir stilt for Den internasjonale straffedomstolen for å ha invadert og ødelagt Irak? Disse ustraffede forbrytelsene gir troverdighet til ekstremistenes retorikk i regionen.

Når man kaller fienden en «eksistensiell trussel», når man reduserer den til «islamsk fascisme», slik Frankrikes statsminister Manuel Valls gjorde i februar, eller når man snakker om en tredje verdenskrig mot en totalitarisme i slekt med fascismen og kommunismen, da gir Vesten Al-Qaida og IS en synlighet, et ry, en betydning på høyde med Sovjetunionen eller Nazi-Tyskland. De blåser kunstig opp gruppenes prestisje og tiltrekningskraften de har på folk som ønsker å gjøre motstand mot en orden som er blitt påtvunget dem av utenlandske hærer.

Noen amerikanske ledere kan av og til få et glimt av klarsyn. I oktober i fjor feiret utenriksminister John Kerry den muslimske høytiden Id al-adha sammen med amerikanske muslimer hvor han sa følgende på bakgrunn av sine reiser i Midtøsten og diskusjoner om IS: «Det var ikke en eneste leder i regionen som ikke spontant nevnte nødvendigheten av å forsøke å få fred mellom Israel og palestinerne, fordi [ufreden] var en årsak til rekrutteringen [til IS], til raseriet og gatedemonstrasjonene disse lederne følte de måtte reagere på. Vi må forstå denne koblingen, som handler om ydmykelse, fornektelse og tap av verdighet.»6


Bønnebok for nye korsfarere

Det finnes altså en forbindelse mellom «terrorisme» og Palestina? Mellom ødeleggelsen av Irak og framrykningen til IS? Mellom de «målrettede» drapene og hatet mot Vesten? Mellom angrepet på Bardo-museet i Tunis, nedrivingen av Libya og nøden i de forsømte regionene i Tunisia hvor man håper, uten egentlig å tro, at landet endelig skal få tilstrekkelig økonomisk bistand uten IMFs sedvanlige betingelser, som skaper urett og opprør?

Tidligere CIA-analytiker og islam-spesialist Graham Fuller skriver i A World Without Islam (2010):

«Selv om det ikke hadde eksistert en religion kalt islam eller en profet med navn Muhammed, ville relasjonene mellom Vesten og Midtøsten i dag vært mer eller mindre uendret. Dette kan virke kontraintuitivt, men kaster lys over et vesentlig punkt: Det finnes et dusin grunner utenom islam og religionen til at relasjonene mellom Vesten og Midtøsten er dårlige […]: korstogene (et økonomisk, sosialt og geopolitisk vestlig eventyr), imperialismen, kolonialismen, den vestlige kontrollen over Midtøstens energiressurser, innsettingen av provestlige diktaturer, evinnelig vestlig politisk og militær innblanding, grenseendringer, Vestens opprettelse av staten Israel, de amerikanske invasjonene og krigene, USAs vedvarende skjeve politikk i Palestina-spørsmålet, osv. Ingenting av dette har noe med islam å gjøre. Riktig nok blir reaksjonene i regionen stadig oftere uttrykt i religiøse (muslimske) og kulturelle (islamske) ordelag. Det er ikke overraskende. I alle store konflikter forsøker man å forsvare sin sak med et mest mulig moralsk høyverdig språk. Det gjorde også de kristne korsfarerne og kommunismen med sin ’kamp for det internasjonale proletariatet’.»

Selv om vi bør bekymre oss for hatretorikken til enkelte radikale muslimske forkynnere, er en reform av islam de troendes ansvar. På samme måte er endring av den vestlige politikken, som i årtier har bidratt til kaos og hat, vårt ansvar. La oss ikke bry oss om rådene fra alle ekspertene på «krigen mot terror». Den Washington har hørt mest på de siste tretti årene er ingen andre enn Netanyahu, Israels statsminister, som i boka How the West Can Win (1986) foregir å forklare hvordan man kan «få slutt på terrorismen». Boka har fungert som bønnebok for alle de nye korsfarerne. Netanyahus oppskrifter har gitt næring til «sivilisasjonskrigen» og kastet regionen ut i et kaos som alt antyder at det blir vanskelig å komme seg ut av.

Oversatt av R.N.

Alain Gresh er journalist i franske Le Monde diplomatique.